Man kan velge å fokusere på de sensoriske inntrykkene, som til tider blir så intense at de kan overvelde, eller på det store tolkningsrommet som det fragmenterte innholdet gir. Begge disse inngangene gir interessante opplevelser, men krever samtidig mye av betrakteren.

Det er ingenting ved Invalid Pleasures som gir meg inntrykk av den tryggheten, omsorgen og varmen som helsevesenet, medisin og velferdsstaten lover oss.

Trots att man alltid kunde önska sig mer genomarbetade verk, visar prisutställningen att den midlertidige installationen kan vara ett gott verktyg för att skapa reflektion och dialog runt aktuella tematiker.

Filmen De Humani Corporis Fabrica får vår gjestekritiker Hans Carlsson til å konfronteres med det etiske dilemmaet; Hvem har retten til å dø.

Forestillingen «Gone here (yet) to come» blir nærmest arkitektonisk i sitt fokus på romlighet, og uttrykket er både storslagent og enkelt på samme tid.

Solrunn Rones skaper noe spennende når hun klarer å gjøre en svært variert og løpsk fargebruk harmonisk.

Espen Kvålsvolls verk er laget til kunstforeningens lokaler. Maleriene gir mye til rommet, men gir rommet like mye tilbake?

Det er åpenbart at kvinnekroppen knyttes til naturen, i økofeministisk ånd.

I «Your gaze makes me» er det stort sett mine egne tolkninger og assosiasjoner jeg har å støtte meg på. Som betrakter får jeg definisjonsmakt.

K.U.K. kaster ikke et nytt lys over Arne Ekelands kunstnerskap, men i samspill med Håvard Homstvedt kommer interessante sider til syne.

«Potetbøtta og parfymen» er en gennemført og øm udstilling, der især spiller på, forholdet mellem det personlige og det relaterbare.

Nu, under några dagar tidigt i november, är det här Saturns Platz. Här pågår en lek med ljus, ljud och dofter som förstärker eller står i kontrast till det vi känner, till staden utanför.

Grenseløs har fått en god start som utstillingslokale. I Unlikely the same as yesterday kan debatten om bevaring, politikk og utbygging umulig overses.

Tina Jonsbus broderi kan sjå ut som knutar tett i tett, farga riskorn strøtt utover, eller ei slags brodert forsteining.

Shrink er uden tvivl opmærksomhedsstjæleren på denne udstilling, med alt ret. Det er skrøbeligt, stort, kropsligt, fremmedgørende og intimt på en og samme tid.

Både Susanne M. Winterling og Metahaven sine utstillinger virker noe forelsket i forskningen de er basert på.

Falstads Vast past på K.U.K. aktualiserer landskapets visjonære dimensjoner.

På Trondhjems kunstforening har vi med en historisk grøft å gjøre; med manuelt arbeid, formødre og -fedre på den ene siden og nåtiden på den andre.

I møtet mellom Gunn Harbitz’ steinskulpturer og Mariia Drachuks oljemalerier skapes en samtale der helheten er større enn summen av delene.

En av verkstitlene, «Tatlin», åbner op for en linse at se udstillingen igennem. Den insinuerer en grund, hvorfra Sverre Wyllers værker udspringer; konstruktivismen. 

Eg undrar meg over korleis ho overfører motiva til lerreta. Korleis ho veit kvar ho skal hogge kvart hull. Eg forstår ikkje korleis det er mogleg at det er laga for hand, eg er også fasinert over korleis desse ulike hulla kan bli eit bilete.

Meta.Morf 2022: Ecophilia er best når den fronter en grundig, usentimental tilnærming til øko-tematikken.

«Viggo Andersen med venner» på Trondhjems kunstforening får en til å reflektere over dagens kunstverden.

Manglende dedikasjon eller egnethet ble et fellestrekk for mange av institusjonene som er satellitt-rom for «Into the Pink Sun».

Doris Uhlich har samlet en stor gruppe frivillige trondhjemmere til et nakent, kollektivt danse-rituale. Det er nesten vellykket.

Her er udstillingen stærkest, når tråden begynder at flosse og optrævle monumentets forsøg på en fin runding; når den inviterer beskueren ind i en uafklaret debat, en tvivl og en bevægelse; et konfliktfyldt rum, der erkender sig som altid allerede voldeligt.

Trondhjems kunstforening har blitt beseglet av Den norske idealstaten. Kan et ideal i det hele tatt unngå å bli en forenkling?

