Tidsskriftets plass i tidsklemma

Tidsskriftene og kritikkfeltet får ikke nok offentlig støtte, og mister i tillegg terreng blant leserne. I en serie tekster vil ArtScene Trondheim gjøre en vurdering av et utvalg norske tidsskrifter – hva lokker de leserne med i 2024? Først ut er Syn og Segn, Vagant og BLA.

Det er en kjent sak at norske kulturtidsskrifters situasjon er prekær. De utgivelsene som tviholder på sitt fysiske format mister lesere, og blør for print og porto. Ifølge statistikk fra SSB er det kun 7 prosent av den norske befolkningen som leser tidsskrift til hverdags i 2023, noe som er en nedgang fra 18 prosent i 1991. Til tross for tidsskriftenes spesielle evne til å romme både aktualitet og ettertenksomhet, slik Eirik Vassenden hevder i kulturtidsskriftet Vagant, er en del av krisen deres manglende evne til å tiltrekke seg nye og flere abonnenter.

Selv regner jeg meg for å være over gjennomsnittet interessert i kulturtidsskrift, jeg skriver til og med for flere. Likevel må jeg innrømme at jeg er dårlig på å sette meg ned og lese i dem. Jeg abonnerer på langt færre enn jeg nok burde, og flere av utgivelsene jeg får i postkassa, har det med å ende opp ulest i en skuff, sammen med en økende mengde dårlig samvittighet. Hverdagen er hektisk og dessuten digitalt orientert. Siden jeg langt ifra er alene om å ha det slik, må de fysiske tidsskriftene klore seg enda hardere fast for å få en gunstig plass i hierarkiet av daglige gjøremål, hvis de skal bli lest. I en tid hvor det er gjengs å kuratere sin egen informasjonsflyt via skreddersydde nettsøk og innstillinger, hvordan kan vidtfavnende og uforutsigbare tekstsamlinger overbevise meg og andre om at de er verdt å lese? 

Hvem henvender egentlig tidsskriftene seg til i 2024? Selv har jeg fordypet meg i ett eksemplar av følgende tidsskrifter: Vagant 3-4/2023 med temadel om ungdom (red. Audun Lindholm), Syn og Segn 4/23 om Jon Fosse (red. Astrid Sverresdotter Dypvik) og Bokvennen litterær avis 1/24 (red. Sigrid Elise Strømmen og Eirik Riis Mossefinn), som har dyr som tema. Sistnevnte er titulert som en avis, men frem til 2016 var definisjonen «avis» byttet ut med «magasin» og utgivelsen har såpass mye til felles med andre tidsskrift at jeg tar sjansen på å inkludere den her. Alle tre tidsskriftene har et eget nettsted med redaksjonelt innhold, men de utgis i tillegg altså i det tids-utypiske fysiske formatet, som er det jeg tar utgangspunkt i her. Felles for tidsskriftene er at de består av en temadel og bokanmeldelser. BLA utgis månedlig, mens Syn og Segn og Vagant kommer ut fire ganger i året. Selv om alle kan sies å være forankret i litteratursjangeren, gjør de også andre estetiske og politiske sveip i sine kommentar-tekster, essayer og kritikk.

På forsiden av Syn og Segn-utgaven jeg har foran meg står en vindblåst Jon Fosse i ly av paraplyen sin. Fotografiet, av Helge Skodvin, er nesten ikonisk fossesk. Det ble tatt etter at Fosse fikk nobelprisen i litteratur og motivet ble raskt allment kjent. At det er akkurat Syn og Segn som hyller Fosses prismottakelse med et temanummer er heller ikke rart, da det er det eneste allmennkulturelle bladet i landet som utgis på nynorsk, med opprinnelse fra 1894. Det er Samlaget som står som eier, med adresse i Oslo. Det hevdes at Fosse ble forfatter gjennom å ha gått skriveskolen i tidsskriftene, som så mange andre, så allerede her scorer tidsskriftet et poeng for sin betydning. I temadelen får vi et tilbakeblikk på hvordan Fosse ble mottatt som debutant, uttalelser fra fire fagpersoner samt en ny dramatisk tekst som prisvinneren har skrevet. Alle disse elementene gjør at denne utgaven av tidsskriftet har en aktualitet over seg. Dette understøttes av flere av de andre tekstene i bladet, som blant annet handler om økonomiske og sosiokulturelle ulikheter i Norge i dag og psykisk helse. Tekstene er godt redigert og skrevet i et opplysende, saksorientert og nøkternt språk. Noen av de kortere tekstene, som den omtalte «Fire om Fosse», kan bli litt vel joviale eller pregløse. Flere av de lengre bidragene har et personlig tilsnitt som gjør dem ganske underholdende å lese, men alt i alt er innholdet i Syn og Segn nokså tett opp mot det man kan lese i nyhetsmedia, diverse ukeblad eller høre i debatter og podcaster. Jeg savner litt mer særpreg og lengre linjer, som jo er de langsomme tidsskrifters styrke.

