Alle tekster – ArtScene Trondheim


Inger Blix Kvammen arbeider i sølv og fotografi. De oftest heklede eller vevde sølvsmykkene er ikke ment å bæres på kroppen, men bærer selv på en historie som handler om tid, dialog og tradisjonell håndverkskunnskap.

Nora Krug had her international breakthrough with Heimat – a German Family Album, where she confronts her own family’s background during the Nazi regime. Her latest book Diaries of War, gives insight into the everyday experiences of a Russian artist and a Ukrainian journalist during the first year of the war in Ukraine.

«Mild av natur…» og «Vi møtes her» på K.U.K. gir en forståelse av kunstnernes kompetanse, og hvad de er fascineret af. Udstillingerne ender dog med at være forudsigelige i sine formater.

Men är det alltid bra att som kritiker söka identifikation, försöka förstå och vilja förmedla någon annans tankar eller konstnärliga ambition? Jag tror inte det. Den som försöker sig på något sådant riskerar att projicera sina egna föreställningar om världen på andra.

Aurora Passero opererar i en hantverkstradition med politiska dimensioner, som inte minst Hannah Ryggens gärning är en del av. Men i glatt nylon, och inte ull, glider vävarna undan feministiska eller politiska slagord.

Man kan velge å fokusere på de sensoriske inntrykkene, som til tider blir så intense at de kan overvelde, eller på det store tolkningsrommet som det fragmenterte innholdet gir. Begge disse inngangene gir interessante opplevelser, men krever samtidig mye av betrakteren.

– Man må tørre å snakke om kvalitetsbegrepet når man analyserer kunstverk, både fra den tiden og det som produseres i dag. I utstillingen har jeg prøvd å løfte frem verk som jeg mener holder et høyt kvalitetsnivå og gi dem det rommet de fortjener.

Jeg forstår i grunnen kunstnerne når de anerkjenner den jobben jeg og styret har gjort. Det er jo ingen andre kunstinstitusjoner som har lobbyert så mye for kunstneres arbeidsvilkår, sier avtroppende leder Randi M. Brockmann ved TSSK.

Nu, under några dagar tidigt i november, är det här Saturns Platz. Här pågår en lek med ljus, ljud och dofter som förstärker eller står i kontrast till det vi känner, till staden utanför.

Shrink er uden tvivl opmærksomhedsstjæleren på denne udstilling, med alt ret. Det er skrøbeligt, stort, kropsligt, fremmedgørende og intimt på en og samme tid.

En av verkstitlene, «Tatlin», åbner op for en linse at se udstillingen igennem. Den insinuerer en grund, hvorfra Sverre Wyllers værker udspringer; konstruktivismen. 

Eg undrar meg over korleis ho overfører motiva til lerreta. Korleis ho veit kvar ho skal hogge kvart hull. Eg forstår ikkje korleis det er mogleg at det er laga for hand, eg er også fasinert over korleis desse ulike hulla kan bli eit bilete.

Kritikk, 03.05.2022

Her er udstillingen stærkest, når tråden begynder at flosse og optrævle monumentets forsøg på en fin runding; når den inviterer beskueren ind i en uafklaret debat, en tvivl og en bevægelse; et konfliktfyldt rum, der erkender sig som altid allerede voldeligt.

De to malerier af blå mærker hænger overfor hverandre, næsten som en introduktion til den samtale, der skal foregå mellem Höög og Øksendals kropslige malerpraksisser.

Det er ikke kommet noen begjæring fra MiST eller NKIM om å få hjelp til å finne et fast utstillingssted i tiden før museet flyttes til sin endelige tomt, sier Christianne Bauck-Larssen (H)

Nå handler det mer om den enorme stillheten, nærheten til naturen og til de menneskene som er nære, men også den krevende stillheten, den som blir et forstørrelsesglass på egne følelser.

De hvide tekstiler i rummet, virker som symbolik for at rejse det hvide flag; som om Førde har hørt på de lokale, og gentager deres ønske om at leve støjløst og harmonisk med naturområderne.

Coronakrisen plus Oslos pompøse signalbyggerier, og den skæve fordeling mellem hovedstad og resten af Norge, har muligvis været med til at rekruttere mæcener og private penge til det trønderske kulturliv.

Tracey Emin har lenge vært interessert i å bryte ned tabuer gjennom kunstnerskapet sitt. Kanskje hun naturlig eldes inn i et nytt tabu hun nå kan sprenge rammene for.

Dramaturgiene i Øyvind Suuls verk er forankret i spennet mellom det konkrete og abstrakte. Han skaper et polyfont og fantasifullt formspråk som evner å trigge en oppriktig forundring hos betrakteren.

«Hva vil historien? Hva vil objektet?». Det er en ekstrem form for lytting, et tålmodighetsarbeid. Det handler om å være lenge nok på et sted, i en situasjon, til at det begynner å snakke med deg. Og så begynner dialogen.

Vanligt tænker man kanskje på collagen som et fladt eller perspektivløst medie, men i Frida Orupabos værker bruges det som endnu et element, for at besjæle den historiske vold mod farvede individer. 

Årets Coast Contemporary, med temaet «Time as a Social Institution», er en nærmest dystopisk refleksjon rundt sosiokulturelle dilemmaer og paradokser ved samtidens jakt på en bedre fremtid.

I utstillingen «Out of Order» ser det ut som om noen har feilet i et forsøk på å utføre en krevende trylleformel, og dermed har en stakkars person endt opp med et bord som overkropp. 

Når vi nå har plantet 140 tujaer på Nyhavna er det nærliggende å forsøke å lese det som en park, som noe som har en samfunnsfunksjon. Det er utrolig hvor små grep som egentlig skal til for å bryte med vanen.

Lap-See Lams restauranter er utenomjordiske og fremmede, et rent visuelt fenomen. Det er som om kunstneren spør, hva ligger egentlig i konseptet «kinesisk restaurant»?

Kritikk, 13.08.2021

Sammen udgør Hannah Ryggen Army en pilespids der borer sig vej gennem jordlag, teltduge og brynjer; ind i historie- og nationsmaskinens store tandhjul; ind til hjertet af fortællingen om Norge.

Kunstnere som Man Ray og László Moholy-Nagy har allerede i 1920’erne eksperimenteret med fotografiet som en abstrakt kunstart – men alligevel lader det til, at der er noget mere på spil end abstraktion for abstraktionens skyld. 

Ebbing har en upåklagelig teknikk, et voldsomt politisk engasjement og interesse for kvinners plass i samfunnet. Utstillingen som helhet er en rungende protest mot kjønnsdiskriminering, der Ebbing ønsker et paradigmeskifte innen kunsten og patriarkatet en gang for alle.

Denne multi-lagdelte materialitet som malerierne av Bjertnæs udstråler, skaber, i modsætning til udstillingstitlen, et ekstremt nærvær. Jeg får lyst til at røre, bruge sanser som maleriet traditionelt set ikke åbner op for, men som alligevel på en eller anden måde bliver aktiveret her.

Et komma brukes både for å sette ting i sammenheng og for å adskille dem. Det er kommaet og de utallige mulighetene det gir til å forbinde, klassifisere, adskille og til å være i en mellomposisjon som har gitt årets masterutstilling navn – og det er befriende hvor godt tittel og utstilling spiller overens.

«Eyes as Big as Plates» portretterer forskjellige mennesker i naturen. Alle over halvveis i livssyklusen. Alle ikledd en drakt eller et kostyme i et organisk materiale som tilhører miljøet rundt dem.

Med protesten «NOT YOUR EXOTIC» dirrende i bakhodet begynner hele utstillingen å fortone seg annerledes. Der jeg først så et kaos av medier, materialer, farger og uttrykk, ser jeg nå en mangefasettert virkelighet.

Flere av de mørke, tjæreaktige skulpturene slynger seg organisk, som levende materiale. De lyse skulpturene, som ved første øyekast kan se ut som de er lette og myke som skyer, ser fra en annen vinkel ut som de er tunge og faste.

Mikrotonal musikk er kanskje for de mer interesserte, men de liturgiske handlingene, i kombinasjon med domkirkas rom og musikken, gjør at det oppstår en helt spesiell stemning. Man blir rammet av helhetsopplevelsen.