Hege Lønnes retrospektiv er en mangfoldig utstilling, som på tross av sin dempede fremtoning, er full av liv.

De to malerier af blå mærker hænger overfor hverandre, næsten som en introduktion til den samtale, der skal foregå mellem Höög og Øksendals kropslige malerpraksisser.

Exotic Dreams and Poetic Misunderstandings av Lin Wang fremstår ved første øyekast som et appetittlig gilde, men jo mer jeg inntar dess kraftigere blir den ulne ettersmaken.

I Baut videreføres tradisjoner. Kulturarven blir kunstarv, det hverdagslige flytter ut av det praktiske og inn i det estetiske.

Kan kunst svare på hva det vil si å skape “Kunnskap for en bedre verden”? I løpet av nok en unntakssommer har fem kunstprosjekter i Midtbyen søkt å skape fellesskap i en tid preget av avstand. 

Sammen udgør Hannah Ryggen Army en pilespids der borer sig vej gennem jordlag, teltduge og brynjer; ind i historie- og nationsmaskinens store tandhjul; ind til hjertet af fortællingen om Norge.

Ebbing har en upåklagelig teknikk, et voldsomt politisk engasjement og interesse for kvinners plass i samfunnet. Utstillingen som helhet er en rungende protest mot kjønnsdiskriminering, der Ebbing ønsker et paradigmeskifte innen kunsten og patriarkatet en gang for alle.

Denne multi-lagdelte materialitet som malerierne av Bjertnæs udstråler, skaber, i modsætning til udstillingstitlen, et ekstremt nærvær. Jeg får lyst til at røre, bruge sanser som maleriet traditionelt set ikke åbner op for, men som alligevel på en eller anden måde bliver aktiveret her.

I en sekulær verden står vi kanskje friere – men vi er samtidig nødt til å finne vår egen mening for å unngå et eksistensielt vakuum.

Et komma brukes både for å sette ting i sammenheng og for å adskille dem. Det er kommaet og de utallige mulighetene det gir til å forbinde, klassifisere, adskille og til å være i en mellomposisjon som har gitt årets masterutstilling navn – og det er befriende hvor godt tittel og utstilling spiller overens.

Med protesten «NOT YOUR EXOTIC» dirrende i bakhodet begynner hele utstillingen å fortone seg annerledes. Der jeg først så et kaos av medier, materialer, farger og uttrykk, ser jeg nå en mangefasettert virkelighet.

Fra dette perspektiv bliver tid en personlig, rumlig og bevægelsesafhængig erfaring.

Er Dea Trier Mørch aktuell i det 21. århundre, eller bare interessant?

I Heidi Bjørgan og Katrine Giævers utstilling på Dropsfabrikken forenes ulike disipliner i estetiske og materielle samtaler. Det gir publikum tilgang til noen lekne leksjoner i hva som teknisk sett er mulig innenfor kunstnerisk utforskning.

Når Kim Hiorthøy nå viser sin første separatutstilling i hjembyen Trondheim, kan det ikke beskrives som annet enn å entre et typisk hiorthøysk univers, både i form og innhold. 

På hvert sitt vis forsøker de å blottlegge, eller provosere frem, de mange lagene med mening som kan befinne seg bak et musealisert objekt eller en iscenesatt situasjon – meningsinnhold med varierende grad av sannhetsgehalt.

Ved å gjere seg sjølv til gjenstand for skryt synleggjerast marknadsføringsspråket i kulturfeltet – eit felt som ofte proklamerer avstand til dei same kreftene.

Friis och Furunes är dessutom bägge konstnärer som gör hål i tyg. Två arbetshästar, två ardenner med fingertoppskänsla.

Kontrasten mellom de tunge gullrammene i front, som viser mennesketomme, stemningsfulle landskap, og de rammeløse fotografiene med scener fra vår teknologiske samtid, ser umiddelbart ut til å ville fastsette et skille mellom før og nå.

Når vi tenker på begrepet utvinning, er det naturlig å anta at det handler om naturressurser som olje, gass, og mineraler – vi mennesker ser nok ikke først og fremst på oss selv som utvinnbare objekt.

Rektangulære former som gjentar seg, men som er møysommelig skalert, gir på samme tid en følelse av bevegelse og stillstand. Dette kan minne om de «fryste» øyeblikksbildene til fotopioneren Eadweard Muybridge, hvor han dokumenterer bevegelsene til mennesker og andre dyr gjennom en rekke stillbilder.