Syn og Segn – i alle fall dette nummeret – fremstår svært variert. Teksten som skiller seg mest ut fra de ovennevnte er Ole Robert Sundes essayistiske fundering over Golfstrømmen. Det er en tekst som selv flyter i mange retninger. Beskrivelser av et sjøfly, fugleflokker og sjøen generelt rammes inn med antydningen om at alt er en del av en åndelig helhet. Mot slutten oppstår det et brudd i dagdrømmeriet, hvor teksten brått blir eksplisitt politisk. Jeg-personen kritiserer det som angivelig er en hatkampanje mot regjeringen og Jonas Gahr Støre. Gjennom å beskrive dette hatet som like underlig som de metafysiske kreftene i universet, forsøker kanskje forfatteren å flette teksten sammen. For min del synes observasjonene tilfeldige og grunne, og teksten virker selvopptatt.

Mange kulturtidsskrifter nyter godt av en stor frihet når det gjelder form og innhold. Det er åpenbare fordeler ved dette, men et for bredt tematisk armslag kan muligens gjøre det vanskelig å finne egnede lesergrupper. På samme måte som at Sundes tekst liksom snakker mer med seg selv enn til meg som leser, får jeg ikke helt grep på Øyvind Bergs utgreiing i Vagant, om oversettelsen av det hinduistiske lærediktet Bahagvadgita. Vagant (etablert 1988) er et bergensbasert tidsskrift som, etter at forlaget Cappelen Damm trakk seg ut som eier i 2017, holdes i live av redaktør Audun Lindholms utrettelige arbeid. Bergs bidrag i dette nummeret begynner med en interessant refleksjon rundt det å oversette språk, før den snevrer seg inn til å handle om to spesifikke norske oversettelser av diktet, som opprinnelig er skrevet på sanskrit for over to tusen år siden. Mange oversatte utdrag fra versene blir sammenlignet. Teksten, som strekker seg over elleve sider, er både velskrevet og kunnskapsrik, men den er nok det smaleste jeg har lest på en god stund! Det er i seg selv ikke et problem, men teksten introduserer ikke diktverket for meg på en engasjerende måte og den er for detaljert til at jeg får en forståelse for det interessante ved oversettelse som fag. Teksten henvender seg til (fag)folk som allerede er kjent med Bahagvadgita og som er over gjennomsnittet interessert i oversettelse fra før. Spesialiserte tekster av denne typen kan være med på å innsnevre et tidsskrifts nedslagsfelt. Tallene til SSB tatt i betraktning, er dette kanskje ikke noe Vagant og andre tidsskrift har råd til å eksperimentere med? Jeg savner videre en tydeligere kontekstualisering i flere av tekstene i Vagant-utgaven; for eksempel er Christian Johannes Idskovs tekst om livet til Virginia Woolf interessant og dessuten skrevet på en medrivende måte, men innholdet settes ikke opp mot noe samtidig – altså får jeg ikke vite hvorfor jeg bør lese denne teksten nå. 

Til gjengjeld byr den delen av bladet som handler om ungdom på en tematisk avgrensning som blir en fin ramme å lese tekstbidragene ut ifra. Temaet er gjenkjennelig og åpent på samme tid. Spesielt når tekstene går fra å handle om det å være ung på 1990-tallet, som var tilfellet for skribentene selv, og til dagens ungdomsvirkelighet, blir det interessant. For eksempel har litteraturkritiker Johanne Elster Hanson skrevet en kritikk av Lars Halse Kneppes bok En ungdomstid på vent, fra koronanedstengingene i 2020–21. Gjennom lesningen av Kneppes bok fremmer hun muligheten for at vi som samfunn glorifiserte fenomenet ungdomstid under korona. I retrospekt er det lett å skjønnmale situasjoner og relasjoner. Hanson skriver opplysende om dette og andre innsikter.

Jeg kan ikke vurdere Vagant uten å trekke frem bladets helstøpte visuelle kvaliteter. Av de tre tidsskriftene jeg skriver om er Vagant langt på vei det mest innbydende å bla i. De karakteristiske, meningsbærende illustrasjonene er laget av bladets faste illustratør Andreas Töpfer. Designet og illustrasjonene bygger opp om tidsskriftets egenart. Det er fristende å kjøpe bladet for tegningene alene! Det er heller ikke noe slurv med resten av den visuelle utformingen; her er smakfull balansering av luft og tekst, stilren fargebruk og velplasserte tekstutdrag. Ikke en eneste skrive- eller trykkfeil er å se. Til sammenligning fremstår Syn og Segn upersonlig, her er fotografiene som illustrerer tekstene ofte hentet fra Unsplash, en gratis, digital delingsdatabase. Litt av poenget med å abonnere på blad i et fysisk format forsvinner når den visuelle utførelsen er tam.