Det nordiske kunstfeltet er i ferd med å bli trollbundet. Senest i rekken av hekserelaterte arrangement er et symposium hvor det ble tegnet opp paralleller mellom giftsoppen meldrøye og hekseri.

«Alle Ting, Sammen, For Alltid» bearbejder posthumane ideer om menneskets forhold til naturen. Det er et emne hvor tankeverdener og holdninger er mindst lige så vigtige som kunstværkerne selv.

De eldgamle tidslinjene og ufattelige avstandene i utstillingen «Transgression» er inkluderende og tankevekkende. Samtidig undres jeg på om jeg ikke ville fått den samme følelsen ved å besøke et hvilket som helst naturvitenskapelig museum. 

Bloms skulpturer gør noget andet; de udvikler sig, bliver overmodne og sikkert også fuldstændig opløste og mimer dermed en proces, der på trods af deres syntetiske materiale måske er lige så meget krop som skulptur.

Tidsskrifta rekrutterer og lærer opp nye stemmer til kritikken og kultursektoren generelt. Elles er tidsskrifta mest lovprisa for sein og grundig refleksjon som tilfører debatten nye perspektiv ved å sjå på dei lange linjene, og ikkje alltid skjele til det aktuelle. Men korleis er eigentleg vilkåra for denne grundige refleksjonen no for tida? Er definisjonen av tidsskriftet i endring?

Det er estetiske innslag innenfor et kunstnerisk uttrykksregister. På samme tid virker de inn som påminnelser om hvordan vi måler verden optisk, måler med blikket, systematiserer våre omgivelser – enten med arkitektur, interiør- eller ingeniør-kunst.

Matilde Gaustad har tidligere funnet inspirasjon i massiv arkitektur, og er opptatt av dialog mellom sine verk og lokalene der hun stiller ut. Nå har hun gitt seg i kast med den karakteristiske arkitekturen på Nyhavna.

Malerierne hænger dominerende på væggene og gør også umiddelbart størst indtryk med deres bastante og farverige penselstrøg. Alligevel er det efter endt besøg tegningerne som giver mig den klart bedste forståelse for kunstnerens personlige udtryk.

– Når jeg kommer til et sted bruker jeg tid på å ta inn områdets estetikk og stofflighet. Etter hvert forstår jeg stedet, forteller Maria Brinch. Hun er mottager av Ørland Sparebanks kunststipend 2020.

I Heidi Bjørgan og Katrine Giævers utstilling på Dropsfabrikken forenes ulike disipliner i estetiske og materielle samtaler. Det gir publikum tilgang til noen lekne leksjoner i hva som teknisk sett er mulig innenfor kunstnerisk utforskning.

Vi har pratet med dekan Shetelig for å få større innblikk i prosedyrer og drift av KiT. Vi har også snakket med likestillingsansvarlig Svandis Benediktsdottir fra HR- og HMS-avdelingen ved NTNU, Sissel M. Bergh som er tidligere styreleder Trøndelag Bildende kunstnere og Mari Oseland, masterstudent ved KiT, om omfanget av den vanskelige situasjonen som Kunstakademiet i Trondheim befinner seg i.

Annika Borg har kastet seks terninger 101 ganger per dag siden 1994. Til høsten markeres 25 år med det stadig pågående prosjektet med en utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst.

Nylig ble det tre-årige programmet Atelier Babel lansert. Veslemøy Lilleengen og Yanir Shani er to av kunstnerne som er valgt ut til å arbeide og motta lønn på 100 000 kroner hver under atelieroppholdet.

Jeg kan selv huske da det fantes 25-øringer, og da de ble avskaffet så føltes det faktisk som at 50-øringen ble mindre verdt, fordi den ble degradert til det minste myntenheten. I slike tilfeller må man reforhandle forholdet til disse objektene, som på mange måter også blir ikoniske.

Etter å ha beveget blikket over begreper om båtliv, reindrift og fiske, kunna, ajnj, torvlandskap og Oksbåsen, finner jeg imidlertid en liten flekk markert med Tråante, eller Trondheim. Jeg vet hvor jeg er, og det blir endelig mulig å se hvilken vei kartet er hengt opp.

De danser maleriene, strekker seg på tå, spriker med fingre og bein. Dyrene prøver å forstå med hele kroppen. Jeg synes dette er en skikkelig befrielse; kanskje ikke alt behøver å tolkes med hode, tanker og samvittighet?

Jeg har som oftest forestilt meg havet som en flate. Et utstrakt, horisontalt areal, litt som en gigantisk eng – men så er jeg også vokst opp ved skogkanten i et land som ikke grenser mot noe hav. Havrom er i så måte et bedre begrep, for det gjenspeiler det enorme, tredimensjonale rommet som skjuler seg under overflaten.

Hedda Hørrans kunst befinner seg i spennet mellom det solide og det luftige. Det tunge og det lekne. Det stramme og det tullete. Styrken hennes ligger i måten hun setter alt dette sammen på. Det er fengende, forførende og finurlig – og det er strødd frø overalt.

Når Kim Hiorthøy nå viser sin første separatutstilling i hjembyen Trondheim, kan det ikke beskrives som annet enn å entre et typisk hiorthøysk univers, både i form og innhold. 

Videoene er projisert på gjennomsiktige pleksiglassplater som er hengt opp på ulike metallkonstruksjoner. Disse holdes i balanse ved hjelp av synlige lodd, klyper og vekter. Ingenting er skjult. Videoene viser kropper som danser stakkato. Mot hverandre. Med pappeskene. De representerer form. Balanse. Tyngdekraft. Holder seg selv oppe.

Det var nyfikenheten på världen som tog mig till konsten. Alla förklaringar som jag fick från skolan, böcker och universitetet, de var bra, men inte tillräckliga. Det var alltid något mer som jag ville förstå.

Inne på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum henger Damselfraus masker på rekke og rad ned fra taket. Å gå blant dem er som å bevege seg i en jungel hvor tause, fremmede fjes stirrer mot deg.

Stramheten som preger Pia Arke-utstillingen finner sin rake motsetning i Anna Daniells etasje. Her er gulv og vegger tatt i bruk til noe som mest av alt ligner et «ReMida»- eller gjenbruksverksted, i full utfoldelse.

Narrativ feilslutning legger opp til en refleksjon rundt det vi oppfatter som normalt og hva som blir sett på som avvik, samt hvordan mennesker kontekstualiserer og lager selvforsterkende narrativ rundt disse oppfatningene.

Mannlige kunsthåndverkere er i mindretall og utgjør knappe 20 prosent av Norske Kunsthåndverkeres medlemmer. Likevel oppgir de å ha høyere inntekt enn sine kvinnelige kollegaer. Er det fortsatt slik at dagens kvinner har et begrenset spillerom i sin kunstkarriere? AST tar et kunsthistorisk sveip innom kjønn, normer og forventninger.

AK Dolvens utstilling på TKM Gråmølna er som en snøballkamp i april: Fysisk treffende som et slag mot magen, men samtidig kjølig og distansert som når ammunisjonen smelter mellom fingrene på en.

I utstillingen The Micro Challenge vises to ulike kunstprosjekter av henholdsvis Veneziabiennale-aktuelle Ane Graff og kunstnerduoen Aksnes & Moen, med utgangspunkt i et felles tema: Hva er noen av de globale helseutfordringene i vår tid? Og hvordan forholder vi mennesker oss til disse?

Oslobiennalen er forfriskende lite logofisert eller sensasjonspreget. Tvert imot er den så lite prangende at det å finne biennalens hovedsete i seg selv skulle vise seg å være en liten utfordring. Selv var jeg nær ved å forville meg inn hos naboen, Oslo Middelalderfestival, som foregikk samtidig.

På hvert sitt vis forsøker de å blottlegge, eller provosere frem, de mange lagene med mening som kan befinne seg bak et musealisert objekt eller en iscenesatt situasjon – meningsinnhold med varierende grad av sannhetsgehalt.

