Narrativ feilslutning legger opp til en refleksjon rundt det vi oppfatter som normalt og hva som blir sett på som avvik, samt hvordan mennesker kontekstualiserer og lager selvforsterkende narrativ rundt disse oppfatningene.

Mannlige kunsthåndverkere er i mindretall og utgjør knappe 20 prosent av Norske Kunsthåndverkeres medlemmer. Likevel oppgir de å ha høyere inntekt enn sine kvinnelige kollegaer. Er det fortsatt slik at dagens kvinner har et begrenset spillerom i sin kunstkarriere? AST tar et kunsthistorisk sveip innom kjønn, normer og forventninger.

AK Dolvens utstilling på TKM Gråmølna er som en snøballkamp i april: Fysisk treffende som et slag mot magen, men samtidig kjølig og distansert som når ammunisjonen smelter mellom fingrene på en.

I utstillingen The Micro Challenge vises to ulike kunstprosjekter av henholdsvis Veneziabiennale-aktuelle Ane Graff og kunstnerduoen Aksnes & Moen, med utgangspunkt i et felles tema: Hva er noen av de globale helseutfordringene i vår tid? Og hvordan forholder vi mennesker oss til disse?

Oslobiennalen er forfriskende lite logofisert eller sensasjonspreget. Tvert imot er den så lite prangende at det å finne biennalens hovedsete i seg selv skulle vise seg å være en liten utfordring. Selv var jeg nær ved å forville meg inn hos naboen, Oslo Middelalderfestival, som foregikk samtidig.

I Powerhouse ville jeg få naturkrefter inn i bygget. Jeg har forsøkt å få til en fysisk bevegelse på veggen som er kraftigere enn hva et menneske kan få til.

På hvert sitt vis forsøker de å blottlegge, eller provosere frem, de mange lagene med mening som kan befinne seg bak et musealisert objekt eller en iscenesatt situasjon – meningsinnhold med varierende grad av sannhetsgehalt.

Ubalansen mellom en kommersiell og økonomisk sterk aktør fra det private næringsliv, som Britannia Hotel og et mellomstort norsk, offentlig finansiert kunstmuseum, med betydelige kunstverdier, burde synes opplagt.

Det hadde vært oppsiktsvekkende om avtalen på noen vis brøt med god museums- eller forretningsetikk, men det gjør den ikke. Om noe har det vært en fordel at Forselius som mangeårig styremedlem i MiST er inneforstått med spørsmål som angår konservering og formidling. Museale aspekter i avtalen har ikke måttet forklares og forsvares, noe som ofte kan være tilfellet, men har blitt akseptert som forutsetninger.

Ved å gjere seg sjølv til gjenstand for skryt synleggjerast marknadsføringsspråket i kulturfeltet – eit felt som ofte proklamerer avstand til dei same kreftene.

Kun de første to årene etter at innkjøpsordning for samtidskunst ble overdratt til norske museer har det blitt rapportert særskilt for hvordan disse midlene ble anvendt. Så hva er status ti år senere?

Et av de grunnleggende premissene for kunsten er det å skape mening(..). Å gi noe liv. I så måte er kanskje ikke robot- og kunstproduksjon så forskjellig. Bortsett fra at kunsten (…)ikke har noe forpliktelse om å oppfylle noen instrumentell verdi. I motsetning til roboter.

–Det vi vet har vært en viktig suksessfaktor for oss, er at vi fra begynnelse var opptatt av å inkludere kunstnerne og å definere både dem og fagfolk fra museene som likeverdige deltakere. Vi fant hverandre i faginteressen og alle hadde samme mål: Å dokumentere norsk kunsthåndverk. Det var ikke noen personlig prestisje fra noe hold.

Etter høstens intervju med museumsdirektør Börjesson, TKM, om innkjøpsordningen ble AST oppmerksomme på at museet ikke selv sitter på en fullstendig oppdatert oversikt over sine innkjøp de siste 21 årene, eller har rutiner med egne årsrapporter. Vi har derfor gått museet litt nærmere etter i sømmene. Rapportering er ikke bare en formalitet, men et ansvarsområde og en garanti for å kunne overbringe kunsthistorien videre. Som tillegg til saken har vi samlet kunstmuseets innkjøp mellom 1997 – 2018 i et eget dokument. 

Når vi tenker på begrepet utvinning, er det naturlig å anta at det handler om naturressurser som olje, gass, og mineraler – vi mennesker ser nok ikke først og fremst på oss selv som utvinnbare objekt.

ArtScene Trondheim foreslås å innlemmes på fast post – med kr. 100 000 i året fra 2019 – av rådmannen i Trondheim kommune, en støtte som kommer på et strategisk godt tidspunkt sett i sammenheng med nasjonale forhold.

Hva har et strutseegg, en telefonkatalog og en sykkelventil til felles? De er alle bestanddeler i ulike smykker, og del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums ambisiøse nye utstilling «These are a few of her favourite things».

De siste to årene har Trondheim kunstmuseums samling vokst, blant annet med noen sentrale norske kunstverk av Vanessa Baird og Lotte Konow Lund. ArtScene Trondheim har snakket med Johan Börjesson omkring hans og museets innkjøpspolitikk, samlingens identitet og utfordringer i det å bygge en samling videre.

Rektangulære former som gjentar seg, men som er møysommelig skalert, gir på samme tid en følelse av bevegelse og stillstand. Dette kan minne om de «fryste» øyeblikksbildene til fotopioneren Eadweard Muybridge, hvor han dokumenterer bevegelsene til mennesker og andre dyr gjennom en rekke stillbilder.

Assosiasjonene går i retning noe esoterisk, som sjamanistiske ritualer, hvor maskene kan fungere både som utsmykning, forkledning og beskyttelse.

Det som blekner i sola er en overbevisende og overskuddspreget utstilling. Lotte Konow Lund har en konseptuell og svært umiddelbar tilnærming til mediet, noe som særlig kommer til uttrykk i Dagbøker 2014-2016: “jeg er i tegningen, jeg er”.

Hvis du tar en verbal diskusjon med for eksempel myndighetspersoner, så vil du hele tiden kunne bli ført rundt problematikken på grunn av retorikk, men med kunsten brukes ikke sånne tilslørende knep; det går rett inn i erkjennelsesenteret! Og følelselivet til folk.

Strandveikaia er et svært godt område for en kulturgate, hvor vi i tillegg til produksjonslokaler og fellesverksteder også ser muligheten for scenevirksomhet, håndverksforretninger, galleri, café og annen utadrettet virksomhet. En slik utvikling vil vitalisere området og gjøre kunsten mer tilgjengelig for publikum. Breisia presenterer sitt alternative forslag Norøstpassasjen under «Hendelser på Nyhavna» i helgen. 

Når Trondhjems Kunstforeningen åpner dørene på søndag er det med ønske om å vise byen noen av de rikholdige og sammenflettede fortellingene huset bærer på. Samtidig har man stort håp om at også publikum kan bidra med å fylle hullene i kunstinstitusjonens egen historie. Gustav S. Borgersen har snakket med kurator Rebeka H. Blikstad og medarbeider Kathrine H. S. Skarsholt om arbeidet bak:   

Hiorthøys verk henspiller på hvor gjenkjennelig boken som objekt er, og hvordan selv en serie med treklosser som etterligner bokens form umiddelbart assosieres med en informasjonsbærer som kan konsumeres, og dissonansen som oppstår når «boken» kun eksisterer som objekt.

Utstillingen er definitivt opptatt av å sette søkelyset på hvordan vi forvalter ressursene rundt oss, med en miljøpolitisk inngang til dette spørsmålet. Debatten om olje er jo allmenn, men vi har ikke noen debatt om grus, som jo også er en endelig ressurs og samtidig en stor norsk eksportvare.

Er det mer ærlig hvis det ikke er redigert? Blir det da nødvendigvis mer interessant for andre? Lotte Konow Lund i samtale med Märit Aronsson i anledning deltagelse på Dropsfabrikken og kommende retrospektiv på Kunsthall Trondheim. 

Politisk sett har Darens kunstnerskap dermed noe demokratisk og egalitært ved seg; her bryter man ut av alle føringer og premisser det institusjonaliserte kunstfeltet måtte ha og fyker heller til skogs.  

Å komme til New York ga meg en sterk selvtillit, som jeg ikke hadde fra før, forteller Kjell Erik Killi-Olsen. AST har pratet med han i anledning utstillingen Killi-Olsen New York 1983 som åpner på Trondheim kunstmuseum denne uken.  

Det beste er nok heller å bare la verkene flyte inn i hverandre, glemme hva som er hvem, og ta det hele som en smått psykedelisk verksvandring der steiner og mineraler, myke fargerike plysjstoffer, plantevekster, sort-hvitt maleri samt kryptisk installasjonskunst fletter seg sammen.

Det er et opptrappende fokus nasjonalt for å rette opp økonomiske utfordringer i kunstfeltet. Hvordan forholder man seg til disse utviklingstrekkene og en svekket kunstnerøkonomi på lokalt plan? Vi har sett på noen tall og pratet med aktører med lang fartstid som kulturprodusenter om deres erfaringer.

Felles for essayene i tekstserien Om minnetap og byutvikling er at de tar utgangspunkt i det UNESCO definerer som immateriell kulturarv. I det tredje bidraget ser vi på utgangspunktet for sammenslåingen av Trondheims mest sentrale museer Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum. I tillegg til de arkitektoniske utfordringene berører dette en faglig debatt om hierarki og definisjoner.

Med biologen og cyborg-feministen Donna Haraway som omdreiningspunkt – i en utstilling hvor verkene glir over i hverandre på fikst vis – belyses en grunnleggende problemstilling som flere av de deltakende kunstnerne basker med: Hva anses som natur, for hvem, og til hvilken pris?

Det er ikke så viktig at det alltid oppfattes som kunst av forbipasserende, for er det et nytt element man ikke helt vet hva er så er det ofte begynnelsen på en tanke eller en samtale. 

Snart 20 år har gått siden Maria Lind introduserte oss for den deltagerbaserte kunsten da hun jobbet som kurator på Moderna Museet i Stockholm. Märit Aronsson har pratet med henne i anledning hennes juryarbeid for Lorck Schive Kunstpris 2017 om tendenser i samtidskunsten med røtter i 1990-tallets kunstpraksis, kunst i offentlige rom, relativa periferier og om kunstinstitusjonen som en generøs spydspiss.

Erfaring fra samtidskunstfeltet bør ikke komme som en påminnelse om at man umiddelbart etter sin master i kunsthistorie behøver etterutdanning for å kunne jobbe innenfor dagens kunstfelt. Gustav S. Borgersen følger opp Jonas Ekebergs krititiske refleksjon om avstanden mellom kunstfeltet og kunsthistoriestudiene ved norske universiteter. 

I sine 25 år som kunstbyråkrat i Trondheim kommune har Kjersti Lerseth hatt en finger med i alle beslutninger på politisk nivå om byens satsningsområder innenfor kunstfeltet. Dette involverer opprettelse av Lademoen kunstnerverksteder, Utsmykkingsordningen, Trondheim Elektroniske kunstsenter og biennalen Meta.morf, Svartlamon kultur og næringstiftelse, Trondheim kunstmuseum, Museene i Sør-Trøndelag samt Kunsthall Trondheim. Når hun nå går av med pensjon på nyåret har AST bedt henne oppsummere hva hun er mest fornøyd med å ha lagt til rette for.