Alvor og refleksjon preger flere av verkene i årets Masterutstilling 2018. Noen av dem kan oppleves introspektiv og innadvendt, uten at de dermed er utilgjengelige. Les Sara N. Müllers kritikk av utstillingen. 

Konstnären Carl-Oskar Linné talar visuellt tydligt. Också när han ställer frågor som ingen tycks kunna svara säkert på.

Det er fristende – og kanskje uunngåelig – å vurdere utstillingen som en helhet. Spesielt når de ulike bidragene ender opp med såpass sammenfallende tematikk som her. Les En litt tilfeldig dystopi. 

Det ligger ikke så rent lite anerkjennelse i handlingen når et element som disse stålplatene fra et industribyggs eksteriør oppdages, oversettes og løftes inn i institusjonen Kunst.

Iver Jåks’ i utgangspunktet robuste, forandringsorienterte arbeider spilte en gang rollen som nybrottsverker som perforerte grensen mellom tradisjonelt (kunst)håndverk og samtidskunst. Nå utgjør de kanoniserte deler av fortellingen om hvilke nyanser begrepet om «norsk samtidskunst» har. For det internasjonale kunstpublikum ved årets documenta 14 i Kassel understrekes dette med tydelighet: De røffe, taktilt orienterte materialsammensetningene danner skulpturer som nå er urørlige for publikum, like urørlige som de er viktige for fortellingen om en såkalt norsk kunsthistorie.

Kvalitetsreformer har for lengst nådd kunstfagene og i følge regjeringen skal de nyutdannede kunstnerne kunne «inspirere, glede, forskjønne, provosere, ryste, fabulere, kommentere, skape debatt, stille spørsmål, fremme ettertanke, peke på uvante løsninger og lansere nye veier i mellommenneskelige forhold.» Det er altså ikke helt  uten forventninger at man går og ser avgangsutstillingene på NTNU. For å komplisere det hele valgte Martin Palmer å pløye seg gjennom både Bachelor og Masterutstillingen dette året. Resultatet ser der her.

Det er i det hele tatt litt av en bragd at utstillingen klarer å fordeles innenfor to såpass forskjellige visningsatmosfærer uten at den rives over på midten.

Vårt stadig sterkere avhengighetsbånd til teknologien kan oppleves uoversiktelig og fremmedgjørende. Og samtidig som det påvirker arbeidsmarkedet skjer en frigjørende prosess idet arbeidet med å utføre repetative, robotiske oppgaver overlates til maskinene. Utstillingen Hyper Relation kuratert av Katarina Marthinsen forsøker å gå inn i denne kompleksiteten.

Så i asken, slik at ingenting går tapt behandler med ulik intensitet den absolutte trangen etter å være i begivenhetenes sentrum og fange øyeblikket. Les kritikken Om landskapene treffer.

Der interaktivitet kan sees på som en parallell til det å være aktiv, kritisk og undersøkende, egenskaper vi sårt trenger i et stadig mer post-faktuelt samfunn, er utstillingen Deltagelse på Trondheim Kunstmuseum på sin side en invitasjon til lek.

Det trondheimske utstillingsåret 2017 startar med tre unge, malande menn og Øyvind R. Kvarme benytter høve til å guide oss gjennom Det retrospektive maleriet.

Mens de fleste har øynene festet mot utviklingen av sentrumsområdene og lar seg både henfalle til og ledes av konkurransekakafonien hos det servicesmindede bytilbudet (Kunsthall her, Litteraturhus der), velger andre å trekke seg ut og vekk fra det som alltid er tilgjengelig, der alt er innenfor rekkevidde.

Det er nettopp hva denne utstillingen «utgir» seg for å være, som er så forlokkende bedragersk.

Utspørjinga starta enkelt: –Kva heiter du? –Når og kor er du fødd? Samstundes var det ikkje vanskeleg å forstå at i yttarste konsekvens kunne denne typen informasjon utnyttast og brukast mot ein.

Med hele to opningar, dobbelt så mange talar og godord og over 200 besøkande var det ingen tvil om at dette var ei feiring. Øyvind Rongevær Kvarme overvar åpningen av den 40. Trøndelagsutstillingen:

For eksempel kan et Kleiva-bilde fort reduseres til en presis, men dekorativ affære om man ikke gis den sosiopolitiske konteksten verket ble til i. Man trenger derimot ikke kunstnerbiografien for å kjenne på den trykkende tettheten i et bilde som Wolds «Komposisjon i grått»

Det blir tidlig klart at det er vanskelig å vite hva som er bakgrunn og hva som er forgrunn i de skiftende lydlandskapene – i grunnen klassiske billedkunstneriske problemstillinger. Her overført fra det visuelle til det auditive. Gustav S. Borgersen har lyttet seg gjennom det drøyt 5 timer lange albumet Tonight(…). 

