Verkene av Louise Bourgeois (1911–2010) har alltid slått meg som sentrert rundt isolasjon. Hele produksjonen er som et slags lukket rom vi glimtvis får innblikk i.

I Edvine Larssen si utstilling Isfjellteknikk, visast minimale og kolossale papirverk om kvarandre i ei verd som er skjør og mektig samstundes.

De vävar som visas på Galleri Ismene framträder som en tydlig följetong i Brit Fuglevaags verksbiografi, med hennes blick fortsatt riktad framåt.

Til tross for det ryddige inntrykket i Hanne Lippards «All the same bright» skal man ikke stå her lenge før det begynner å skake i sammenføyningene.

Verka i «Babel remix» samlar seg rundt temaet «gymtime». Særleg det bevarte gymsalgolvet minner om frileiken kor ein fekk lov til å leite fram det mest obskure og kule utstyret frå lageret.

Mona Orstad Hansens verk følger i fotsporene av modernismen, med fokus på flater, linjer og farger på hvit bakgrunn.

Tre ulike utstillinger på K.U.K skal la oss dvele i grenselandet mellom det håndfaste og det forestilte, men lokalene kunne gitt mer rom til å drømme seg bort.

Årets Lorck Schive kunstpris-utstilling med Marthe Ramm Fortun, Toril Johannessen, Silje Linge Haaland og Anawana Haloba har en selvsagt dramaturgi.