Det er fristende – og kanskje uunngåelig – å vurdere utstillingen som en helhet. Spesielt når de ulike bidragene ender opp med såpass sammenfallende tematikk som her. Les En litt tilfeldig dystopi. 

For ti år siden var det bare en håndfull nyutdannede kunstnere/kritikere som ønsket å sette akkurat samtidskunsten i Trondheim på agendaen. Det at Næringsforeningen, Litteraturhuset og Kunsthall Trondheim denne høsten slår et slag for at kunsten skal løftes opp som en del av den generelle samfunnsdebatten viser en by i sterk utvikling. 

For omlag ti år siden flyttet Yngve Zakarias tilbake til Trondheim etter å ha bodd 20 år i Berlin. Den senere tid har han skapt oppmerksomhet med sitt engasjement for bevaring av naturen på Øya. Parallelt har han dokumentert arbeidene etter kunstnerforeldrene Aina Thiis og Kristofer Leirdal. Dette blir det utstilling av, og den 15. oktober åpner A+K på Trondheim kunstmuseum.

Cladding betyr kledning; og her finnes referanser til både menneskekropper og feminine klær som for eksempel foldeskjørt, men også til bygningskropper og fasadekledning som korrugert metall. Det handler om å kle seg med noe, i forskjellige skalaer.

I dag åpner Propaganda på Justismuseet, som retter fokuset mot hvordan Nasjonal Samling utviklet sitt visuelle uttrykk fra mellomkrigstiden og gjennom andre verdenskrig. Utstillingen fungerer ikke bare som et tilbakeblikk, men skal også si noe om hva propaganda er, og hvordan vi møter det i vår tid.

Jeg opplevde stadig under studietiden at professorene pratet om «den store kunsten» og «den lille kunsten», hvor kunsthåndverket var synonymt med sistnevnte. Opplevelsene på kunstindustrimuseet og diskursen på universitetet førte til at jeg ble stadig mer interessert i problematikken rundt anerkjennelse av denne yrkesgruppen og deres arbeid.

Iver Jåks’ i utgangspunktet robuste, forandringsorienterte arbeider spilte en gang rollen som nybrottsverker som perforerte grensen mellom tradisjonelt (kunst)håndverk og samtidskunst. Nå utgjør de kanoniserte deler av fortellingen om hvilke nyanser begrepet om «norsk samtidskunst» har. For det internasjonale kunstpublikum ved årets documenta 14 i Kassel understrekes dette med tydelighet: De røffe, taktilt orienterte materialsammensetningene danner skulpturer som nå er urørlige for publikum, like urørlige som de er viktige for fortellingen om en såkalt norsk kunsthistorie.

Myndighetene i New Zealand har bestemt at elven Whanganui er å betrakte som et menneske – et radikalt grep som tilsier at elven har de samme juridiske rettighetene som en person. Det gjør det enklere å slå ned på og forebygge forurensende skader gjort «mot» elven, og for dominerende kapitalistiske stater er dette en ny måte å behandle natur på. Dette essayet retter søkelys mot de politiske, kunstneriske og etiske faktorene i utbyggingen av ny idretts- og messehall på naturskjønne Øya i Trondheim.

Kvalitetsreformer har for lengst nådd kunstfagene og i følge regjeringen skal de nyutdannede kunstnerne kunne «inspirere, glede, forskjønne, provosere, ryste, fabulere, kommentere, skape debatt, stille spørsmål, fremme ettertanke, peke på uvante løsninger og lansere nye veier i mellommenneskelige forhold.» Det er altså ikke helt  uten forventninger at man går og ser avgangsutstillingene på NTNU. For å komplisere det hele valgte Martin Palmer å pløye seg gjennom både Bachelor og Masterutstillingen dette året. Resultatet ser der her.

Say, when you get a new phone, you spend time reading the manual and learning how to use it. But, when one sees a work of art for the first time, one can too easily judge it “good” or “bad”, without even thinking. I believe in having a great deal of humbleness, and the desire to learn to appreciate what contemporary art can be.

Mot slutten av studiene ble jeg kjempefrustrert av å ikke kunne kommunisere med andre enn de i kunstverdenen, personer som allerede kjenner kodene. Jeg begynte å se på mulighetene om å gjøre utstillinger i andre kontekster. Sammen med Pfelder og Stefan Schrøder, gjorde jeg prosjektet street level ute i Nygårdsgaten i Bergen. Bergen er et fint sted til å få til samarbeid og sette ideer ut i livet.

Kommentar 03.05.2017

Det frie kunstfeltet står på skuldrene til en tradisjon av skaperkraft og uttrykksbehov som er like gammel som menneskeheten sjøl. Homer, Leonardo da Vinci, The Beatles gikk foran og banet vei for henholdsvis litteratur, naturvitenskap og populærkultur. Dette er ikke jåleri. Hvor hadde vi vært foruten?

I to år har studenter ved kunsthistorie på NTNU markert seg i Trondheims bybilde. Med punktvise og stedsbevisste utstillinger har initiativet deres bidratt til å synliggjøre denne byens historiske rom i lys av samtidskunst – og motsatt. AST tok en prat med to av de involverte.

Arnesteder for ambisjon støtter Stian Gabrielsen seg på et premiss jeg mener har en svært romantiserende glød. Det synliggjør en misforstått oppfatning av at det er den «ulønnede» og «uorganiserte» kvaliteten ved de kunstnerdrevne visningsrommene som er ensbetydende med etterspørselen eller statusen de har. Helt i tråd med kommersialismen beskrives de som en luksusvare, uten make. 

Vårt stadig sterkere avhengighetsbånd til teknologien kan oppleves uoversiktelig og fremmedgjørende. Og samtidig som det påvirker arbeidsmarkedet skjer en frigjørende prosess idet arbeidet med å utføre repetative, robotiske oppgaver overlates til maskinene. Utstillingen Hyper Relation kuratert av Katarina Marthinsen forsøker å gå inn i denne kompleksiteten.

Så i asken, slik at ingenting går tapt behandler med ulik intensitet den absolutte trangen etter å være i begivenhetenes sentrum og fange øyeblikket. Les kritikken Om landskapene treffer.

Er menneskene selvstendige tanker i naturen sitt språk? Randi Nygård er aktuell med Isbreen pustar mens vi leitar etter den arktiske tåka, og i sin søken etter et meningsfullt forhold mellom språk, natur og vitenskap kommer hun over uventede sammenhenger. Les intervjuet.

Det er særlig spoken word, aktivisme og samtaler som preger kunstprogrammet under Tråante 2017 og som lanseres under fanen Show Me Colour; Resist, Stand Up, Advocate. Trer man litt til side finner man to små, viktige separatutstillinger av henholdsvis Synnøve Persen og Geir Tore Holm. Hjørdis-Linnea Myhre har vært å sett disse.

Der interaktivitet kan sees på som en parallell til det å være aktiv, kritisk og undersøkende, egenskaper vi sårt trenger i et stadig mer post-faktuelt samfunn, er utstillingen Deltagelse på Trondheim Kunstmuseum på sin side en invitasjon til lek.

I tend to get lost all the time. It´s genetic; my father is like that, too. I’m always lost. Shingo Yoshida reiser regelmessig. Han er en nomade i kunstens navn. Det har ledet han til steder som Norge, Sibir, Patagoniga og jungelen i Brasil. Märit Aronsson skaiper med han akkurat i det han er kommet tilbake fra et besøk i Frankrike. Les tredje intervju i serien Livet som Konstnär.

Samtalane om kunst og dei problemstillingane den tar opp blir ofte verande mellom kunstnarar og kunstteoretikarar. Då kan det bli fristande å legge skylda på publikum, for burde ein ikkje kunne krevje noko av dei òg? Øyvind R. Kvarme overvar seminaret Kunstnerisk mot i en umiddelbar tid. Les Kunsten treng deg(…)

Nå som fallet i oljeprisen har rammet Stavanger er det bortimot fritt fram og Lysende framtidsutsikter der for andre arbeidsgrupper. Som kunstnere for eksempel. Gullgraver og kunstner Anna Ihle, aktuell med utstilling på Babel i kveld, forteller her om gull, arbeidsmoral og alternative framtidsutsikter. Les intervjuet:

Fremmedgjøringen som vi alle kan føle på når vi står ovenfor en verden som er konstruert og styrt av en logikk som det ikke alltid er lett å forstå, forener både innfødte og immigranter i vår tid. Det gjør eksil til en allmenn tilstand.

Political and social avant-gardes have always insisted on the fact that everyone can be an artist. Now capitalism has made this possible and the readymade is definitely a space where the category of value is put into a crisis and faced with its paradoxes.

Omløpshastigheten er så høy, både på det materielle og det menneskelige, slik at mange ressurser forblir ubrukt. Det produseres for mye i verden i dag, fordi vi kaster så mye. Les intervjuet med Dag-Arve Forbergskog.

Utstillingen som helhet, med sitt feministiske og politisk spissede innhold, sender signaler om hvordan kunsthallen ønsker å plassere seg i tiden som kommer. En ny kunstæra kan derved begynne.

Mandag 24. oktober stenger Trondheim Kunstmuseums avdeling Bispegata for de neste sju månedene. Museet skal renoveres for fem millioner, og AST har forhørt seg med Jon-Arild Johansen om hva publikum skal ta seg til i denne perioden.

Mens de fleste har øynene festet mot utviklingen av sentrumsområdene og lar seg både henfalle til og ledes av konkurransekakafonien hos det servicesmindede bytilbudet (Kunsthall her, Litteraturhus der), velger andre å trekke seg ut og vekk fra det som alltid er tilgjengelig, der alt er innenfor rekkevidde.

Utspørjinga starta enkelt: –Kva heiter du? –Når og kor er du fødd? Samstundes var det ikkje vanskeleg å forstå at i yttarste konsekvens kunne denne typen informasjon utnyttast og brukast mot ein.

Parallellen mellom disse ellers ganske ulike utstillingskonseptene ligger i den overbevisende anvendelsen av kunstformenes historie, men også det grepet å ublu og med selvsagt driv flette sitt eget kunstnerskap inn i dette forløpet. Les kritikken av Beretningen om en affære.

Seige, dvelende bevegelser trekker tiden ut til en lang masse. Noen ganger på grensen til å fryse fast. Slik skapes det en skulpturell dans. Hjørdis-Linnea Myhre holdt våkenatt under Mårten Spångbergs Natten.

Med hele to opningar, dobbelt så mange talar og godord og over 200 besøkande var det ingen tvil om at dette var ei feiring. Øyvind Rongevær Kvarme overvar åpningen av den 40. Trøndelagsutstillingen:

For eksempel kan et Kleiva-bilde fort reduseres til en presis, men dekorativ affære om man ikke gis den sosiopolitiske konteksten verket ble til i. Man trenger derimot ikke kunstnerbiografien for å kjenne på den trykkende tettheten i et bilde som Wolds «Komposisjon i grått»

–Vi inntar et rom som ikke eksisterer i dag, sier Helena Holmberg om Kunsthall Trondheim. –Vi kan fokusere hundre prosent på samtidskunst. Eline Bjerkan har vært innom den flunkende nye kunstinstitusjonen.