I Toril Johannessens egendesignede mønstre flettes inn optiske illusjoner som gjør sitt beste for å utfordre og mislede våre sanseinntrykk. Eline Bjerkan har vært innom Johannessens første soloutstilling, og bifaller hva hun blir formidlet: Effekten av illusjoner er individuell. Les kritikken!

Man kan gjerne sitte i sin minimalistiske, nordiskdesign-inspirerte stue, med overfladiske vaner og kritisere det banale i den politiske kunsten, men bør samtidig huske at i etterkant av 22. juli, ga vi ikke bare rosen en gigantisk symbolsk renessanse, vi satte opp et minnesmerke i form av et rødt hjerte utenfor Oslo Domkirke, «…Og størst av alt er kjærligheten.»

Eline Bjerkan diskuterer kunsten og det politiske med utgangspunkt i Masterutstillingen 2016

Det spørs om ikke Tatt av Heimdals festivalprogram, tre lange dager til ende, hadde et for skrint program til å overtale den jevne heimdaling om performancekunstens fortreffeligheter i denne omgang.

Cover with the Moon er et narrativt rom som inviterer til en slags arkeologisk utforskning, med referanser som kan lede deg en viss vei, for så å stoppe opp, med frustrasjon som effekt.

Christina Leithe Hansens landskapsmotiv gjør seg til herre over det som representeres.

Knut Åsdam klarte å skape industrimagi i førsteetasjen for to år siden – ovenikjøpet i den absolutt dårligste passasjen i huset, i en trang gang. Les om hvordan årets Lorck Schive-nominerte har valgt å fordele Kunstmuseet seg i mellom.

Videoprogrammene Beyond Horizons og Other Powers som ble vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst i forrige uke veksler mellom å fremstå som støyende effekter og geopolitiske insinuasjoner på den ene siden og konkrete og jordbundete statements på den andre.

Det känns lika konstigt varje gång jag stapplar ut ur kyrkan efter ett par timmars kontemplation. Vad är klockan egentligen? Och varför?

Se her! Slik beveger en Foss seg. Her er sporene fra Bølgene og Vinden. Dette er Fjellet. I Munan Øvrelids Fugl far tall, øyne hånd, stein vann vind utspilles vitenskapelige dragkamper, filosofiske uforskninger og kunstfaglige snuoperasjoner.

Gjennomført. Poetisk. Helhetlig. Og samtidig med en inviterende gest forankret i det faktum at Gråmølna fungerte som suppekjøkken for arbeidsløse i 1930-årene. Suppen vi får servert under kunstnersamtalen er en oppskrift som stammer fra denne tiden. Mon tro om ikke studentene også har realpolitikk i tankene her, utdannet til ledighet som de statistisk sett vil være.

De endelige legeringene får egenskap av objekter som kommuniserer på siden av offisiell tale – eller snarere, de fremstår som parodier på forklaringer. De kan ikke trampes ned av logikk eller hersketeknikk.

Enkelte formasjoner gjentar seg, forholdet mellom planen i bakgrunnen og 3D-modelleringen i front begynner å kommunisere, og de semafor-aktige tegnene gjenkjenner jeg flere steder som identiske. Utstillingen borger altså for en slags dekodingsaktivitet.

Gustav Svihus Borgersen skriver om åpningen av Julius Paltiels plass og argumenterer for at en enkel subtil påminner kan virke langt mer effektfullt på ens refleksjonsevne enn en installasjon som ‘fasiliterer’ deg til å tenke.

Kollektivutstillingen [self.] på Trøndelag Senter for Samtidskunst i desember 2014 skisser opp en vakuumtilstand. Alle verkene kan i større eller mindre grad koples opp mot et post-perspektiv der teknologi enten tilsynelatende virker på egen hånd eller der store omveltninger allerede har skjedd.

När allt är helt rätt och färdigdefinierat, finns inga frågor kvar att ställa.

Smellene fra kroppene som treffer vannflaten, responderes fint av omgivelsene og gjaller som et hult og oppmikket pingpongplask gjennom garasjeanlegget.