BLA, på sin side, har omfavnet avisformatet. Det gir utgivelsen en mer ruskete taktilitet enn de to heftede tidsskriftene. BLA ble grunnlagt under navnet Bokvennen litterært magasin i 1989 og utgis av Solum Bokvennen i Oslo. I 2016 ble formatet endret og BLA er i dag Norges eneste litterære månedsavis. Temadelen i denne utgaven  handler om dyr. Menneskets forhold til andre arter har lenge vært et yndet fokusområde i humaniora, men temaet fremstår like fullt utømmelig. Tekstene i BLA vekker min interesse. I Dyrene, moderniteten og norsk massevold skriver Fredrik Hagen tankevekkende om menneskers drap på dyr, både i nød og som fornøyelse, for eksempel gjennom hobbyfisking. Han får frem hvordan utnytting av dyr er en systematisert del av norsk industri, fra hvalfangst til laksemerder. 

I to andre essay skriver Hedda Robertsen og Hans Petter Blad om henholdsvis katten og hesten i film og litteratur. Robertsen skriver informativt, om enn ganske tettpakket med kulturelle referanser. Jeg kunne ønske at hun brukte mer plass på hovedpoenget, nemlig hva omsorg betyr overfor et såpass selvstendig kjæledyr som katten og hvordan relasjonen mellom katt og eier speiler det individualiserte samfunn. Blad, på sin side, sammenligner hestens tidligere nærvær i menneskers liv med moderne hestehold, som i stor grad er blitt en kostbar eliteaktivitet. Fremskrittet har gjort hesten overflødig, i motsetning til den sentrale rollen dyrene har i samfunnsutviklingen hos Hagen. Blad forankrer sine observasjoner i fortrinnsvis to litterære verk: Franz Kafkas En landsens lege og Claude Simons Veien gjennom Flandern, hvor hester opptrer i begge tekstene. Den historiske utviklingen av landbruk, krigføring og transport er kjent stoff, men siden Blad belyser dette gjennom en nærlesning av litteraturen – hvor enkeltord løftes frem og analyseres – fremstår teksten original. Når det er sagt, så kan de mange litterære referansene etter hvert bli en smule trettende. Helt på slutten av teksten får leseren innblikk i det jeg antar er Blads motivasjon for å skrive om hester i utgangspunktet, nemlig at han selv rir ved en stall i Madrid, i et område med skyttergraver og bunkere fra den spanske borgerkrigen. Hvis denne personlige erfaringen hadde kommet tydeligere frem underveis i teksten, tror jeg at essayet ville ha vært hakket lettere å følge. 

Etter å ha lest gjennom tidsskriftene sitter jeg igjen med et nokså tydelig inntrykk av hvilke tekster som kan lokke meg bort fra datamaskinen og andre distraksjoner. Det er tekstene som makter å formidle noe smalt på en tilgjengelig måte, eller som greier å fortelle om noe allment på et særegent vis. Det er de som løfter historiske verk eller personer inn i vår samtid, og som ikke hviler for tungt på referanser, men har en egen stemme. De beste tekstene er altså både aktuelle og selvstendige, noe som er i tråd med Vassendens forhåpning om tidsskriftenes kvaliteter, nevnt innledningsvis. Det er et faktum at tidsskriftene ikke alltid har disse egenskapene, men det er viktig at de har forutsetninger for å kunne jobbe mot et slikt ideal. Det redaksjonelle arbeidet, skribentrekruttering og et utviklende fagmiljø er bare noen av elementene som må klaffe. Dette er åpenbart noe som både er tid- og ressurskrevende. Man skal heller ikke undervurdere viktigheten av profilering, kanaler å nå ut gjennom og verdien av egenart. Et tidsskrift med en tydelig identitet er noe man som leser kan etablere et forhold til. I min gjennomlesning må jeg innrømme at jeg har vært både frustrert og begeistret. Noen av tekstene fremstår så innfløkte, snevre eller obskure at jeg helst har villet kaste dem i veggen. Like fullt: Underveis i arbeidet har jeg prokrastinert med å kjøpe en håndfull tidligere tidsskriftnummer, som nå er på vei i posten. Jeg håper ikke de også havner nederst i skuffen.