Ubalansen mellom en kommersiell og økonomisk sterk aktør fra det private næringsliv, som Britannia Hotel og et mellomstort norsk, offentlig finansiert kunstmuseum, med betydelige kunstverdier, burde synes opplagt.

Det hadde vært oppsiktsvekkende om avtalen på noen vis brøt med god museums- eller forretningsetikk, men det gjør den ikke. Om noe har det vært en fordel at Forselius som mangeårig styremedlem i MiST er inneforstått med spørsmål som angår konservering og formidling. Museale aspekter i avtalen har ikke måttet forklares og forsvares, noe som ofte kan være tilfellet, men har blitt akseptert som forutsetninger.

Ved å gjere seg sjølv til gjenstand for skryt synleggjerast marknadsføringsspråket i kulturfeltet – eit felt som ofte proklamerer avstand til dei same kreftene.

Kun de første to årene etter at innkjøpsordning for samtidskunst ble overdratt til norske museer har det blitt rapportert særskilt for hvordan disse midlene ble anvendt. Så hva er status ti år senere?

Et av de grunnleggende premissene for kunsten er det å skape mening(..). Å gi noe liv. I så måte er kanskje ikke robot- og kunstproduksjon så forskjellig. Bortsett fra at kunsten (…)ikke har noe forpliktelse om å oppfylle noen instrumentell verdi. I motsetning til roboter.

–Det vi vet har vært en viktig suksessfaktor for oss, er at vi fra begynnelse var opptatt av å inkludere kunstnerne og å definere både dem og fagfolk fra museene som likeverdige deltakere. Vi fant hverandre i faginteressen og alle hadde samme mål: Å dokumentere norsk kunsthåndverk. Det var ikke noen personlig prestisje fra noe hold.

Etter høstens intervju med museumsdirektør Börjesson, TKM, om innkjøpsordningen ble AST oppmerksomme på at museet ikke selv sitter på en fullstendig oppdatert oversikt over sine innkjøp de siste 21 årene, eller har rutiner med egne årsrapporter. Vi har derfor gått museet litt nærmere etter i sømmene. Rapportering er ikke bare en formalitet, men et ansvarsområde og en garanti for å kunne overbringe kunsthistorien videre. Som tillegg til saken har vi samlet kunstmuseets innkjøp mellom 1997 – 2018 i et eget dokument. 

Når vi tenker på begrepet utvinning, er det naturlig å anta at det handler om naturressurser som olje, gass, og mineraler – vi mennesker ser nok ikke først og fremst på oss selv som utvinnbare objekt.

ArtScene Trondheim foreslås å innlemmes på fast post – med kr. 100 000 i året fra 2019 – av rådmannen i Trondheim kommune, en støtte som kommer på et strategisk godt tidspunkt sett i sammenheng med nasjonale forhold.

Hva har et strutseegg, en telefonkatalog og en sykkelventil til felles? De er alle bestanddeler i ulike smykker, og del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums ambisiøse nye utstilling «These are a few of her favourite things».

De siste to årene har Trondheim kunstmuseums samling vokst, blant annet med noen sentrale norske kunstverk av Vanessa Baird og Lotte Konow Lund. ArtScene Trondheim har snakket med Johan Börjesson omkring hans og museets innkjøpspolitikk, samlingens identitet og utfordringer i det å bygge en samling videre.

Rektangulære former som gjentar seg, men som er møysommelig skalert, gir på samme tid en følelse av bevegelse og stillstand. Dette kan minne om de «fryste» øyeblikksbildene til fotopioneren Eadweard Muybridge, hvor han dokumenterer bevegelsene til mennesker og andre dyr gjennom en rekke stillbilder.

Det som blekner i sola er en overbevisende og overskuddspreget utstilling. Lotte Konow Lund har en konseptuell og svært umiddelbar tilnærming til mediet, noe som særlig kommer til uttrykk i Dagbøker 2014-2016: “jeg er i tegningen, jeg er”.

Hvis du tar en verbal diskusjon med for eksempel myndighetspersoner, så vil du hele tiden kunne bli ført rundt problematikken på grunn av retorikk, men med kunsten brukes ikke sånne tilslørende knep; det går rett inn i erkjennelsesenteret! Og følelselivet til folk.

Strandveikaia er et svært godt område for en kulturgate, hvor vi i tillegg til produksjonslokaler og fellesverksteder også ser muligheten for scenevirksomhet, håndverksforretninger, galleri, café og annen utadrettet virksomhet. En slik utvikling vil vitalisere området og gjøre kunsten mer tilgjengelig for publikum. Breisia presenterer sitt alternative forslag Norøstpassasjen under «Hendelser på Nyhavna» i helgen. 

Når Trondhjems Kunstforeningen åpner dørene på søndag er det med ønske om å vise byen noen av de rikholdige og sammenflettede fortellingene huset bærer på. Samtidig har man stort håp om at også publikum kan bidra med å fylle hullene i kunstinstitusjonens egen historie. Gustav S. Borgersen har snakket med kurator Rebeka H. Blikstad og medarbeider Kathrine H. S. Skarsholt om arbeidet bak:   

Hiorthøys verk henspiller på hvor gjenkjennelig boken som objekt er, og hvordan selv en serie med treklosser som etterligner bokens form umiddelbart assosieres med en informasjonsbærer som kan konsumeres, og dissonansen som oppstår når «boken» kun eksisterer som objekt.

Utstillingen er definitivt opptatt av å sette søkelyset på hvordan vi forvalter ressursene rundt oss, med en miljøpolitisk inngang til dette spørsmålet. Debatten om olje er jo allmenn, men vi har ikke noen debatt om grus, som jo også er en endelig ressurs og samtidig en stor norsk eksportvare.

Politisk sett har Darens kunstnerskap dermed noe demokratisk og egalitært ved seg; her bryter man ut av alle føringer og premisser det institusjonaliserte kunstfeltet måtte ha og fyker heller til skogs.  

Det beste er nok heller å bare la verkene flyte inn i hverandre, glemme hva som er hvem, og ta det hele som en smått psykedelisk verksvandring der steiner og mineraler, myke fargerike plysjstoffer, plantevekster, sort-hvitt maleri samt kryptisk installasjonskunst fletter seg sammen.

Med biologen og cyborg-feministen Donna Haraway som omdreiningspunkt – i en utstilling hvor verkene glir over i hverandre på fikst vis – belyses en grunnleggende problemstilling som flere av de deltakende kunstnerne basker med: Hva anses som natur, for hvem, og til hvilken pris?

Snart 20 år har gått siden Maria Lind introduserte oss for den deltagerbaserte kunsten da hun jobbet som kurator på Moderna Museet i Stockholm. Märit Aronsson har pratet med henne i anledning hennes juryarbeid for Lorck Schive Kunstpris 2017 om tendenser i samtidskunsten med røtter i 1990-tallets kunstpraksis, kunst i offentlige rom, relativa periferier og om kunstinstitusjonen som en generøs spydspiss.

Erfaring fra samtidskunstfeltet bør ikke komme som en påminnelse om at man umiddelbart etter sin master i kunsthistorie behøver etterutdanning for å kunne jobbe innenfor dagens kunstfelt. Gustav S. Borgersen følger opp Jonas Ekebergs krititiske refleksjon om avstanden mellom kunstfeltet og kunsthistoriestudiene ved norske universiteter. 

I sine 25 år som kunstbyråkrat i Trondheim kommune har Kjersti Lerseth hatt en finger med i alle beslutninger på politisk nivå om byens satsningsområder innenfor kunstfeltet. Når hun nå går av med pensjon på nyåret har AST bedt henne oppsummere hva hun er mest fornøyd med å ha lagt til rette for.

Det er fristende – og kanskje uunngåelig – å vurdere utstillingen som en helhet. Spesielt når de ulike bidragene ender opp med såpass sammenfallende tematikk som her. Les En litt tilfeldig dystopi. 

For ti år siden var det bare en håndfull nyutdannede kunstnere/kritikere som ønsket å sette akkurat samtidskunsten i Trondheim på agendaen. Det at Næringsforeningen, Litteraturhuset og Kunsthall Trondheim denne høsten slår et slag for at kunsten skal løftes opp som en del av den generelle samfunnsdebatten viser en by i sterk utvikling. 