Det er egentlig et litt skummelt og blottleggende grep, ettersom betrakteren får mulighet til å sammenligne mine hommager med de originale maleriene bare ved å bevege seg noen få skritt rundt i lokalet forteller Anders Sletvold Moe om Trøndersk Abstraksjon, som for tiden er å se på Kunstmuseet i Nord-Trøndelag.

Disse slumområdene er så gigantiske, men likevel ikke nedtegnet på kartet. De jevnes med jorden regelmessig av myndighetene. Jeg ville fortelle om «vår slum», for vi har alle skyld i dette.

Et kunstprosjekt utenfor kunstinstitusjonen eksisterer så lenge som kunstneren opplever at det er en faglig utforskning med kunstfaglig relevans, som foregår. Idet prosjektet ikke (lenger) har det, blir det noe annet; som terapi, aktiviteter eller estetiske øvelser. Men kunstprosjektet kan ha “avleggere” som kan tas i bruk i hverdagen, på f.eks. et sykehjem.

Det blir tidlig klart at det er vanskelig å vite hva som er bakgrunn og hva som er forgrunn i de skiftende lydlandskapene – i grunnen klassiske billedkunstneriske problemstillinger. Her overført fra det visuelle til det auditive. Gustav S. Borgersen har lyttet seg gjennom det drøyt 5 timer lange albumet Tonight(…). 

Det er i mange sammenhenger slik at dette med kunst og kvalitet tas lett på, og noen og enhver kan tenke at de færreste behøver å lære forskjellen på meningsfull og intetsigende kunst. Ny rådgiver for Trondheim kommunes ordning for kunst i offentlige rom er hentet fra staben oppvekst og utdanning, noe som gir grunn til å spørre om Utsmykkingsordningen har mistet samtidskunsten av syne.

I Toril Johannessens egendesignede mønstre flettes inn optiske illusjoner som gjør sitt beste for å utfordre og mislede våre sanseinntrykk. Eline Bjerkan har vært innom Johannessens første soloutstilling, og bifaller hva hun blir formidlet: Effekten av illusjoner er individuell. Les kritikken!

Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på, skriver Märit Aronsson. I en serie intervjuer går hun her nærmere inn på hva bakgrunnen som kunstner kan ha å si for hvordan man lever sine liv. Første samtalepartner, Gunhild Moe, arbeider med utgangspunkt fra Suldal, og er en av kuratorene for Momentum 2017.

Jeg har vært opptatt av å gå gjennom hvilke historiske premisser som lå til grunn for Hannah Ryggens kunstuttrykk – både de formale og de samfunnsmessige. Det innebærer både en diskusjon om forholdet mellom modernisme og folkekunst, og mellom kunst, livsbetingelser og samfunnsforhold. Hjørdis-Linnea Myhre møtte Marit Paasche i anledning utgivelsen Hannah Ryggen. En Fri.

Vi har familier, så det sier seg selv at å fly rundt på tre måneders residencys blir noe komplisert i vår hverdag. & Co. forteller Eline Bjerkan om hvordan Hvittingfoss av helt opplagte årsaker ble deres utvalgte destinasjon.

I Contra Diction: Speech Against Itself kompliserer Lawrence Abu Hamdan fremstillingen av en nord-syrisk hendelse fra 2013, hvor drusere i 18 landsbyer tilsynelatende massekonverterte under den islamske militsen Jabhat al-Nusra, med det resultatet at publikums muligheter til å ta stilling til det forelagte kraftig forrykkes.

Man kan gjerne sitte i sin minimalistiske, nordiskdesign-inspirerte stue, med overfladiske vaner og kritisere det banale i den politiske kunsten, men bør samtidig huske at i etterkant av 22. juli, ga vi ikke bare rosen en gigantisk symbolsk renessanse, vi satte opp et minnesmerke i form av et rødt hjerte utenfor Oslo Domkirke, «…Og størst av alt er kjærligheten.»

Eline Bjerkan diskuterer kunsten og det politiske med utgangspunkt i Masterutstillingen 2016

Det spørs om ikke Tatt av Heimdals festivalprogram, tre lange dager til ende, hadde et for skrint program til å overtale den jevne heimdaling om performancekunstens fortreffeligheter i denne omgang.

When you look at a social engaged art work and you know ahead of time what you’re supposed to feel, what the right answer is, it isn’t, to me, the most interesting art.

Selv om det er brukt mye tid i verkstedet for å framsette gjenstandene, skiller de seg fra det tradisjonelle håndverket ved å være fratatt sin funksjonalitet. Slik åpnes det for å lese dem konseptuelt, snarere enn som representasjon for lengselen etter håndverket.

An implant placed in the roof of ones mouth, allows one to share feelings in real time, and has become commonplace, expected to be used by everyone in both social and work environments. The young cannot even remember a reality without ‘The Patch’.

I Melanie Gilligans The Common Sense satt til en nær fremtid er hele 70% av befolkningen arbeidsledige som følge av teknologiske nyvinninger. Den fascinerende TV-serien beskriver ulike konsekvenser av at «The Patch», implantatet som lar menneskene dele følelser i sanntid, er blitt allemannseie. Les kritikken.

Det at mennesket om få år skal busetje seg på planeten Mars opplevast liksom ikkje som noko framand science fiction. Denne futuristiske tanken er allereie ladd med fortid og historie; det ligg ei fortelling mellom i dag og 1960-talets romforsking.

Jeg har alltid vært opptatt av å knekke de kodene jeg oppdaget i håndverket, for eksempel strikking. Strikkemønster er også moduler. Disse helt enkle strukturene, som når du gjentar eller speilvender blir til enorme variasjoner og rikdom. Jeg legger til rette for betrakteren å oppdage denne rikdommen.

I samtale med TSSKs styreleder Edith Lundebrekke og daglig leder Randi Martine Brockmann forsøker Marit K. Flåtter her å gå i detalj om hva kunstnersenterets rolle er i utsmykkingssaker og samtidig få innsikt i hvordan stedet stiller seg til debatten og de endringsforslag som er lagt fram. Les Kunst i offentlige rom 2.0

Store deler av utstillingsprogrammet for årene fremover er lagt og jeg tror det vil overbevise om at fokuset på samtidskunsthåndverk slett ikke nedprioriteres. Åshild Adsen direktør ved NKIM svarer på André Galis artikkel, publisert tidligere denne uke, og utdyper videre at museet ønsker seg flere gjennomgående kritikker av sine utstillinger. – Det skjerper oss, og løfter debatten. Les tilsvaret:

Mange har hørt Tommy Olsson beskrive kunstscenen i Trondheim på 1990-tallet som søsterplaneten til Berlin. Færre har fått med seg samme sted og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum beskrevet som omdreiningspunktet for tendenser i norsk kunsthåndverk. Men hvordan ser situasjonen ut nå? André Gali tar oss med på en omvisning.

Meta.Morf er en kunnskapsmettet festival med et tettpakket program hvor det hender noe over alt, samtidig. Eline Bjerkan har derfor bedt Espen Gangvik om å gi noen tips til hvordan vi kan navigere blant biennalens gravitasjonsfelter. Hun lurer samtidig på om vår egen planet fort blir ordinær for festivalen med forkjærlighet for det nyeste innen banebrytende teknologi.

Om man ser på starten av mitt kunstnerskap, der jeg begynner hos Nerdrum og debuterte med Melgaard, så viser det nettopp en diskontinuitet. Et slikt spenn i samarbeidspartnere eller assosierte skal egentlig ikke være mulig i et relativt segregert norsk kunstliv. Gustav S. Borgersen møtte Sverre Koren Bjertnæs før utstillingsåpningen på Galleri Ismene 18. februar.

For meg ga firehead assosiasjoner til en hjerne i full aktivitet, med nevroner som skyter rundt i alle retninger, lik en elektrisk hjerne som nesten går varm. Kristine Dragland forteller Gustav Svihus Borgersen om utstillingen sin som åpner på TSSK 11. februar:

Marthe Karen Kampen inntar Galleri Blunk med sine verker fredag 5. februar. Til vanlig bor hun i skogen på Østlandet med kjæreste, en to år gammel sønn og en drøm om et eget atelier, forteller hun til ArtScene Trondheims utsendte, Eline Bjerkan.

Jeg ser jo på dokumentaristen som en poet. De nære, menneskelige portrettene sett i en større samfunnsmessig kontekst blir et portrett av vår tid og våre verdier, og samtidig hvilke verdier som står på spill. Märit Aronsson har pratet med Margreth Olin.

Verket ser ut som et tredimensjonalt nærbilde av en Seurat eller Signac, men gjenskaper i virkeligheten et utsnitt av en sommerfuglvinge. Eller mer presist, en norsk møll.

Med inspirasjon fra bl.a. Tensta Konsthall og Konsthall C i Sverige ønsker Helga-Marie Nordby og Heimdal kunstforening at kunsten skal innta bydelene. Les intervjuet:

Kunstkritikk.no meldte i forrige uke om økt kunstsatsning i Avis-Norge. Men sannsynligheten for at det er i pressen man vil finne de viktige kunstsamtalene er trolig mindre i 2016, enn på lenge.

Er kunstverdenen befolket av «kunst-kadere» – en global overklasse hvis posisjon tillater dem å fly fra sted til sted med sine kunstprosjekt for å bevisstgjøre folket om å snu den økonomiske verdensordenen? Bør dette systemet forlates til fordel for å få reell gjennomslagskraft på lokalt hold, spør Sissel M. Bergh etter å ha deltatt i Transformative Art Production-seminaret som fant sted i september.

Knut Åsdam klarte å skape industrimagi i førsteetasjen for to år siden – ovenikjøpet i den absolutt dårligste passasjen i huset, i en trang gang. Les om hvordan årets Lorck Schive-nominerte har valgt å fordele Kunstmuseet seg i mellom.

Elven er flyktig og forandrer seg naturlig: den renner over sine bredder, graver nye veier og er på ingen måte like konkret og stabil som en strek på et kart. Og det er umulig å dele en elv i to, på langs.

Bjørn Torske og Stefan Mitterer i Sex Tags gjennomførte nylig en lydperformance i bakgården til Ni Muser, akkompagnert av tordenskrall og Nidarosdomens kirkeklokker. Eline Bjerkan har pratet med Torske om den flere timer lange seansen.

Videoprogrammene Beyond Horizons og Other Powers som ble vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst i forrige uke veksler mellom å fremstå som støyende effekter og geopolitiske insinuasjoner på den ene siden og konkrete og jordbundete statements på den andre.

– Jeg forestilte meg scenen å gå inn i skogen, komme over en boksesekk og gyve løs. At det var en fin veksling mellom kontemplasjon og eksplosjon. Eline Bjerkan har snakket med Trude Johansen om The noble art of self defence/Renhårig nevekamp som åpner på fredag.

Det känns lika konstigt varje gång jag stapplar ut ur kyrkan efter ett par timmars kontemplation. Vad är klockan egentligen? Och varför?