Tidsaspektet er da også det sentrale elementet i At Any Given Moment. Rent praktisk trer det i kraft allerede før verket utspiller seg.

Gaëtan Rusquets forestilling Meanwhile iverksetter Oskar Schlemmers godt og vel åtti år gamle undervisningspraksis.

Jeg liker slikt. Enkle, stødige konsepter, utført konsekvent og stramt uten forsøk på å poetisere uttrykket opp i en høyere enhet. Men samtidig må det skrives at uttrykk som dette krever plettfrie omgivelser, utstillingsrom uten elementer som distraherer en bort fra materialmeditasjonen. Djevelen ligger i detaljene.

Det er lett å sitte igjen med et inntrykk av at selve utstillingen og beslutningen om Munkholmen som visningsted blir stående å stange mot hverandre, og at det her enten er snakk om en mulighet som ikke realiseres eller en ubalanse i det som formidles.

For tredje gang koloniseres byens visningssteder av Meta.Morf biennale for kunst og teknologi, og en hvilken som helst annen innfallsvinkel til kunsten enn det teknologiske må finne seg i å vike plass – for eksempel til Munkholmen – under den måned lange perioden biennalen utfolder seg.

Buans strenge bilder og grove skulpturelle installasjoner forenes i en lag-på-lag-tanke, mens Runeson splitter sitt utvalg bilder ved i stor grad å vise seg som en effektiv ekspressiv abstrakt maler, og på samme tid som en klossete figurativ en.

Bedømt etter søvngjengerstivheten i de fire kroppene som rolig, men hvileløst går forbi hverandre som om de ikke enser de andres nærvær, er det allerede noen minutter inn i begivenheten tydelig at det her ikke kommer til å bli snakk om rett-fram-kommunikasjon mellom scene og sal, ei heller mellom aktørene.

Umiddelbart kan man anerkjenne at konkurransestemningen som har preget deler av forhåndsomtalen av Lorck Schive Kunstpris – der altså Marianne Heier, Tina Jonsbu, Lene Berg og Knut Åsdam er de nominerte – ikke kommer nevneverdig til uttrykk i utstillingen.

I Kunsthall Trondheims midlertidige lokaler vises nå Music While We Work av Hong-Kai Wang. Verket inneholder prosesser som involverer produksjon og fremføring av lyd og ikke minst hvordan lytting er organisert.

I Lademoen kunstdialoger, den andre runden av LKVs utstillingsserie i Østbyen, bys det på flere sterke enkeltbidrag innenfor en litt beskjeden helhet.

Konserten på Kunstakademiet i 93 gjenskapes i all sin enkelhet og presisjon, bortsett fra at man den gang ikke ville vært klar over at man overvar et toneangivende mesterverk innen norsk samtidsmusikk.

I Kein Applaus für Scheisse gjør utøverne hva som helst for å søke anerkjennelse, mens aktørene i All Those Beautiful Boyz foruroliger publikum med sin tre timers trakassering. Begge forestillingene foregikk under årets Bastardfestival. 

Hiorthøys og Östbergs YOU refererer til fluxuskunstens instruerende scores. Forestillingen spiller på ideen om interaktivitet men er i realiteten en lukket form.

I Morten Traaviks kulturutveksling mellom nasjonene Norge og Nord-Korea inngår forestillingen Work In Progress! Bak all symbolikken finnes et lag av ironisering, en dimensjon det er uvisst om de deltagende ungdommene selv får ta del i. 

Trondheim Kunstmuseums sommerutstilling Lips Painted Red relaterer seg løselig til jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. I en omfattende utstilling får man på ny servert verker som undersøker kvinnelig identitet.

Masterkullet ved Kunstakademiet i Trondheim teller kun fire kandidater, hvorav to endatil fungerer som duo. Dette er forhold som både minimerer risikoen for prosjektkollisjoner og maksimerer kandidatenes boltreplass.

Både finske Susanne Gottbergs tegnede malerier og svenske Berit Lindfeldts skulpturelle objekter utforsker hvordan det materielle og romlige avspeiler en mellomtilstand i sfæren mellom drøm og virkelighet.

De sju maleriene i Andreas Siquelands I’m the Ocean har alle bølger som motiv og er gitt beskrivende titler som «Blue, blue, white, blue, blue, white, blue, white», «Red, white, blue, black» eller «Green, blue, pink, green, pink, black, white», hvis formellignende rekkefølge av korte ord kan minne om mantra.