For omlag ti år siden flyttet Yngve Zakarias tilbake til Trondheim etter å ha bodd 20 år i Berlin. Den senere tid har han skapt oppmerksomhet med sitt engasjement for bevaring av naturen på Øya. Parallelt har han dokumentert arbeidene etter kunstnerforeldrene Aina Thiis og Kristofer Leirdal. Dette blir det utstilling av, og den 15. oktober åpner A+K på Trondheim kunstmuseum.

Cladding betyr kledning; og her finnes referanser til både menneskekropper og feminine klær som for eksempel foldeskjørt, men også til bygningskropper og fasadekledning som korrugert metall. Det handler om å kle seg med noe, i forskjellige skalaer.

Jeg opplevde stadig under studietiden at professorene pratet om «den store kunsten» og «den lille kunsten», hvor kunsthåndverket var synonymt med sistnevnte. Opplevelsene på kunstindustrimuseet og diskursen på universitetet førte til at jeg ble stadig mer interessert i problematikken rundt anerkjennelse av denne yrkesgruppen og deres arbeid.

Iver Jåks’ i utgangspunktet robuste, forandringsorienterte arbeider spilte en gang rollen som nybrottsverker som perforerte grensen mellom tradisjonelt (kunst)håndverk og samtidskunst. Nå utgjør de kanoniserte deler av fortellingen om hvilke nyanser begrepet om «norsk samtidskunst» har. For det internasjonale kunstpublikum ved årets documenta 14 i Kassel understrekes dette med tydelighet: De røffe, taktilt orienterte materialsammensetningene danner skulpturer som nå er urørlige for publikum, like urørlige som de er viktige for fortellingen om en såkalt norsk kunsthistorie.

Kvalitetsreformer har for lengst nådd kunstfagene og i følge regjeringen skal de nyutdannede kunstnerne kunne «inspirere, glede, forskjønne, provosere, ryste, fabulere, kommentere, skape debatt, stille spørsmål, fremme ettertanke, peke på uvante løsninger og lansere nye veier i mellommenneskelige forhold.» Det er altså ikke helt  uten forventninger at man går og ser avgangsutstillingene på NTNU. For å komplisere det hele valgte Martin Palmer å pløye seg gjennom både Bachelor og Masterutstillingen dette året. Resultatet ser der her.

Say, when you get a new phone, you spend time reading the manual and learning how to use it. But, when one sees a work of art for the first time, one can too easily judge it “good” or “bad”, without even thinking. I believe in having a great deal of humbleness, and the desire to learn to appreciate what contemporary art can be.

Mot slutten av studiene ble jeg kjempefrustrert av å ikke kunne kommunisere med andre enn de i kunstverdenen, personer som allerede kjenner kodene. Jeg begynte å se på mulighetene om å gjøre utstillinger i andre kontekster. Sammen med Pfelder og Stefan Schrøder, gjorde jeg prosjektet street level ute i Nygårdsgaten i Bergen. Bergen er et fint sted til å få til samarbeid og sette ideer ut i livet.

Det frie kunstfeltet står på skuldrene til en tradisjon av skaperkraft og uttrykksbehov som er like gammel som menneskeheten sjøl. Homer, Leonardo da Vinci, The Beatles gikk foran og banet vei for henholdsvis litteratur, naturvitenskap og populærkultur. Dette er ikke jåleri. Hvor hadde vi vært foruten?

I to år har studenter ved kunsthistorie på NTNU markert seg i Trondheims bybilde. Med punktvise og stedsbevisste utstillinger har initiativet deres bidratt til å synliggjøre denne byens historiske rom i lys av samtidskunst – og motsatt. AST tok en prat med to av de involverte.

Arnesteder for ambisjon støtter Stian Gabrielsen seg på et premiss jeg mener har en svært romantiserende glød. Det synliggjør en misforstått oppfatning av at det er den «ulønnede» og «uorganiserte» kvaliteten ved de kunstnerdrevne visningsrommene som er ensbetydende med etterspørselen eller statusen de har. Helt i tråd med kommersialismen beskrives de som en luksusvare, uten make. 

Vårt stadig sterkere avhengighetsbånd til teknologien kan oppleves uoversiktelig og fremmedgjørende. Og samtidig som det påvirker arbeidsmarkedet skjer en frigjørende prosess idet arbeidet med å utføre repetative, robotiske oppgaver overlates til maskinene. Utstillingen Hyper Relation kuratert av Katarina Marthinsen forsøker å gå inn i denne kompleksiteten.

Er menneskene selvstendige tanker i naturen sitt språk? Randi Nygård er aktuell med Isbreen pustar mens vi leitar etter den arktiske tåka, og i sin søken etter et meningsfullt forhold mellom språk, natur og vitenskap kommer hun over uventede sammenhenger. Les intervjuet.

Det er særlig spoken word, aktivisme og samtaler som preger kunstprogrammet under Tråante 2017 og som lanseres under fanen Show Me Colour; Resist, Stand Up, Advocate. Trer man litt til side finner man to små, viktige separatutstillinger av henholdsvis Synnøve Persen og Geir Tore Holm. Hjørdis-Linnea Myhre har vært å sett disse.

Der interaktivitet kan sees på som en parallell til det å være aktiv, kritisk og undersøkende, egenskaper vi sårt trenger i et stadig mer post-faktuelt samfunn, er utstillingen Deltagelse på Trondheim Kunstmuseum på sin side en invitasjon til lek.

I tend to get lost all the time. It´s genetic; my father is like that, too. I’m always lost. Shingo Yoshida reiser regelmessig. Han er en nomade i kunstens navn. Det har ledet han til steder som Norge, Sibir, Patagoniga og jungelen i Brasil. Märit Aronsson skaiper med han akkurat i det han er kommet tilbake fra et besøk i Frankrike. Les tredje intervju i serien Livet som Konstnär.

Nå som fallet i oljeprisen har rammet Stavanger er det bortimot fritt fram og Lysende framtidsutsikter der for andre arbeidsgrupper. Som kunstnere for eksempel. Gullgraver og kunstner Anna Ihle, aktuell med utstilling på Babel i kveld, forteller her om gull, arbeidsmoral og alternative framtidsutsikter. Les intervjuet:

Fremmedgjøringen som vi alle kan føle på når vi står ovenfor en verden som er konstruert og styrt av en logikk som det ikke alltid er lett å forstå, forener både innfødte og immigranter i vår tid. Det gjør eksil til en allmenn tilstand.

Political and social avant-gardes have always insisted on the fact that everyone can be an artist. Now capitalism has made this possible and the readymade is definitely a space where the category of value is put into a crisis and faced with its paradoxes.

Mens de fleste har øynene festet mot utviklingen av sentrumsområdene og lar seg både henfalle til og ledes av konkurransekakafonien hos det servicesmindede bytilbudet (Kunsthall her, Litteraturhus der), velger andre å trekke seg ut og vekk fra det som alltid er tilgjengelig, der alt er innenfor rekkevidde.

Utspørjinga starta enkelt: –Kva heiter du? –Når og kor er du fødd? Samstundes var det ikkje vanskeleg å forstå at i yttarste konsekvens kunne denne typen informasjon utnyttast og brukast mot ein.

Parallellen mellom disse ellers ganske ulike utstillingskonseptene ligger i den overbevisende anvendelsen av kunstformenes historie, men også det grepet å ublu og med selvsagt driv flette sitt eget kunstnerskap inn i dette forløpet. Les kritikken av Beretningen om en affære.

Seige, dvelende bevegelser trekker tiden ut til en lang masse. Noen ganger på grensen til å fryse fast. Slik skapes det en skulpturell dans. Hjørdis-Linnea Myhre holdt våkenatt under Mårten Spångbergs Natten.