Det skjer spennende ting på Svartlamon. I en tid der boligmarkedet er ekstremt presset og et mareritt for dem som ikke ønsker å følge samfunnets A4-mal, er det gledelig at noen tar grep som viser andre veier. Haakon Haanes og Trygve Ohren har i sin diplomoppgave involvert flere familier til å bygge boligen sin selv.

T. ex. känner jag att jag inte har något särskilt som jag vill säga med min konst. Det är inget jag vill tillföra eller hävda. Däremot vill jag ringa in något som redan finns, men som kan vara svårt att se. Att ge rum för det, istället för att ta det.

– Alt du ser her er laga spesifikt til denne utstillinga, seier Idun Baltzersen (N). Ho og Kristie MacDonald (CA) er residenskunstnarar på Lademoen Kunstnerverkstader. Øyvind R. Kvarme møtte dei på Babel, der dei nett hadde starta å montera Illusjonar og reproduksjonar som åpnar 19. juni.

Se her! Slik beveger en Foss seg. Her er sporene fra Bølgene og Vinden. Dette er Fjellet. I Munan Øvrelids Fugl far tall, øyne hånd, stein vann vind utspilles vitenskapelige dragkamper, filosofiske uforskninger og kunstfaglige snuoperasjoner.

Gjennomført. Poetisk. Helhetlig. Og samtidig med en inviterende gest forankret i det faktum at Gråmølna fungerte som suppekjøkken for arbeidsløse i 1930-årene. Suppen vi får servert under kunstnersamtalen er en oppskrift som stammer fra denne tiden. Mon tro om ikke studentene også har realpolitikk i tankene her, utdannet til ledighet som de statistisk sett vil være.

«Dette må være en av museets mest verdifulle verker!» kommenterer Tebus der vi passerer et landskapsmaleri signert Pierre Bonnard, som han har plassert midt i en sky av landskapsstudier med lignende koloritt, verker av mer ukjente lokale malere. Effekten er at storheten som følger med en ”ekte Bonnard”, devalueres.

– Jag har tänkt mycket på nedmonterandet av den skandinaviska modellen eller folkhemmet om man så vill. Konstnärshemmet är en produkt av det samhället och står på vissa sätt i en skarp kontrast till dagens verklighet. 

I liksskap med ei spåkone som spår, gjer Tidslevold det du fortel om til sanningar – og det er her tittelen på performancen gjer seg gjeldande: Tell me your dreams and I will make them come true.

De endelige legeringene får egenskap av objekter som kommuniserer på siden av offisiell tale – eller snarere, de fremstår som parodier på forklaringer. De kan ikke trampes ned av logikk eller hersketeknikk.

The upcoming event 10 working days, where shows, lectures, presentations and exhibitions are held in a rapidly order, one will try and find out what exactly is the role of art and the artist in a post-industrial society. Art Scene Trondheim invited Florian Schneider to elaborate:

Enkelte formasjoner gjentar seg, forholdet mellom planen i bakgrunnen og 3D-modelleringen i front begynner å kommunisere, og de semafor-aktige tegnene gjenkjenner jeg flere steder som identiske. Utstillingen borger altså for en slags dekodingsaktivitet.

For meg avhenger det også litt på dagsformen. Jeg var for eksempel ned og så på hullet i etterkant, og tenkte «tja, det kunne jo vært dypere». Men ellers handlet det mest om å flytte masse fra et sted til et annet.

Våre verker har det til felles at de fremtrer som minimale, subtile og poetiske. De innehar både spenning og ro, noe som gjør at arbeidene kan oppleves uhåndgripelige.

Punken, eller minnet om det som var punk, lever tydeligvis fremdeles i beste velgående i Trondheim. Eller kanskje det bare betyr at Christopher Nielsen har mange fans. Det er ingen tvil om at han har truffet en nerve iallefall, og det kommer mange.

Kollektivutstillingen [self.] på Trøndelag Senter for Samtidskunst i desember 2014 skisser opp en vakuumtilstand. Alle verkene kan i større eller mindre grad koples opp mot et post-perspektiv der teknologi enten tilsynelatende virker på egen hånd eller der store omveltninger allerede har skjedd.

I Eyal Weizmans foredrag som nærmest konsekvent stiller offisielle forklaringsmodeller og bruk av bilder i tvil, kunne et ankepunkt mot ’forskningsfunnene’ nettopp ha vært bruken av fotografiet som bærer av sannhet – særlig i en digitaliseringens tidsalder, der bildemanipulasjon utvilsomt er like vanlig som politiske løgner.

– Walking takes the land back to something experienced as opposed to surveyed for purposes of owning. Doing a remote walk emphasizes the uncertainty because I and the other walker will not have the same experience. It also weakens territoriality.

Trondheim Open som gikk av stabelen tidligere i oktober involverte de fleste kunstaktører og atelierfellesskap i byen. Hovedinntrykket under de fire dagene det foregikk var nok forventningen om Østbyen som kunstarena og at arrangementet fortsatt har mye å gå på før det når ut til flere enn de deltagende selv.

De kan sina repliker, vad det verkar, och har därför full kontroll. Och samtidigt hänger de och historien löst i luften som om allt skulle kunna falla ihop eller ta av fullständigt och övergå till något helt annat. Dans, kanske? Klädpoker? Teatersport på temat backhoppning. Men det gör det inte.

Jeg liker slikt. Enkle, stødige konsepter, utført konsekvent og stramt uten forsøk på å poetisere uttrykket opp i en høyere enhet. Men samtidig må det skrives at uttrykk som dette krever plettfrie omgivelser, utstillingsrom uten elementer som distraherer en bort fra materialmeditasjonen. Djevelen ligger i detaljene.

Johan Börjesson skisserer i dette intervjuet hvordan han tenker at Trondheim Kunstmuseum skal kunne utvikle seg fra et museum gjort på impuls til en institusjon fundert i langsiktig planlegging.

Annica Karlsson Rixon har blivit känd framförallt för sina porträtt av människor inom olika typer av identitetskategorier. De senaste åtta åren har hon bl. a. arbetat med queermiljön i S:t Petersburg i sitt forskningsprojekt State of Mind, i samarbete med Anna Viola Hallberg. Märit Aronsson pratade med Annica Karsson Rixon medan hon bodde på Husly, Svartlamon för att slutföra den sista delen i doktorerandet.

Kunstnerne og designerne Siv Støldal, Harald Lunde Helgesen og Ida Falck Øien utgjør prosjektet og labelen HAiK som inngår i utstillingen Skreddersydd. ArtScene Trondheim har pratet med to av HAiKerne, Lunde Helgesen og Falck Øien.

Ingun Myrstad avrunder sin kuratorutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen med utstillingen Skreddersydd som åpner på Trøndelag Senter for Samtidskunst i morgen. ArtScene Trondheim har pratet med Myrstad om utstillingen.

I filmen spiller «Sonen» en viktig rolle. Det er hit de tre reisende er på vei, til stedet der alt vil gi mening, og alle ønsker vil bli til virkelighet. Stedet er også representert på scenen og levendegjøres under forestillingens dramatiske høydepunkt.

Visjonen om et striglet og streit møtelokale med fruktfat og kaffekanne ved inngangsdøren, må vike for noe i retning av en unntakstilstandens ramme, hvori det angjeldende masterkull (masterkoordinatoren inkludert) befinner seg et sted mellom opposisjonstrang og oppråddhet.

Det är två starka och viktiga intressen som möts på Svalbard: Det är en väldigt beskyddad plats med många restriktioner och nationalparker och samtidigt en hög ekonomisk press som gör att man till viss grad måste exploatera naturen. Dessutom ligger det så långt bort att det nästan blir abstrakt, som en tanke.

Det er lett å sitte igjen med et inntrykk av at selve utstillingen og beslutningen om Munkholmen som visningsted blir stående å stange mot hverandre, og at det her enten er snakk om en mulighet som ikke realiseres eller en ubalanse i det som formidles.

For tredje gang koloniseres byens visningssteder av Meta.Morf biennale for kunst og teknologi, og en hvilken som helst annen innfallsvinkel til kunsten enn det teknologiske må finne seg i å vike plass – for eksempel til Munkholmen – under den måned lange perioden biennalen utfolder seg.

I’m hacking access to a network and re-appropriating the data and information, and I’m re-contextualizing it to give it a wider meaning. I want to show that you can do something positive with this data. And as I say data is the medium of the age.

En glad bergenser med sløyfe rundt halsen hilser deg hjertelig velkommen til Enjoy, It´s Later Than You Think, og byr deg samtidig på et glass lørdagsbobler med gratis påfyll. Stedet er Heimdal kunstforening.

Buans strenge bilder og grove skulpturelle installasjoner forenes i en lag-på-lag-tanke, mens Runeson splitter sitt utvalg bilder ved i stor grad å vise seg som en effektiv ekspressiv abstrakt maler, og på samme tid som en klossete figurativ en.

The Polish artist Anna Baumgarts new film PKF 1947, will form the basis for the conference § 100, The Arts and Freedom of Speech in The Contemporary World, which will take place at Lademoen Kunstnerverksteder on friday the 14th. In 2010 Baumgart participated in the Falstad Kunst project with the film Fresh Cherries. Martin Palmer has spoken with Baumgarts about her practice.

Uansett hvor ønskelig det kan være for kunstfeltet å få bekreftet sin opplevelse av statlig instrumentalisering på generelt grunnlag, er det på langt nær sikkert, ei heller avklart, at det nettopp er denne telefonen og SMSen som bør stå som beviset på at vi opererer innenfor et kunstfelt med mange faglige og politiske interesser.

På bakgrunn av en telefon fra kulturministeren til det administrative ledd i Museene i Sør-Trøndelag, har søkelyset nok en gang sveipet innom Trondheim Kunstmuseum, for så å slå tilbake på kulturministeren, som i første omgang grep til telefonen.

Olof Nimar, gjestekunstner ved Lademoen Kunstnerverksteder, er aktuell med utstillingen Kim på Babel medio februar. Per Kristian Nygård har tatt en prat med Olof Nimar før utstillingen.

Bedømt etter søvngjengerstivheten i de fire kroppene som rolig, men hvileløst går forbi hverandre som om de ikke enser de andres nærvær, er det allerede noen minutter inn i begivenheten tydelig at det her ikke kommer til å bli snakk om rett-fram-kommunikasjon mellom scene og sal, ei heller mellom aktørene.

Ved inngangen til 2014 befinner flere av Trondheims stedfaste kunstinstitusjoner seg i en bortimot unik situasjon. Felles for disse små og store, betydelige og mindre betydelige institusjonene er at de er i ulike endringsfaser, og i løpet av de neste årene vil hver av dem kunne vise til å ville materialisere fram noen nye retningsvalg.

Kunstner og gallerist Anja Carr er aktuell med Behind The Scenes From Behind In Your Dreams på TSSK, hvor furries-kulturen eksponeres. Hjørdis-Linnea Myhre har pratet med Carr om utstillingen som åpner førstkommende fredag. 

Dette kunne blive til en fortælling om dominans, om de ressourcestærkes erobringstrang og underlæggelse af de svage. Men John Murphy har i mine øjne organiseret sine værker således, at de her samler sig til en overordnet hyldest til rejsen, i en udstilling som formår både at være minimalistisk og sært maksimalistisk.

I forrige uke kom Helena Holmberg og interimstyret med sin anbefaling for en endelig kunsthall. Valget har falt på den tidligere brannstasjonen i Kongens gate og forslaget ble lagt fram for kulturkomiteen i Trondheim kommune den 26. november.

I etterkant av Kyander sin oppsigelse ved TKM har det versert ulike framstillinger i tradisjonelle lokale,– og sosiale media om hvilke utenforliggende årsaker som ha forårsaket avgjørelsen. Det kan være nødvendig å nyansere dette bildet og AST har i den anledning snakket med adm dir i MiST, Suzette Paasche.

– Det nye styret bør ha medlemmer med kunstfaglig bakgrunn, men det kan være vel så viktig for Trondhjems kunstforening nå å ha kompetanse på områder som eiendomsdrift, økonomi, organisasjonsdrift, jus, politikk og næringsliv, for å nevne noen eksempler, sier Jon-Arild Johansen i TKFs valgkomite.

Ulla West har för tilfället en arbeidsperiod på Kunsthall Trondheim där hon arbetar med at bygga sin version av Onda Andens Bibliotek, från en av Thomas Bernhards böcker. – Det är inget att sticka under stol med att det är intellektuellt; det består ju av böcker, ord och tankar, berättar West i denna intervju.

Umiddelbart kan man anerkjenne at konkurransestemningen som har preget deler av forhåndsomtalen av Lorck Schive Kunstpris – der altså Marianne Heier, Tina Jonsbu, Lene Berg og Knut Åsdam er de nominerte – ikke kommer nevneverdig til uttrykk i utstillingen.

I Kunsthall Trondheims midlertidige lokaler vises nå Music While We Work av Hong-Kai Wang. Verket inneholder prosesser som involverer produksjon og fremføring av lyd og ikke minst hvordan lytting er organisert.

Trøndelagsutstillingen er en tradisjon som juryen i årets utgave understreker betydningen av. Det gjenspeiles ganske så bokstavlig i det at hovedvekten av bidragene er todimensjonale verk, opp etter veggene.

I Vi er motorvei blir vi presentert for ulike scenarier som til dels illustrerer, til dels prøver å forklare hvordan rekylen fra gode intensjoner kan treffe en i trynet.

Konserten på Kunstakademiet i 93 gjenskapes i all sin enkelhet og presisjon, bortsett fra at man den gang ikke ville vært klar over at man overvar et toneangivende mesterverk innen norsk samtidsmusikk.

I rivningsklare Elgesetergt 30 b foregår nå forberedelsene til Constant. Decay. Utstillingen med bidrag fra over førti kunstnere, arkitekter og skribenter åpner den 5. oktober. ArtScene Trondheim har pratet med intiativtagerne Charlotte Rostad og Trygve Ohren.

I Kein Applaus für Scheisse gjør utøverne hva som helst for å søke anerkjennelse, mens aktørene i All Those Beautiful Boyz foruroliger publikum med sin tre timers trakassering. Begge forestillingene foregikk under årets Bastardfestival. 

Hiorthøys og Östbergs YOU refererer til fluxuskunstens instruerende scores. Forestillingen spiller på ideen om interaktivitet men er i realiteten en lukket form.

I Morten Traaviks kulturutveksling mellom nasjonene Norge og Nord-Korea inngår forestillingen Work In Progress! Bak all symbolikken finnes et lag av ironisering, en dimensjon det er uvisst om de deltagende ungdommene selv får ta del i. 

Kurt Johannessen har en markant position inom performancekonsten i Norden och är annars känd för sina teckningar och Artists Books. I torsdags öppnade hans retrospektiva utställning Eg er det tilfeldige sin plan og meitemarken si reise på Trondhjems Kunstforening. Märit Aronsson träffade honom för en intervju.

En av mange som har latt seg fascinere av Kurt Schwitters er regissør og kunstner Helen Petts. I Throw Them Up and Let Them Sing lykkes hun med å skape et intimt portrett hvor hovedpersonen feires uten å fetisjeres.

Konstruksjonen ‘kvinnelige identiteter’ som tematisk utgangspunkt for en utstilling er som velmenende bistandsarbeid å regne, og er omtrent det siste man burde sette seg fore å ‘utforske’ eller ‘bekrefte’ i et år hvor man markerer innføringen av allmenn stemmerett i Norge.

Trondheim Kunstmuseums sommerutstilling Lips Painted Red relaterer seg løselig til jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. I en omfattende utstilling får man på ny servert verker som undersøker kvinnelig identitet.

Ingen fullmaktsordning, förbud mot benkeforslag och att styrets medlemmar ska få sitta på sina poster i all evighet var några av förslagen styret i Trondhjems Kunstforening hade till årsmötet. Ett styre som forøvrigt sitter på övertid enligt föreningens egna statutter.

Masterkullet ved Kunstakademiet i Trondheim teller kun fire kandidater, hvorav to endatil fungerer som duo. Dette er forhold som både minimerer risikoen for prosjektkollisjoner og maksimerer kandidatenes boltreplass.

Årets masterutstilling Symposia går av stabelen 16. mai i Trøndelag Senter for Samtidskunst. I den forbindelse har ArtScene Trondheim pratet med kurator for utstillingen, Maaretta Jaukkurri, om Kunstakademiet, kunstutdanningen og litt om Symposia.

I motsetning til Ida Ekblads prosessorienterte produksjon i Museet for Samtidskunst – hvor en ustanselig og fri tilnærming til tradisjonelle medier benyttes som bestanddeler i tildels komplekse komposisjoner – er utstillingen i Heimdal kunstforening mer å anse som en presentasjon av eller oppvisning i fire medietrofaste maleres ulike uttrykksmåter.

Torsdag 2. mai viser Gunnar Wærness og Henrik Skotte sin litterære kabaret «Brødet og Eselet» på Æ Å Trondheim Litteraturfestival 2013. ArtScene Trondheim har snakket med Skotte om forestillingen som skal ta publikum med gjennom samtidens Europa, et glorete dødsrike, på jakt etter «den elendigste av alle».

Det vil være naturlig å oppfatte Conversations som en forhandling om å overskride klassifiseringen keramikk (tro mot kunstnernes mandat som undervisere ved Fordypning for keramikk og leire), men i stedet for å f eks fristille materialet for unødig narrativt støy, våger Conversations kun å erstatte keramikken med et potpurri av uttrykk hentet fra den parallelt estetiske og pluralistiske kategorien samtidskunst.

Både finske Susanne Gottbergs tegnede malerier og svenske Berit Lindfeldts skulpturelle objekter utforsker hvordan det materielle og romlige avspeiler en mellomtilstand i sfæren mellom drøm og virkelighet.

I utstillingen Gravitasjonens bilder ved Galleri KiT viser for tiden stipendiat ved Kunstakademiet i Trondheim Geir Harald Samuelsen sine seneste verker. ArtScene Trondheim har spurt Samuelsen om forholdet mellom kunst og klatring.

De sju maleriene i Andreas Siquelands I’m the Ocean har alle bølger som motiv og er gitt beskrivende titler som «Blue, blue, white, blue, blue, white, blue, white», «Red, white, blue, black» eller «Green, blue, pink, green, pink, black, white», hvis formellignende rekkefølge av korte ord kan minne om mantra.

I en serie korte intervjuer vil ArtScene Trondheim framover samtale med aktuelle kunstnere om spesifikke verk i deres kommende eller pågående utstilling. Først ute er Karianne Stensland, aktuell med Storhetstid i Rake

Karianne Stensland känns inte som en ironisk konstnär. När Ina Thorbjørnsen har räknat till fem, kan den enastående konsten äntligen börja mejslas fram.

Det som skiller Eknæs’ verker fra mange samtidige kombinasjonsskulpturer er hvordan de billige materialenes estetiske potensiale og kunstnerens blikk for disse oppleves som stramme og lett ironiske kommentarer.

Jeg har vanskelig for å tro at lite som denne utstillingen gir uttrykk for, har skjedd i Trøndelag det siste året. Dette kan neppe være et tverrsnitt av innsendte verker til den 36. Trøndelagsutstillingen.

I Conversation Piece erstattes kunst som objektsproduksjon av kunst som hendelse, helt i tråd med performancetradisjonen. Utstillingen henviser både til noe uhåndgripelig (en samtale) og noe håndfast (et stykke).

I utstillingen Sirkelhendelser blir publikum stilt overfor den uforutsigbare naturen, og det ytterst skremmende ved at det er tilfeldigheter som styrer våre liv. – Ja, for vi snakker om sublim kunst, skriver Erik F. Reitan i sin kritikk.

Den herlig pessimistiske hverdagsrealismen i Point of No Return fungerer mer som en åpen kommentar enn som sviende kritikk. Utstillingen i Rake minner oss om at det er mulig å tenke byplanlegging ved å inkludere menneskers rolle i den.

Forum Nidrosiae representerer ett av byens betydelige tilskudd av alternativ virketrang, og debattinnleggene i Here To Go alluderer mer enn suspekt new-age og plagsomt selvreferensiell esoterisme. Som Kendell Geers uttrykker det: «Use counter-culture to counter the culture of the counter.»

A Matter of Feeling framstår som et gjennomtenkt samlebegrep for årets Meta.Morf, med potensial til å fange interessen hos akademikere med sans for nymaterialisme og affekt-teorier. – Det har i det hele tatt blitt mer gjengs å snakke om materie og teknologi i livlige termer.

Lik en samfunnsfagslærer med streng nøytralitetsplikt, utfolder Lademoen Art Nomads seg som en engasjert, men saksnøytral affære. Om prosjektets grunnmotiv nomadisme, konfirmeres det, mer enn det kontrasteres.

Trondheim Kunstmuseum skaper kruminger i den sirkulære kunsthistorien når Marko Vuokala går i pedagogisk dialog med museets samling. Samtidig, i rommet ved siden av, viser Eeumyn Kang, oljemalerier og tekst.

I Woman av Institutet, som tar utgangspunkt i Jacques Lacans påstand om at kvinnen ikke finnes utenfor mannens blikk (La femme n´existe pas), skjelver dualiteten ved begrep som mannlig/kvinnelig, passiv/aktiv, objekt/subjekt, projeksjon/virkelighet, – og settes sammen på nye måter.

I Book Burning under Bastardfestivalen ble det flørtet med samtidsmyten om de 99 % med folkemakt, retten til å brenne sin egen bok og muligheten til å vende seg mot sine egne for å sikre sin egen frihet.

Byen gjennom kunstnerens prisme bygger på den faglige historien om kunstnerens rolle i offentlige kontekster. Programmet som foregikk under Trondheim Open framsto som en oppfordring til kunstnere om å erobre det offentlige rom.

Det er en eksklusiv tilstelning når man får anledning til å overvære en visning av Crispin Hellion Glovers egne filmer. Skuespilleren og kunstneren sørget for en omstendelig presentasjon av filmen What is it? (2005) da han besøkte Cinemateket Trondheim i forrige uke.