For eksempel kan et Kleiva-bilde fort reduseres til en presis, men dekorativ affære om man ikke gis den sosiopolitiske konteksten verket ble til i. Man trenger derimot ikke kunstnerbiografien for å kjenne på den trykkende tettheten i et bilde som Wolds «Komposisjon i grått»

Det er egentlig et litt skummelt og blottleggende grep, ettersom betrakteren får mulighet til å sammenligne mine hommager med de originale maleriene bare ved å bevege seg noen få skritt rundt i lokalet forteller Anders Sletvold Moe om Trøndersk Abstraksjon, som for tiden er å se på Kunstmuseet i Nord-Trøndelag.

Det blir tidlig klart at det er vanskelig å vite hva som er bakgrunn og hva som er forgrunn i de skiftende lydlandskapene – i grunnen klassiske billedkunstneriske problemstillinger. Her overført fra det visuelle til det auditive. Gustav S. Borgersen har lyttet seg gjennom det drøyt 5 timer lange albumet Tonight(…). 

Det er i mange sammenhenger slik at dette med kunst og kvalitet tas lett på, og noen og enhver kan tenke at de færreste behøver å lære forskjellen på meningsfull og intetsigende kunst. Ny rådgiver for Trondheim kommunes ordning for kunst i offentlige rom er hentet fra staben oppvekst og utdanning, noe som gir grunn til å spørre om Utsmykkingsordningen har mistet samtidskunsten av syne.

I Toril Johannessens egendesignede mønstre flettes inn optiske illusjoner som gjør sitt beste for å utfordre og mislede våre sanseinntrykk. Eline Bjerkan har vært innom Johannessens første soloutstilling, og bifaller hva hun blir formidlet: Effekten av illusjoner er individuell. Les kritikken!

Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på, skriver Märit Aronsson. I en serie intervjuer går hun her nærmere inn på hva bakgrunnen som kunstner kan ha å si for hvordan man lever sine liv. Første samtalepartner, Gunhild Moe, arbeider med utgangspunkt fra Suldal, og er en av kuratorene for Momentum 2017.

Jeg har vært opptatt av å gå gjennom hvilke historiske premisser som lå til grunn for Hannah Ryggens kunstuttrykk – både de formale og de samfunnsmessige. Det innebærer både en diskusjon om forholdet mellom modernisme og folkekunst, og mellom kunst, livsbetingelser og samfunnsforhold. Hjørdis-Linnea Myhre møtte Marit Paasche i anledning utgivelsen Hannah Ryggen. En Fri.

Vi har familier, så det sier seg selv at å fly rundt på tre måneders residencys blir noe komplisert i vår hverdag. & Co. forteller Eline Bjerkan om hvordan Hvittingfoss av helt opplagte årsaker ble deres utvalgte destinasjon.

I Contra Diction: Speech Against Itself kompliserer Lawrence Abu Hamdan fremstillingen av en nord-syrisk hendelse fra 2013, hvor drusere i 18 landsbyer tilsynelatende massekonverterte under den islamske militsen Jabhat al-Nusra, med det resultatet at publikums muligheter til å ta stilling til det forelagte kraftig forrykkes.

Man kan gjerne sitte i sin minimalistiske, nordiskdesign-inspirerte stue, med overfladiske vaner og kritisere det banale i den politiske kunsten, men bør samtidig huske at i etterkant av 22. juli, ga vi ikke bare rosen en gigantisk symbolsk renessanse, vi satte opp et minnesmerke i form av et rødt hjerte utenfor Oslo Domkirke, «…Og størst av alt er kjærligheten.»

Eline Bjerkan diskuterer kunsten og det politiske med utgangspunkt i Masterutstillingen 2016

Det spørs om ikke Tatt av Heimdals festivalprogram, tre lange dager til ende, hadde et for skrint program til å overtale den jevne heimdaling om performancekunstens fortreffeligheter i denne omgang.

Selv om det er brukt mye tid i verkstedet for å framsette gjenstandene, skiller de seg fra det tradisjonelle håndverket ved å være fratatt sin funksjonalitet. Slik åpnes det for å lese dem konseptuelt, snarere enn som representasjon for lengselen etter håndverket.

An implant placed in the roof of ones mouth, allows one to share feelings in real time, and has become commonplace, expected to be used by everyone in both social and work environments. The young cannot even remember a reality without ‘The Patch’.

I Melanie Gilligans The Common Sense satt til en nær fremtid er hele 70% av befolkningen arbeidsledige som følge av teknologiske nyvinninger. Den fascinerende TV-serien beskriver ulike konsekvenser av at «The Patch», implantatet som lar menneskene dele følelser i sanntid, er blitt allemannseie. Les kritikken.

Det at mennesket om få år skal busetje seg på planeten Mars opplevast liksom ikkje som noko framand science fiction. Denne futuristiske tanken er allereie ladd med fortid og historie; det ligg ei fortelling mellom i dag og 1960-talets romforsking.

Jeg har alltid vært opptatt av å knekke de kodene jeg oppdaget i håndverket, for eksempel strikking. Strikkemønster er også moduler. Disse helt enkle strukturene, som når du gjentar eller speilvender blir til enorme variasjoner og rikdom. Jeg legger til rette for betrakteren å oppdage denne rikdommen.

I samtale med TSSKs styreleder Edith Lundebrekke og daglig leder Randi Martine Brockmann forsøker Marit K. Flåtter her å gå i detalj om hva kunstnersenterets rolle er i utsmykkingssaker og samtidig få innsikt i hvordan stedet stiller seg til debatten og de endringsforslag som er lagt fram. Les Kunst i offentlige rom 2.0

Store deler av utstillingsprogrammet for årene fremover er lagt og jeg tror det vil overbevise om at fokuset på samtidskunsthåndverk slett ikke nedprioriteres. Åshild Adsen direktør ved NKIM svarer på André Galis artikkel, publisert tidligere denne uke, og utdyper videre at museet ønsker seg flere gjennomgående kritikker av sine utstillinger. – Det skjerper oss, og løfter debatten. Les tilsvaret:

Mange har hørt Tommy Olsson beskrive kunstscenen i Trondheim på 1990-tallet som søsterplaneten til Berlin. Færre har fått med seg samme sted og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum beskrevet som omdreiningspunktet for tendenser i norsk kunsthåndverk. Men hvordan ser situasjonen ut nå? André Gali tar oss med på en omvisning.

Meta.Morf er en kunnskapsmettet festival med et tettpakket program hvor det hender noe over alt, samtidig. Eline Bjerkan har derfor bedt Espen Gangvik om å gi noen tips til hvordan vi kan navigere blant biennalens gravitasjonsfelter. Hun lurer samtidig på om vår egen planet fort blir ordinær for festivalen med forkjærlighet for det nyeste innen banebrytende teknologi.

Om man ser på starten av mitt kunstnerskap, der jeg begynner hos Nerdrum og debuterte med Melgaard, så viser det nettopp en diskontinuitet. Et slikt spenn i samarbeidspartnere eller assosierte skal egentlig ikke være mulig i et relativt segregert norsk kunstliv. Gustav S. Borgersen møtte Sverre Koren Bjertnæs før utstillingsåpningen på Galleri Ismene 18. februar.

For meg ga firehead assosiasjoner til en hjerne i full aktivitet, med nevroner som skyter rundt i alle retninger, lik en elektrisk hjerne som nesten går varm. Kristine Dragland forteller Gustav Svihus Borgersen om utstillingen sin som åpner på TSSK 11. februar:

Marthe Karen Kampen inntar Galleri Blunk med sine verker fredag 5. februar. Til vanlig bor hun i skogen på Østlandet med kjæreste, en to år gammel sønn og en drøm om et eget atelier, forteller hun til ArtScene Trondheims utsendte, Eline Bjerkan.

Jeg ser jo på dokumentaristen som en poet. De nære, menneskelige portrettene sett i en større samfunnsmessig kontekst blir et portrett av vår tid og våre verdier, og samtidig hvilke verdier som står på spill. Märit Aronsson har pratet med Margreth Olin.

Verket ser ut som et tredimensjonalt nærbilde av en Seurat eller Signac, men gjenskaper i virkeligheten et utsnitt av en sommerfuglvinge. Eller mer presist, en norsk møll.