 

De många spetsade uttalandena i media till trots är det fortfarande oklart vad Trondheim Kunstmuseum vill tillföra konstdebatten med sitt syn på nationella identiteter och symboler.

De mest velykkede verker i SAMMEN er de som åpner seg etterhvert, enten som en gradvis og temporalt orientert prosess eller som et flettverk av inntrykk som lar seg kveile opp uten instruksjon eller et forutbestemt og eksakt budskap.

Årets masterutstilling viser seg å inneholde flere sterke selvstendige verk, likevel er det påfallende hvor sterk den formale orienteringen er fundert, og det kan diskuteres hvorvidt dette er en positiv særegenhet ved akademiet i Trondheim.

Mens første kapittel av Spiralen og kvadratet bestod av forholdsvis trygge konseptuelle verk, utfordres det i de neste til en større grad av deltagelse og menneskelig samspill.

 

Kritikk 04.05.2012

Med en blanding av naturmaterialer, funnede objekter, tekstilkunst og fotografier har Line Solberg Dolmen bygd noe som ser ut som en krysning av de arkitektoniske motsatsene kuppel og fuglereir.


Nachleben er bokstavelig talt en ualminnelig fargeløs bachelorutstilling. Over tid trer imidlertid både spissfindig formulerte observasjoner og veldreid humor frem.

Menneskets forbindelse til natur og tradisjon, samt forholdet mellom sivilisasjonens artefakter og bygde omgivelser versus naturens krefter og territorier, synes å være en gjennomgående tråd i Tore Reisch sin kunst.

I Systemkrise formidles følelsen av samtiden som krisepreget, men utstillingen er uklar når det gjelder kunstens rolle i oppgaven med å kritisere og endre tingenes tilstand.

Utställningen Take Away av Brit Dyrnes och Arild Juul har på sätt och vis ett så politiskt korrekt tema att jag hade önskat få se en utställning som handlar om att barnarbete i tredje världen kanske inte är så dumt i alla fall. Men allt är så välgjort att jag förstår att jag inte kan klaga.

Läs inte det här om ni kommer att gå och se Mermaid Show i Oslo. Upplev själv, utan att ha hängande över er någon annans ord på vad det är som kommer att ske på scenen.

Buzzet omkring kunstneren Erik Tidemann skyldes nok like mye hva ferdigheter i å skulpturere egen kunstnerpersona gjør med verkene, som en eventuell slagkraft i arbeidene. De smått fryktinngytende beistene i post-apokalyptkitsche scenarioer ér når det kommer til stykket, utstoppede gjenstander.

The Delight of Having No Name synes å være tuftet på erkjennelsen av at all vår forståelse er basert på språklige strukturer. Gunnhild Torgersen inviterer her betrakteren inn i en konseptuell gråsone, der boksider – som representasjon av et tidligere mediert skriftspråk – tar plass som billedspråklige komponenter.

Vårens store happening i Trondheim kunstmuseums avd Gråmølna kretser omkring oversetttelse og oversettbarhet. Kuratorene Daniela Castro og Jochen Volz tar i bruk tidsrommet snarere enn det fysiske rom i valget om å presentere verkene i flere kapitler.

For et år siden inntok oljeselskapet Det norske det store bygget Føniks, tidligere Hotell Residence, på Torvet i Trondheim. Bak de glitrende julelysene på byggets fasade huses en kunstsamling som i enkelte tilfeller viser at når kunst og næringsliv spiller på lag fungerer de som drivhjul i hverandres maskineri.

Kritikk 08.12.2011

Kunstfotograf Erik Reitans utstilling på Blunk, Konveks/konkav, har absolutt ikke falt for fristelsen det kan være å forsyne publikum med fengende narrativer eller bevegende tematikk. Isteden gir han oss landskapsskildringer med mye rom. Tomheten er påtrengende både i fotografiene og i utstillingsrommet hvor opphengingen er en avgjørende del av uttrykkets fysiognomi.

I Atlas Movie möts Edvine Larssen och Nahoko Kudo som två poetissor i en litterär salong; rymdens evighet, teknologins rationella logos, den obevekliga döden – allt blir här gestaltat med en högstämdhet som ekar av en modernistisk konstsyn präglad av existensiella frågor. 

Fredag åpnet Babel visningen av britiske Michael Day og makedonske Nikola Uzunovskis teknologisk-vitenskapelige installasjoner. I den overlappende linjen mellom kunst og vitenskap plasserer de begge menneskets resepsjon av omverdenen i sentrum for sine prosjekt, men med ulik engasjerende virkning.

På Galleri KiT visas utställningen Sammen om det? – resultatet av ett samarbete mellan en grupp forskare och en grupp konstnärer, som har jobbat i formidlingsprosjektet Intimitet: Et møte mellom kunst og forskning, som i sin tur är ett delprojekt i ett forskningsprojekt som heter Being Together. Remaking Public Intimacies.

Kunst som benytter seg av publikums partisipasjon som formstrategi er muligens mer sårbar enn mer konvensjonelle og rene materielle verk, som betraktes med en viss kroppslig distanse. Verk som forutsetter deltagelse er selvfølgelig helt avhengig av et deltagende publikum. Publikummet får gjerne hovedrollen i slike verk, og deltar med sin kropp, historie og atferd. Man kan si at uten publikum opphører verkets eksistens og blir til noe annet enn kunst – gjenstander i et rom. «My work is like the light in the fridge. It only works when there are people to open the fridge door.» Utsagnet stammer fra den britiske kunstneren Liam Gillick, men er et kjennetegn for all relasjonell kunst.

De veletablerte Trondheimskunstnerne, Inger Sitter, Håkon Bleken og Torhild Aukan viser i felles utstillingen Landskapet gjennom oss abstraheringer av landskapet i ulike teknikker. Nettopp begrepet teknikk blir sentralt, for det viser seg at det er her utstillingens lesning blir værende, til tross for utstillingstittelens og katalogtekstenes fenomenologiske innpakning som tildeler keiseren en helt ny garderobe.  

Kritikk 29.10.2011

Oslo Open ble i år 2000 startet opp etter initiativ fra kunstnere som ville bringe publikum inn i atelierene sine. Den selvorganiserte strukturen oppsto som et positivt alternativ til den institusjonaliserte distribusjonen av kunsten. I tillegg ga det kanskje muligheten til å ta innersvingen på galleristene og innkjøperne gjennom en DIY-tilnærming til markedsføring? Etter hvert vokste Oslo Open til å omfatte også kunst i offentlige rom, performancer og foredrag, gjerne med tematisk fokus, noe som ga arrangementet et tydeligere definert innhold.

I forbindelse med Fotofagskolens Fotofest bidro MELK Galleri fra Oslo med foredrag og utstilte fotografier, i regi av initiativtaker og fotograf Bjarne Bare. De ti fotografiene fremstår som utforskende representasjoner for et galleri som i denne sammenhengen har den mest markante kunstfotografiske profilen.

Internasjonalt anerkjente kunstnerne tilbyr under det ukelange «Indisk maraton» i Trondheim ulike kontemporære lesninger av Indias sosiale, politiske og kulturelle klima per i dag. Ved Trøndelag Senter for Samtidskunst, Kunstakademiet i Trondheim og Babel vises utstillinger med videoinstallasjon som fellesnevner. Kunstnernes dokumentariske lesninger av eget land kan betraktes som en kjærkommen kontrast til europeiske klisjéfylte lesninger av India som et utviklingsland. Gjennom mer eller mindre implisitt fokus på økologiske kriser, postkolonial avhengighet, nasjonalisme, fundamentalisme og migrasjon, gis det lesninger med potensial til å forme nye og mer nyanserte syn på dagens India.

Kritikk 10.10.2011

Når Trondheim Kunstmuseum har satt seg fore å sette sammen en utstilling i forbindelse med NTNUs arrangementskompleks India 2011, er kunsten allerede plassert i rammer som oppfordrer til å lese den representativt under tittelen The Indians are Coming. Her iscenesettes det indiske gjennom malerier utvalgt av en TKM-delegasjon ledet av konservator Cathrine Hovdahl Vik på befaring i India, og i samarbeid med Centre of Modern Art Calcutta.

Som separat kunstnerisk uttrykk fungerer Fredrik Lunds bidrag som en uferdig, men leken arkitektonisk prosess. Anne-Karin Furunes bidrar med et solid og gjennomarbeidet formspråk. Likevel bærer Rakes første utstilling snarere preg av påtvunget samtale enn kuratert kommunikasjon mellom kunst- og arkitekturfeltet.

Er Pushwagners kunst så genial som medieoppslagene vil ha oss til å tro? Eller dreier det seg snarere om en gjennomsnittlig talentfull kunstner med en ugjennomsnittlig turbulent livshistorie i bagasjen, hvis dramatikk muligens har fungert som katalysator for hans suksess? Hvem elsker ikke fra-prostituert-til-prinsesse eller i Pushwagners tilfelle, fra rennesteinen-til-stjernene historier?

Finnes det fortsatt sprengkraft i Objet trouvé-tradisjonen i seg selv? Det essensielle spørsmålet vedrørende denne kunstneriske praksisen er knyttet opp mot kreativ fusjon og montering. Utstillingen Overfart av Vigdis Haugtrø utviser en soliditet som får denne utbredte og mangslungne praksisen til å føles frisk igjen.

Kritikk 07.09.2011

I Sacro et Profano inviterer Marius Amdam publikum til en personlig samtale om ‘dominans’; hvor motsetninger mellom generasjoner, kunstnerskap og det stedsbundne testes. Marius Meli har vært å sett utstillingen TKM vs. Marius Amdam

”Det var mye rart” sier en liten gutt i det vi går ut. ”Mye rart å se på.” Verdensteatret har nettopp presentert sitt nyeste verk – And All the Questionmarks Started to Sing – i Verkstedhallen i Trondheim, og lyden av elektrisk regn knitrer fremdeles mellom ørene mine.

KommentarenKultursminke publisert på nettportalen tidligere i sommer, forsøkte å problematisere hvilke konsekvenser det har for kunstfeltet om offentlig støtte fungerer som en direkte ‘bestilling av tjenester’. I et politisk landskap som argumenterer ut ifra markedslogiske prinsipper og instrumentalisering tenderer dette å gå på bekostning av kunnskapsproduksjonens egenverdi (kunstfaglig, intellektuell-, men også sosial- eller samfunnsmessig verdi).

Kunstviter Pontus Kyander tiltrer direktørstillingen ved Trondheim Kunstmuseum fra høsten 2011. Han kommer fra stillingens som direktør ved Sørlandets Kunstmuseum SKMU hvor han har fått gode skussmål for sin innsats med å «internasjonalisere» institusjonen. I de knappe to år han har vært ved SKMU, har han blant annet kuratert storsatsningen Screaming from the Mountain, som åpnet i juni i år.

Kritikk 25.06.2011

Blodig alvor er en utstilling som evner å vise både tendenser og bredden i norsk kunst på åttitallet. Et vell av verk er omtrent jevnt fordelt i de tre kategoriene billedkunst, video, og vanskeligere klassifiserbare uttrykk. En så omfattende åttitallsantologi kan selvfølgelig utløse en kanondebatt. Ikke minst fordi forståelsen av det estetiske åttitallet er under utvikling, og det finnes ubeskrevne blad hva kunsthistoriepensa angår.