Er kunstverdenen befolket av «kunst-kadere» – en global overklasse hvis posisjon tillater dem å fly fra sted til sted med sine kunstprosjekt for å bevisstgjøre folket om å snu den økonomiske verdensordenen? Bør dette systemet forlates til fordel for å få reell gjennomslagskraft på lokalt hold, spør Sissel M. Bergh etter å ha deltatt i Transformative Art Production-seminaret som fant sted i september.

Knut Åsdam klarte å skape industrimagi i førsteetasjen for to år siden – ovenikjøpet i den absolutt dårligste passasjen i huset, i en trang gang. Les om hvordan årets Lorck Schive-nominerte har valgt å fordele Kunstmuseet seg i mellom.

Bjørn Torske og Stefan Mitterer i Sex Tags gjennomførte nylig en lydperformance i bakgården til Ni Muser, akkompagnert av tordenskrall og Nidarosdomens kirkeklokker. Eline Bjerkan har pratet med Torske om den flere timer lange seansen.

– Jeg forestilte meg scenen å gå inn i skogen, komme over en boksesekk og gyve løs. At det var en fin veksling mellom kontemplasjon og eksplosjon. Eline Bjerkan har snakket med Trude Johansen om The noble art of self defence/Renhårig nevekamp som åpner på fredag.

Det känns lika konstigt varje gång jag stapplar ut ur kyrkan efter ett par timmars kontemplation. Vad är klockan egentligen? Och varför?

Det skjer spennende ting på Svartlamon. I en tid der boligmarkedet er ekstremt presset og et mareritt for dem som ikke ønsker å følge samfunnets A4-mal, er det gledelig at noen tar grep som viser andre veier. Haakon Haanes og Trygve Ohren har i sin diplomoppgave involvert flere familier til å bygge boligen sin selv.

T. ex. känner jag att jag inte har något särskilt som jag vill säga med min konst. Det är inget jag vill tillföra eller hävda. Däremot vill jag ringa in något som redan finns, men som kan vara svårt att se. Att ge rum för det, istället för att ta det.

– Alt du ser her er laga spesifikt til denne utstillinga, seier Idun Baltzersen (N). Ho og Kristie MacDonald (CA) er residenskunstnarar på Lademoen Kunstnerverkstader. Øyvind R. Kvarme møtte dei på Babel, der dei nett hadde starta å montera Illusjonar og reproduksjonar som åpnar 19. juni.

Se her! Slik beveger en Foss seg. Her er sporene fra Bølgene og Vinden. Dette er Fjellet. I Munan Øvrelids Fugl far tall, øyne hånd, stein vann vind utspilles vitenskapelige dragkamper, filosofiske uforskninger og kunstfaglige snuoperasjoner.

Gjennomført. Poetisk. Helhetlig. Og samtidig med en inviterende gest forankret i det faktum at Gråmølna fungerte som suppekjøkken for arbeidsløse i 1930-årene. Suppen vi får servert under kunstnersamtalen er en oppskrift som stammer fra denne tiden. Mon tro om ikke studentene også har realpolitikk i tankene her, utdannet til ledighet som de statistisk sett vil være.

«Dette må være en av museets mest verdifulle verker!» kommenterer Tebus der vi passerer et landskapsmaleri signert Pierre Bonnard, som han har plassert midt i en sky av landskapsstudier med lignende koloritt, verker av mer ukjente lokale malere. Effekten er at storheten som følger med en ”ekte Bonnard”, devalueres.

– Jag har tänkt mycket på nedmonterandet av den skandinaviska modellen eller folkhemmet om man så vill. Konstnärshemmet är en produkt av det samhället och står på vissa sätt i en skarp kontrast till dagens verklighet. 

I liksskap med ei spåkone som spår, gjer Tidslevold det du fortel om til sanningar – og det er her tittelen på performancen gjer seg gjeldande: Tell me your dreams and I will make them come true.

The upcoming event 10 working days, where shows, lectures, presentations and exhibitions are held in a rapidly order, one will try and find out what exactly is the role of art and the artist in a post-industrial society. Art Scene Trondheim invited Florian Schneider to elaborate:

Enkelte formasjoner gjentar seg, forholdet mellom planen i bakgrunnen og 3D-modelleringen i front begynner å kommunisere, og de semafor-aktige tegnene gjenkjenner jeg flere steder som identiske. Utstillingen borger altså for en slags dekodingsaktivitet.

For meg avhenger det også litt på dagsformen. Jeg var for eksempel ned og så på hullet i etterkant, og tenkte «tja, det kunne jo vært dypere». Men ellers handlet det mest om å flytte masse fra et sted til et annet.

Punken, eller minnet om det som var punk, lever tydeligvis fremdeles i beste velgående i Trondheim. Eller kanskje det bare betyr at Christopher Nielsen har mange fans. Det er ingen tvil om at han har truffet en nerve iallefall, og det kommer mange.

Kollektivutstillingen [self.] på Trøndelag Senter for Samtidskunst i desember 2014 skisser opp en vakuumtilstand. Alle verkene kan i større eller mindre grad koples opp mot et post-perspektiv der teknologi enten tilsynelatende virker på egen hånd eller der store omveltninger allerede har skjedd.

I Eyal Weizmans foredrag som nærmest konsekvent stiller offisielle forklaringsmodeller og bruk av bilder i tvil, kunne et ankepunkt mot ’forskningsfunnene’ nettopp ha vært bruken av fotografiet som bærer av sannhet – særlig i en digitaliseringens tidsalder, der bildemanipulasjon utvilsomt er like vanlig som politiske løgner.

– Walking takes the land back to something experienced as opposed to surveyed for purposes of owning. Doing a remote walk emphasizes the uncertainty because I and the other walker will not have the same experience. It also weakens territoriality.

Trondheim Open som gikk av stabelen tidligere i oktober involverte de fleste kunstaktører og atelierfellesskap i byen. Hovedinntrykket under de fire dagene det foregikk var nok forventningen om Østbyen som kunstarena og at arrangementet fortsatt har mye å gå på før det når ut til flere enn de deltagende selv.

De kan sina repliker, vad det verkar, och har därför full kontroll. Och samtidigt hänger de och historien löst i luften som om allt skulle kunna falla ihop eller ta av fullständigt och övergå till något helt annat. Dans, kanske? Klädpoker? Teatersport på temat backhoppning. Men det gör det inte.

Jeg liker slikt. Enkle, stødige konsepter, utført konsekvent og stramt uten forsøk på å poetisere uttrykket opp i en høyere enhet. Men samtidig må det skrives at uttrykk som dette krever plettfrie omgivelser, utstillingsrom uten elementer som distraherer en bort fra materialmeditasjonen. Djevelen ligger i detaljene.

Johan Börjesson skisserer i dette intervjuet hvordan han tenker at Trondheim Kunstmuseum skal kunne utvikle seg fra et museum gjort på impuls til en institusjon fundert i langsiktig planlegging.

Annica Karlsson Rixon har blivit känd framförallt för sina porträtt av människor inom olika typer av identitetskategorier. De senaste åtta åren har hon bl. a. arbetat med queermiljön i S:t Petersburg i sitt forskningsprojekt State of Mind, i samarbete med Anna Viola Hallberg. Märit Aronsson pratade med Annica Karsson Rixon medan hon bodde på Husly, Svartlamon för att slutföra den sista delen i doktorerandet.

Kunstnerne og designerne Siv Støldal, Harald Lunde Helgesen og Ida Falck Øien utgjør prosjektet og labelen HAiK som inngår i utstillingen Skreddersydd. ArtScene Trondheim har pratet med to av HAiKerne, Lunde Helgesen og Falck Øien.

Ingun Myrstad avrunder sin kuratorutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen med utstillingen Skreddersydd som åpner på Trøndelag Senter for Samtidskunst i morgen. ArtScene Trondheim har pratet med Myrstad om utstillingen.

I filmen spiller «Sonen» en viktig rolle. Det er hit de tre reisende er på vei, til stedet der alt vil gi mening, og alle ønsker vil bli til virkelighet. Stedet er også representert på scenen og levendegjøres under forestillingens dramatiske høydepunkt.