I Adresseavisen fredag 27. mai, kunne man lese følgende utspill: «Trondheim kommunes kulturfond har en pengesekk på 3 millioner, men mangler gode prosjekter.»Utspillet er interessant i en tid hvor kommunen har blitt kritisert for å forfordele egne politikerstyrte kunstaktiviteter (slik som kultimathule), og hvor disse oppleves å gå på bekostning av friske midler til bærekraftige, uavhengige og selvorganiserte aktører. 

Kritikk 03.06.2011

Å kalle utstillingen på Blunk for “utstilling” blir noe upresist ettersom den er spredd, ikke bare fysisk, men også over i den abstrakte verdensveven. Sammensetningen er kalt en installasjon av kunstnerduoenEndlos Y Endlos

Kritikk 30.05.2011

Det finnes en gjeng dedikerte lyd- og lyttefantaster i Trondheim. De driver blant annet TEKS og konsertserien Klubb Kanin. Innenfor den eksperimentelle norske musikk- og støyscenen, er Tore ”Origami Boe” for en veteran å regne.

Forholdet mellom Mitchell og Miliskovic på Babel får meg til å tenke på Gerhard Schønings motforestillinger mot Knut Leens ønske om å starte et lappisk seminarium ved Trondheim katedralskole i 1752. Han mente at skolen bare burde ta inn “lærde gutter” som kunne lese og skrive latin, ikke uvitende “naturbarn”.

Samtidig med at fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK) forbereder sitt landsmøte og kunstakademiene i Norge utdanner sine kull med årets masterstudenterunder fredelige rammer, pågår en opprustning av en europeisk student- og ‘prekære’ arbeidere bevegelse. 

Årets masterutstilling bærer den vektige tittelen «Masterutstillingen 2011». Jeg liker tittelen i bestemt form entall og hvordan den påpeker en særpreget tyngde. For dette er en betydelig årlig begivenhet. Dette er andre gang KiTs avgangsstudenter benytter seg av Gråmølna, et utstillingslokale med iboende utfordringer. 

«Innlånt» trøndersk hagenips får leke seg i hovedrollen som kunst i en utstilling der grensene mellom utendørs og innendørs, privat og offentlig, lavkultur og høykultur forflyttes og utveksles, og som både byr på overraskelser, humor og visuelle candy.

Det er visstnok en trussel mot kritikerfaget for en skribent å skrive om bekjente, ifølge en kollega og talsmann i kritikerlaget. Å skrive om kunstnere man ved et tidligere tidspunkt semibevisst har lobba inn på et ustillingssted, vil kanskje også karakteriseres for å tøtsje habilitetsnerven? Jeg vil påstå at den reele trusselen mot den noe utopiske forestillingen om kritikerens nøkterne og objektive ståsted, oppstår om man skal skrive om noen man platonisk hemningsløst elsker arbeidsmetoden hos. Av pur fornøyelse har jeg da også planer om å gjøre nettopp det.

Det är fullt med folk, som sig bör, på åpningen. Jag uttrycker en mild besvikelse över att damerna vid ingången bara bjuder på vin och farris och inte färsk frukt.

Jag förstår ju att jag inte kommer att få se något av konsten ikväll, det gör man sällan på åpningar, men jag vill få känna på examensnerven. Ett antal ännu gröna och oplockade studenter i finkläder och deras lätt frågande och lite tafatta äldre släktingar, och alla andra som har dykt upp.

ArtSceneTrondheim har siden nettportalen så dagens lys i 2009 vært opptatt av utredningen om kunsthall i Trondheim. I tillegg til å åpne for diskusjon om premissene for en kunsthall, tok AST domenenavnet trondheimkunsthall.com som en kommentar til at man opplevde at kultimathule (det offentlige sitt utredningsarbeid om kunsthall i regionen) verken så eller anerkjente samtidskunsten som et eget fagfelt

Edith Lundebrekke uttalte nylig at hun anser Op art-kunstneren Bridget Riley som et forbilde, og Lundebrekkes utstilling «Flux» kan uten problemer kategoriseres nettopp som Op art. Gjennom tredimensjonale relieffbilder og todimensjonale digitalprints søker verkene – tradisjonen tro – å spille på vår persepsjonspsykologiske innsikt. Utstillingens tittel betegner da også de optisk illuderte bevegelsene som strømmer over og gjennom bildeflatene.

Det är sällan jag ser en sådan utställning som med omedelbar verkan gör min blick klarare och skarpare. Kaja Leijons utställning utan titel på Trøndelag Senter for Samtidskunst är en sådan. Med sina filmer och fotografier ifrågasätter hon vår verklighetsuppfattning, och utforskar övergången mellan verklighet och fiktion.

I Adresseavisen den 12.12-2010 kom Høyres kulturpolitiske talsperson Kjetil Utne, med et utspill som antydet at vi kom til å få en kommunevalgkamp der kulturpolitikken kommer til å stå sentralt. Utne påpeker at Høyre vil se til Bergen for inspirasjon noe som har ført til diskusjoner på atelieene i Trondheim. Bergensmodellen innebærer blant annet en større grad av frie midler til kunst og kulturtiltak der kunsten “spiller førstefiolin”. Det kom ikke noe svar fra de Rødgrønne da saken kom opp før jul og vi overbringer spørsmålet til lederen av kulturkomitéen i Trondheim kommune. Harald Nissen (Miljøpartiet De Grønne)

I Adresseavisen den 12.12.2010 kom Høyres kulturpolitiske talsperson Kjetil Utne med et utspill som antydet en kommunevalgkamp der kulturpolitikken vil stå sentralt. I nevnte intervju skisserer Utne en drøm om å gjenreise kulturbølgen i Trondheim fra jubileumsåret 1997 og Utne kommer med lovnader om at med Høyre i posisjon vil Bergensmodellen bli lagt til grunn for endringer i regiones kulturpolitikk. Bergensmodellen innebærer en noe annen satsning en det vi har sett i Trondheim. I Bergen er det blant annet i større grad satset på frie midler til kunst og kulturtiltak og kunsten «spiller førstefiolin”. (jfr. Bergen kommunens kunstplan).

Det årlige, studentarrangerte seminaret Gender NOW?! fant sted ved Kunstakademiet i Trondheim 6.-8. mars og omfattet presentasjoner fra kunstnere og akademikere om spørsmål knyttet til kjønn i en rekke ulike bildemedier og sammenhenger. Det var et imponerende og mangslungent program som tok for seg kjønn både som et tematisk og estetisk element og i forhold til institusjonelle strukturer. Selv om det ikke var vanskelig å se sammenhenger mellom de ulike bestanddelene eller å forstå hvordan de utfylte hverandre, hadde jeg gjerne sett noen tydeligere samlende kuratorgrep – en overgripende tematikk, antydninger om tenkte koblinger, i det hele tatt en refleksjon over hensikten med denne bredden og sammenstillingen av så mange ulike uttrykk og medier.

Håkon Blekens Kunstnerstipend ble nylig utdelt for tredje gang. Stipendet ble tildelt Hanne Lydia Opøien Kristofferen den 17. februar, og samme dag åpnet separatutstillingen «Belonging» på Gråmølna. Utstillingen består av en rekke fotorealistiske tegninger (vist i form av to bildeserier),  en tilhørende collage og tre tekstbaserte videoverker. Alle verkene er kreert i perioden 2009/2010 og omhandler temaene tilhørighet, kjønn og identitet. Det kunstneren selv betegner som ’tildekkede selvportretter’, har en overordnet plass i denne utstillingen.

Kunstpolitikk er å lytte til kunsten og å støtte initiativ som kommer fra kunsten selv. Uten å lytte til kunsten er du ingen kunstpolitiker, bare en politiker. Uten initiativ fra kunsten selv har det ingen mening å ha en kunstpolitikk. Ingen vellykket kunstinstitusjon er blitt til på politisk initiativ eller etter politisk styrte utredninger.

Om Carl Abrahamssons utstilling Döden i våra hjärtan var et ordtak, så ville det vært: «Stille vann har dypest grunn»

Döden i våra hjärtan er ingen spektakulær utstilling. Noen ville kalt den kjedelig, jeg velger å kalle den noe beskjeden. Det er en sympatisk utstilling av en sympatisk kunstner, som viser 24 fotografier, en liten brøkdel av et visstnok gigantisk arkiv av fotografier, som tok sin begynnelse i 1978, det året da Carl Abrahamsson (f.1966) begynte å ta sine første bilder.

– Husker dere fotografiene til Talleiv Taro Manum? Og portretteringen hans av enkel, meningsfull hverdag. Narrativer fra fisketurer, hang out på verandaen, og andre stille aktiviteter som inngår i opplevelsen; ren tilstedeværelse. Kunstnerens opplagte tilhørighet til og identifisering med det portretterte gir en troverdig opplevelse, og gjør at den nødvendige iscenesettelsen forut for tagning heller oppfattes som tilfeldige fotografier fra et liv. – Finnes det et paradis? Spurte Taro Manum, samtidig som han illustrerte og eviggjorde ett av dem. Det finnes ihvertfall utallige forsøk.

Golden Methods på Galleri Blunk preges av manglende fokus på kuratering. Det gjør at det blir vanskelig å foreta en helhetlig lesning og å kunne legitimere tilstedeværelsen av de få verkene man blir presentert med. Addictive Desire #1 og #2 kan trekkes fram som nøkkelverk i utstillingen til Tonje Bartnes Andersson og Aurora Passero, og belyser en populær kjønnsdualitet.

En stor … vaddå? täcker större delen av TSSKs fönster ut mot gatan. En stor rörelse, ett jordskred, ett galaktiskt stoftmoln som hindrar ljuset mellan stjärnorna att nå varandra, eller en hemlighetsfull tanke. Nej, det är MDF-plater som står upp med hjälp av ett hemsnickrat stillas av trä. Den har en framsida och en baksida, en med färg som berättar om verdensrommet utåt mot trafiken, och en färglös, eller trävit som det heter, inåt som helt sakligt berättar vad den är byggd av. Och förlorar likväl aldrig sin integritet. -Jag ser ut så här, det här är jag, och passar det inte så kan du dra åt helvete.

I Utstillingen Bliss møter man på verk som preges av gjennomsiktig men krevende oppriktighet og en både vakker og irriterende sårbarhet.

Bliss kan være en tilstand av dyp tilfredsstillelse og lykke, en konstant sinnstilstand som er upåvirket av verden utenfor en selv. Bliss er både tittelen på Matilda Höög sin videoinstallasjon, der selvpisking står sentralt, og på hennes og Jóhanna E. Rikhardsdottir´s kollektivutstilling i Galleri KiT. Utstillingen preges tematisk av, både en fascinasjon for BDSM subkulturen (Bondage og disiplin, Dominans og submission/underkastelse og Sadisme og masochisme) og en interesse for offer- og overgrepsroller. 