Visjonen om et striglet og streit møtelokale med fruktfat og kaffekanne ved inngangsdøren, må vike for noe i retning av en unntakstilstandens ramme, hvori det angjeldende masterkull (masterkoordinatoren inkludert) befinner seg et sted mellom opposisjonstrang og oppråddhet.

Det er lett å sitte igjen med et inntrykk av at selve utstillingen og beslutningen om Munkholmen som visningsted blir stående å stange mot hverandre, og at det her enten er snakk om en mulighet som ikke realiseres eller en ubalanse i det som formidles.

For tredje gang koloniseres byens visningssteder av Meta.Morf biennale for kunst og teknologi, og en hvilken som helst annen innfallsvinkel til kunsten enn det teknologiske må finne seg i å vike plass – for eksempel til Munkholmen – under den måned lange perioden biennalen utfolder seg.

Buans strenge bilder og grove skulpturelle installasjoner forenes i en lag-på-lag-tanke, mens Runeson splitter sitt utvalg bilder ved i stor grad å vise seg som en effektiv ekspressiv abstrakt maler, og på samme tid som en klossete figurativ en.

The Polish artist Anna Baumgarts new film PKF 1947, will form the basis for the conference § 100, The Arts and Freedom of Speech in The Contemporary World, which will take place at Lademoen Kunstnerverksteder on friday the 14th. In 2010 Baumgart participated in the Falstad Kunst project with the film Fresh Cherries. Martin Palmer has spoken with Baumgarts about her practice.

Uansett hvor ønskelig det kan være for kunstfeltet å få bekreftet sin opplevelse av statlig instrumentalisering på generelt grunnlag, er det på langt nær sikkert, ei heller avklart, at det nettopp er denne telefonen og SMSen som bør stå som beviset på at vi opererer innenfor et kunstfelt med mange faglige og politiske interesser.

På bakgrunn av en telefon fra kulturministeren til det administrative ledd i Museene i Sør-Trøndelag, har søkelyset nok en gang sveipet innom Trondheim Kunstmuseum, for så å slå tilbake på kulturministeren, som i første omgang grep til telefonen.

Olof Nimar, gjestekunstner ved Lademoen Kunstnerverksteder, er aktuell med utstillingen Kim på Babel medio februar. Per Kristian Nygård har tatt en prat med Olof Nimar før utstillingen.

Bedømt etter søvngjengerstivheten i de fire kroppene som rolig, men hvileløst går forbi hverandre som om de ikke enser de andres nærvær, er det allerede noen minutter inn i begivenheten tydelig at det her ikke kommer til å bli snakk om rett-fram-kommunikasjon mellom scene og sal, ei heller mellom aktørene.

Dette kunne blive til en fortælling om dominans, om de ressourcestærkes erobringstrang og underlæggelse af de svage. Men John Murphy har i mine øjne organiseret sine værker således, at de her samler sig til en overordnet hyldest til rejsen, i en udstilling som formår både at være minimalistisk og sært maksimalistisk.

I etterkant av Kyander sin oppsigelse ved TKM har det versert ulike framstillinger i tradisjonelle lokale,– og sosiale media om hvilke utenforliggende årsaker som ha forårsaket avgjørelsen. Det kan være nødvendig å nyansere dette bildet og AST har i den anledning snakket med adm dir i MiST, Suzette Paasche.

– Det nye styret bør ha medlemmer med kunstfaglig bakgrunn, men det kan være vel så viktig for Trondhjems kunstforening nå å ha kompetanse på områder som eiendomsdrift, økonomi, organisasjonsdrift, jus, politikk og næringsliv, for å nevne noen eksempler, sier Jon-Arild Johansen i TKFs valgkomite.

Ulla West har för tilfället en arbeidsperiod på Kunsthall Trondheim där hon arbetar med at bygga sin version av Onda Andens Bibliotek, från en av Thomas Bernhards böcker. – Det är inget att sticka under stol med att det är intellektuellt; det består ju av böcker, ord och tankar, berättar West i denna intervju.

Umiddelbart kan man anerkjenne at konkurransestemningen som har preget deler av forhåndsomtalen av Lorck Schive Kunstpris – der altså Marianne Heier, Tina Jonsbu, Lene Berg og Knut Åsdam er de nominerte – ikke kommer nevneverdig til uttrykk i utstillingen.

I Kunsthall Trondheims midlertidige lokaler vises nå Music While We Work av Hong-Kai Wang. Verket inneholder prosesser som involverer produksjon og fremføring av lyd og ikke minst hvordan lytting er organisert.

Trøndelagsutstillingen er en tradisjon som juryen i årets utgave understreker betydningen av. Det gjenspeiles ganske så bokstavlig i det at hovedvekten av bidragene er todimensjonale verk, opp etter veggene.

I Vi er motorvei blir vi presentert for ulike scenarier som til dels illustrerer, til dels prøver å forklare hvordan rekylen fra gode intensjoner kan treffe en i trynet.

Konserten på Kunstakademiet i 93 gjenskapes i all sin enkelhet og presisjon, bortsett fra at man den gang ikke ville vært klar over at man overvar et toneangivende mesterverk innen norsk samtidsmusikk.

I rivningsklare Elgesetergt 30 b foregår nå forberedelsene til Constant. Decay. Utstillingen med bidrag fra over førti kunstnere, arkitekter og skribenter åpner den 5. oktober. ArtScene Trondheim har pratet med intiativtagerne Charlotte Rostad og Trygve Ohren.

I Kein Applaus für Scheisse gjør utøverne hva som helst for å søke anerkjennelse, mens aktørene i All Those Beautiful Boyz foruroliger publikum med sin tre timers trakassering. Begge forestillingene foregikk under årets Bastardfestival. 

Hiorthøys og Östbergs YOU refererer til fluxuskunstens instruerende scores. Forestillingen spiller på ideen om interaktivitet men er i realiteten en lukket form.

I Morten Traaviks kulturutveksling mellom nasjonene Norge og Nord-Korea inngår forestillingen Work In Progress! Bak all symbolikken finnes et lag av ironisering, en dimensjon det er uvisst om de deltagende ungdommene selv får ta del i. 

Kurt Johannessen har en markant position inom performancekonsten i Norden och är annars känd för sina teckningar och Artists Books. I torsdags öppnade hans retrospektiva utställning Eg er det tilfeldige sin plan og meitemarken si reise på Trondhjems Kunstforening. Märit Aronsson träffade honom för en intervju.

En av mange som har latt seg fascinere av Kurt Schwitters er regissør og kunstner Helen Petts. I Throw Them Up and Let Them Sing lykkes hun med å skape et intimt portrett hvor hovedpersonen feires uten å fetisjeres.

Konstruksjonen ‘kvinnelige identiteter’ som tematisk utgangspunkt for en utstilling er som velmenende bistandsarbeid å regne, og er omtrent det siste man burde sette seg fore å ‘utforske’ eller ‘bekrefte’ i et år hvor man markerer innføringen av allmenn stemmerett i Norge.

Trondheim Kunstmuseums sommerutstilling Lips Painted Red relaterer seg løselig til jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. I en omfattende utstilling får man på ny servert verker som undersøker kvinnelig identitet.

I motsetning til Ida Ekblads prosessorienterte produksjon i Museet for Samtidskunst – hvor en ustanselig og fri tilnærming til tradisjonelle medier benyttes som bestanddeler i tildels komplekse komposisjoner – er utstillingen i Heimdal kunstforening mer å anse som en presentasjon av eller oppvisning i fire medietrofaste maleres ulike uttrykksmåter.

Torsdag 2. mai viser Gunnar Wærness og Henrik Skotte sin litterære kabaret «Brødet og Eselet» på Æ Å Trondheim Litteraturfestival 2013. ArtScene Trondheim har snakket med Skotte om forestillingen som skal ta publikum med gjennom samtidens Europa, et glorete dødsrike, på jakt etter «den elendigste av alle».

Det vil være naturlig å oppfatte Conversations som en forhandling om å overskride klassifiseringen keramikk (tro mot kunstnernes mandat som undervisere ved Fordypning for keramikk og leire), men i stedet for å f eks fristille materialet for unødig narrativt støy, våger Conversations kun å erstatte keramikken med et potpurri av uttrykk hentet fra den parallelt estetiske og pluralistiske kategorien samtidskunst.

Både finske Susanne Gottbergs tegnede malerier og svenske Berit Lindfeldts skulpturelle objekter utforsker hvordan det materielle og romlige avspeiler en mellomtilstand i sfæren mellom drøm og virkelighet.

I utstillingen Gravitasjonens bilder ved Galleri KiT viser for tiden stipendiat ved Kunstakademiet i Trondheim Geir Harald Samuelsen sine seneste verker. ArtScene Trondheim har spurt Samuelsen om forholdet mellom kunst og klatring.

De sju maleriene i Andreas Siquelands I’m the Ocean har alle bølger som motiv og er gitt beskrivende titler som «Blue, blue, white, blue, blue, white, blue, white», «Red, white, blue, black» eller «Green, blue, pink, green, pink, black, white», hvis formellignende rekkefølge av korte ord kan minne om mantra.

Karianne Stensland känns inte som en ironisk konstnär. När Ina Thorbjørnsen har räknat till fem, kan den enastående konsten äntligen börja mejslas fram.

Det som skiller Eknæs’ verker fra mange samtidige kombinasjonsskulpturer er hvordan de billige materialenes estetiske potensiale og kunstnerens blikk for disse oppleves som stramme og lett ironiske kommentarer.

Jeg har vanskelig for å tro at lite som denne utstillingen gir uttrykk for, har skjedd i Trøndelag det siste året. Dette kan neppe være et tverrsnitt av innsendte verker til den 36. Trøndelagsutstillingen.

I Conversation Piece erstattes kunst som objektsproduksjon av kunst som hendelse, helt i tråd med performancetradisjonen. Utstillingen henviser både til noe uhåndgripelig (en samtale) og noe håndfast (et stykke).

I utstillingen Sirkelhendelser blir publikum stilt overfor den uforutsigbare naturen, og det ytterst skremmende ved at det er tilfeldigheter som styrer våre liv. – Ja, for vi snakker om sublim kunst, skriver Erik F. Reitan i sin kritikk.

Den herlig pessimistiske hverdagsrealismen i Point of No Return fungerer mer som en åpen kommentar enn som sviende kritikk. Utstillingen i Rake minner oss om at det er mulig å tenke byplanlegging ved å inkludere menneskers rolle i den.

Forum Nidrosiae representerer ett av byens betydelige tilskudd av alternativ virketrang, og debattinnleggene i Here To Go alluderer mer enn suspekt new-age og plagsomt selvreferensiell esoterisme. Som Kendell Geers uttrykker det: «Use counter-culture to counter the culture of the counter.»

A Matter of Feeling framstår som et gjennomtenkt samlebegrep for årets Meta.Morf, med potensial til å fange interessen hos akademikere med sans for nymaterialisme og affekt-teorier. – Det har i det hele tatt blitt mer gjengs å snakke om materie og teknologi i livlige termer.

Trondheim Kunstmuseum skaper kruminger i den sirkulære kunsthistorien når Marko Vuokala går i pedagogisk dialog med museets samling. Samtidig, i rommet ved siden av, viser Eeumyn Kang, oljemalerier og tekst.

I Woman av Institutet, som tar utgangspunkt i Jacques Lacans påstand om at kvinnen ikke finnes utenfor mannens blikk (La femme n´existe pas), skjelver dualiteten ved begrep som mannlig/kvinnelig, passiv/aktiv, objekt/subjekt, projeksjon/virkelighet, – og settes sammen på nye måter.

I Book Burning under Bastardfestivalen ble det flørtet med samtidsmyten om de 99 % med folkemakt, retten til å brenne sin egen bok og muligheten til å vende seg mot sine egne for å sikre sin egen frihet.

Byen gjennom kunstnerens prisme bygger på den faglige historien om kunstnerens rolle i offentlige kontekster. Programmet som foregikk under Trondheim Open framsto som en oppfordring til kunstnere om å erobre det offentlige rom.

… sier Trondheim Kunstmuseum ved Pontus Kyander i et forsøk på å forklare egne utspill som har forårsaket diverse debatter i media de siste ukene. I dette innlegget svarer TKM på Joakim Bordas kommentarI skuggan av sig själv publisert på ArtScene Trondheim, 3. august 2012. Kyanders innlegg publiseres uredigert og møtes deretter av en replikk av Joakim Borda.

De mest velykkede verker i SAMMEN er de som åpner seg etterhvert, enten som en gradvis og temporalt orientert prosess eller som et flettverk av inntrykk som lar seg kveile opp uten instruksjon eller et forutbestemt og eksakt budskap.

Årets masterutstilling viser seg å inneholde flere sterke selvstendige verk, likevel er det påfallende hvor sterk den formale orienteringen er fundert, og det kan diskuteres hvorvidt dette er en positiv særegenhet ved akademiet i Trondheim.

Mens første kapittel av Spiralen og kvadratet bestod av forholdsvis trygge konseptuelle verk, utfordres det i de neste til en større grad av deltagelse og menneskelig samspill.

 

Med en blanding av naturmaterialer, funnede objekter, tekstilkunst og fotografier har Line Solberg Dolmen bygd noe som ser ut som en krysning av de arkitektoniske motsatsene kuppel og fuglereir.


Menneskets forbindelse til natur og tradisjon, samt forholdet mellom sivilisasjonens artefakter og bygde omgivelser versus naturens krefter og territorier, synes å være en gjennomgående tråd i Tore Reisch sin kunst.

I Systemkrise formidles følelsen av samtiden som krisepreget, men utstillingen er uklar når det gjelder kunstens rolle i oppgaven med å kritisere og endre tingenes tilstand.

Utställningen Take Away av Brit Dyrnes och Arild Juul har på sätt och vis ett så politiskt korrekt tema att jag hade önskat få se en utställning som handlar om att barnarbete i tredje världen kanske inte är så dumt i alla fall. Men allt är så välgjort att jag förstår att jag inte kan klaga.

Läs inte det här om ni kommer att gå och se Mermaid Show i Oslo. Upplev själv, utan att ha hängande över er någon annans ord på vad det är som kommer att ske på scenen.

Buzzet omkring kunstneren Erik Tidemann skyldes nok like mye hva ferdigheter i å skulpturere egen kunstnerpersona gjør med verkene, som en eventuell slagkraft i arbeidene. De smått fryktinngytende beistene i post-apokalyptkitsche scenarioer ér når det kommer til stykket, utstoppede gjenstander.

The Delight of Having No Name synes å være tuftet på erkjennelsen av at all vår forståelse er basert på språklige strukturer. Gunnhild Torgersen inviterer her betrakteren inn i en konseptuell gråsone, der boksider – som representasjon av et tidligere mediert skriftspråk – tar plass som billedspråklige komponenter.

Vårens store happening i Trondheim kunstmuseums avd Gråmølna kretser omkring oversetttelse og oversettbarhet. Kuratorene Daniela Castro og Jochen Volz tar i bruk tidsrommet snarere enn det fysiske rom i valget om å presentere verkene i flere kapitler.

Vad är det som får konstkritiker och företrädare för det politiska och intellektuella etablissemanget att angripa kulturelitism? I Joakim Bordas bidrag til tekstserien «Postkulturell næring» tar han et nødvendig oppgjør med en framtredende antielitistisk argumentasjon som preger norsk kunstoffentlighet.

For et år siden inntok oljeselskapet Det norske det store bygget Føniks, tidligere Hotell Residence, på Torvet i Trondheim. Bak de glitrende julelysene på byggets fasade huses en kunstsamling som i enkelte tilfeller viser at når kunst og næringsliv spiller på lag fungerer de som drivhjul i hverandres maskineri.

Kunstfotograf Erik Reitans utstilling på Blunk, Konveks/konkav, har absolutt ikke falt for fristelsen det kan være å forsyne publikum med fengende narrativer eller bevegende tematikk. Isteden gir han oss landskapsskildringer med mye rom. Tomheten er påtrengende både i fotografiene og i utstillingsrommet hvor opphengingen er en avgjørende del av uttrykkets fysiognomi.