Med én rett i ansiktet, utstillingen “In your face”, har galleri 7011 gjenoppstått fra dvalen. Det er ikke helt tilfeldig at det skjer samtidig med at Trondhjems store sønn, Sverre Koren Bjertnæs, åpner sin utstillingen på Gråmølna. Han er jo tross alt medeier.

Det er med en viss oppstemthet at jeg oppsøker utstillingen Über das farbige Licht der Doppelsterne und einiger anderer Gestirne des Himmels for å se hvilken versjon av det populære emnet «Menneskets forhold til natur, dyreriket og kosmiske krefter» Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson serverer publikum.

Hos Kjetil Kausland blir kunstnerens egen kropp delvis en slagmark for spørsmål om maskulinitet og identitet, men først og fremst en del av en større kunstnerisk prosess.

Det blir tilsynelatende stadig vanskeligere å rekrutterte ledere til landets kunstinstitusjoner. Er fagmiljøene selv skyldfri i dette, og var det så mye bedre før?

Offentliggjøringen av søkerlisten til direktørstillingen på Trondheim Kunstmuseum viser tydelig at stillingen ikke er særlig ettertraktet. Få søkte og av disse manglet mange den relevante blandingen av fag- og administrativ erfaring. Utfordringene med å finne lederemner med solide fagkunnskaper til norske kunstinstitusjoner er en klagesang som høres fra fagmiljøene over hele landet. Kravet om at lederne skal ha kunstfaglig bakgrunn er fornuftig, men dessverre eksisterer det liten vilje i fagmiljøet til å skaffe seg ledererfaring i tillegg til sin kunstfaglige utdanning. Dyktige kunstvitere vil forske, og anser det nærmest som uhørt at de skal prioritere administrativ erfaring, lederkompetanse og å lære seg politisk håndverk i tillegg til sin grunnutdanning. Dette er et forståelig standpunkt, men sett i lys av kunstvitenskapens situasjon i dagens Norge er det totalt uansvarlig.

Norges første biennale for kunst og teknologi har inntatt Trondheim i disse ukene. Arrangementet brer seg over tre utstillingssteder i tillegg til konsert-, film- og diskusjonsarenaer. Markeringen for kunstuttrykk i krysningspunktet vitenskap og teknologi er en fortsettelse av Trondheim Matchmaking, som siden 2002 har vært arrangert årlig i regi av Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS).

Det sosiale aspektet ved festen har blitt repetert i det uendelige og kan gjøres i hvilken som helst setting som overhodet mulig, med samme effekt. Folk får billig øl. Folk drikker øl, folk får for mye øl. Folk går hjem. Fylleangsten dagen derpå er (heldigvis) betalt, men inngår tilfeldigvis i et kunstprosjekt. Og hva så? Øl som lokkemiddel er ikke interessant nok, som kunst.

Erik Tidemann holder seg sjelden innenfor rammene. I maleri-installasjonen Lucian the Traitorinvaderer et mangearmet monster de hvite veggene mens det ler sin grusomme latter. Tentaklene brer om seg, men lar også tre skulpturer og tre malerier få plass. Trondheim Prosjektrom er aktivert, ikke overfylt. Tidemann har klart å stoppe i tide.

Det er alltid litt småspennende å gå gjennom hotellgangen med nøkkelkortet i hånda, klar for å se rommet man skal bo på. Langt mer nervepirrende er det imidlertid når nøkkelkortet er billetten til en opplevelse man ikke har den minste forhåndskontroll på. Det var mer enn tannpuss, dusjing, tv-titting og soving som foregikk på Comfort Hotel under Bastard-festivalen. To private forestillinger, utspilt for én og én publikummer av gangen, utgjorde en uovertruffent overraskende ettermiddag for anmelderen, som sjelden har hatt slik hjertebank av billedkunst eller teater.

Med dokumentarsjangerens metoder og virkemidler får Hope Halls kunst en egen nerve av sannhet. Men hennes virkelighetssøkende tilnærming er ikke forsøkt uttrykt med objektivt blikk, for hun fokuserer ikke uten å føle – og avsløre. Dermed blir arbeidene dypt personlige.

Med Inception som bakteppe, fant jeg det betimelig å ta turen til Trondhjem kunstforening på andre siden av lyskrysset Prinsen/Bispegata. I anledning NTNUs 100 års jubileum går nemlig utstillingen Form og Farge gjennom 25 år, med bidrag av kunstnere som har undervist ved Institutt for byggekunst, form og farge. En motivasjon for å se utstillingen har også vært å undersøke om den kan vise seg å være mer enn en flat salgsutstilling. – Om den har mer å by på utover, nettopp form og farge.

Trøndelagsutstillingen har tidvis vært omstridt, og vil nok alltid være det til en viss grad. Som en lokal versjonen av Salongen i Paris har dens form noen mindre heldige sider, men i det litt absurde og intense utstillingsformatet ligger også noe av dens styrke. Den fremstår som et kunstens sjøslag, et fortettet «her og nå».

Jan Erik Vold har uttalt om Per Kleivas titler at de ”har en egenartet lakonisk Kleiva-klang”. Det dagligdagse som råstoff for kreativ virksomhet er et fellestrekk mellom de to hedersmennene; Kleiva har også illustrert flere av Volds utgivelser. Denne musikalske innstillingen er på flere vis oppe i dagen i den store retrospektive utstillingen på Trondheim Kunstmuseum, engasjert og grundig kuratert av Cathrine Hovdahl Vik.

Pstereos visuelle kunstprogram ble på det beste underholdende og latterutløsende, når det innholdsmessig mislyktes i å nå konsertpublikummets oppmerksomhet.

Per Formo ønsker «å lage noe aldri før sett». Han lykkes med det, og mere til, i sin visuelt slående og mildt sagt imponerende maleriutstilling.

Det var en mørk og stormfull aften, og Frankrike skulle om litt gå på trynet mot Mexico i fotball-VM. Regnet skruddes på for fullt, og Trøndelag Senter for Samtidskunst lå siden noen timer i mørke. Det var lite som hintet til at jeg ville klare å få sett denne, eller disse, utstillingene – men vi har jo våre metoder, litt flaks og en morsom jobb – alt det der som Frankrikes landslag i fotball mangler. Så, der på innsiden, har vi to, muligens tre, eller faktisk fire prosjekter, men jeg tror vi må forholde oss til dette som to separatutstillinger altså, selv om det som regel oppstår merkelige forbindelsesledd mellom arbeider som bærer alle tegn til å ha sin opprinnelse i radikalt forskjellige solsystem.

Utstillingen «Anthem – 14 amerikanske kunstnere» åpnet noen dager før Norges nasjonaldag og innbød til refleksjoner over nasjonal identitet og kultur. Hvorvidt det er mulig å danne seg «the big picture» er et åpent og ubesvart spørsmål, som i en noe sprikende utstilling overlates til betrakteren.

Man treffer ikke ofte på en liten, sort og helt levende, hoppende glad kanin ved et galleribesøk. Når man så blir invitert av denne kaninen til å sette seg ned på gallerigulvet, og blir mye lenger enn planlagt, blir det en fin kunstopplevelse ut av det.

Art is either plagiarism or revolution, or: Something is definitely going to happen here er tittelen på Bik van der Pols verk for biennaleutstillingen Manufacturing Today. Avdeling for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet (NTNU) og Kunstakademiet i Trondheim (KiT) satser stort med dette femårige forsknings- og utstillingsprosjektet som har utgangspunkt i kunstutdanningen.

Avgangsutstillinger er en sær sjanger. De spriker som få gruppeutstillinger, og er egentlig en samling soloshows. I tillegg dreier de seg om studenters eksamener – i dette tilfellet vises arbeider som representerer tre år med utdanning for 18 kunstnere, noe som utgjør 54 årsverk. Så hvordan anmelde en bachelorutstilling? Skal kritikeren skrive litt om alle kunstnerne, alle verkene, eller gripe an utstillingen som en annen gruppeutstilling og diskriminere fritt? Gratulerer til alle som én – her kommer et utvelgende blikk på resultatet «Sound Noise».

Penn, saks og ukeblad. Portalene i Emma Wrights collager er core konstruktivisme, noe overraskende blandet sammen med pent utklippede mønstrede felt. Med Sør-Amerikansk folkekunst-aktig preg, om jeg ikke så feil. En referanse til Marius Enghs log cabin titlede quilttepper, kanskje.

Ideen om et atelierfellesskap fødtes blant en gjeng nyutdannede akademistudenter i 2004 som stilte seg spørsmålet: Hva skulle man gjøre hvis løsningen ikke var å flytte sør eller vestover? Kunne man bli værende og jobbe som kunstner i Trondheim? Løsningen ble et gammelt lokomotivverksted på NSBs verkstedområde Marienborg, fem minutter med tog fra Trondheim Sentralstasjon.

I utstillingen Re-Kriminalisert på Gråmølna Trondheim Kunstmuseum,presenteres arbeider fra Narve Hovdenakks videobaserte produksjon. Noen arbeider er av eldre dato mens andre er helt ferske. Tittelen henspiller på re-miksing, og Hovdenakks prosjekt går ut på å plukke fra hverandre og reorganisere sannheter og myter omkring skyld og skam i et kjønnsperspektiv. På sitt mest effektive oppnår arbeidene å generere en svært effektiv ambivalens overfor hvilke posisjoner vi skal tillegge figurene i videoene, også i forhold til vår egen rolle som betrakter.

Strikk- masker i samtidskunsten er en vandreutstilling som har startet på Neadalen kunstforening i selbuvottens hjembygd, Selbu før den vandrer videre i Sør-Trøndelags kunstforeninger. Her kan man forsyne seg av den rimelige og svært velsmakende buffeen i kafeen før man god og mett stiger opp i andre etasje for å la seg forføre av strikkingens mange bruksmåter i samtidskunsten. Å se på hvordan strikking kan brukes i samtidskunsten er en spennende idé, og jeg synes det er artig at nettop kunstforeningen i Selbu har valgt å ta for seg dette. Det er ingen stor utstilling, men er godt kuratert og evner å vise bredden av bruksmåter for strikking som kunstuttrykk.

Art That Cares er en utstilling som sier den bryr seg om forbrukerne, naturen og miljøet, om globalisering, om samfunnet og om kunsten. Den bryr seg til og med om deg. Ved å overspille på å fremstille seg selv som en konseptbutikk hvor design, forbruker- og miljøvennlighet er nøkkelord setter de fokus på kommersialiseringen av hverdagen – og av kunsten.

Daglig leder Madeleine Park ved Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) har nylig ryddet kjelleren for å få plass et nytt konsept: The Black Cube.

Under åpningen fredag 2. oktober bød The Black Cube på visesanger fra «the artworld», bar og DJ – i tillegg til høykulturelle rotter i kjelleren. Da snakker jeg ikke om lokale kunstnere og kritikere altså, men Ilona Huss Walins 15 minutter lange video Rat Export Hamlet.

Jeg må innrømme at før jeg begynte på mastergraden på Kunstakademiet i Trondheim, visste jeg lite om kunstlivet i byen. Jeg hadde hørt om Håkon Bleken og har bekjente som har studert på Akademiet, men utover det har ikke Trondheim vært i fokus, og jeg har ikke hatt noen særlig formening om hva som preger Trondheim som kunstby.