Ubalansen mellom en kommersiell og økonomisk sterk aktør fra det private næringsliv, som Britannia Hotel og et mellomstort norsk, offentlig finansiert kunstmuseum, med betydelige kunstverdier, burde synes opplagt.

Det hadde vært oppsiktsvekkende om avtalen på noen vis brøt med god museums- eller forretningsetikk, men det gjør den ikke. Om noe har det vært en fordel at Forselius som mangeårig styremedlem i MiST er inneforstått med spørsmål som angår konservering og formidling. Museale aspekter i avtalen har ikke måttet forklares og forsvares, noe som ofte kan være tilfellet, men har blitt akseptert som forutsetninger.

Kun de første to årene etter at innkjøpsordning for samtidskunst ble overdratt til norske museer har det blitt rapportert særskilt for hvordan disse midlene ble anvendt. Så hva er status ti år senere?

Etter høstens intervju med museumsdirektør Börjesson, TKM, om innkjøpsordningen ble AST oppmerksomme på at museet ikke selv sitter på en fullstendig oppdatert oversikt over sine innkjøp de siste 21 årene, eller har rutiner med egne årsrapporter. Vi har derfor gått museet litt nærmere etter i sømmene. Rapportering ikke bare er en formalitet, men et ansvarsområde og en garanti for å kunne overbringe kunsthistorien videre. Som tillegg tll saken har vi samlet kunstmuseets innkjøp mellom 1997 – 2018 i et eget dokument. 

ArtScene Trondheim foreslås å innlemmes på fast post – med kr. 100 000 i året fra 2019 – av rådmannen i Trondheim kommune, en støtte som kommer på et strategisk godt tidspunkt sett i sammenheng med nasjonale forhold.

Strandveikaia er et svært godt område for en kulturgate, hvor vi i tillegg til produksjonslokaler og fellesverksteder også ser muligheten for scenevirksomhet, håndverksforretninger, galleri, café og annen utadrettet virksomhet. En slik utvikling vil vitalisere området og gjøre kunsten mer tilgjengelig for publikum. Breisia presenterer sitt alternative forslag Norøstpassasjen under «Hendelser på Nyhavna» i helgen. 

Det er et opptrappende fokus nasjonalt for å rette opp økonomiske utfordringer i kunstfeltet. Hvordan forholder man seg til disse utviklingstrekkene og en svekket kunstnerøkonomi på lokalt plan? Vi har sett på noen tall og pratet med aktører med lang fartstid som kulturprodusenter om deres erfaringer.

Felles for essayene i tekstserien Om minnetap og byutvikling er at de tar utgangspunkt i det UNESCO definerer som immateriell kulturarv. I det tredje bidraget ser vi på utgangspunktet for sammenslåingen av Trondheims mest sentrale museer Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum. I tillegg til de arkitektoniske utfordringene berører dette en faglig debatt om hierarki og definisjoner.

Erfaring fra samtidskunstfeltet bør ikke komme som en påminnelse om at man umiddelbart etter sin master i kunsthistorie behøver etterutdanning for å kunne jobbe innenfor dagens kunstfelt. Gustav S. Borgersen følger opp Jonas Ekebergs krititiske refleksjon om avstanden mellom kunstfeltet og kunsthistoriestudiene ved norske universiteter. 

For ti år siden var det bare en håndfull nyutdannede kunstnere/kritikere som ønsket å sette akkurat samtidskunsten i Trondheim på agendaen. Det at Næringsforeningen, Litteraturhuset og Kunsthall Trondheim denne høsten slår et slag for at kunsten skal løftes opp som en del av den generelle samfunnsdebatten viser en by i sterk utvikling. 

Myndighetene i New Zealand har bestemt at elven Whanganui er å betrakte som et menneske – et radikalt grep som tilsier at elven har de samme juridiske rettighetene som en person. Det gjør det enklere å slå ned på og forebygge forurensende skader gjort «mot» elven, og for dominerende kapitalistiske stater er dette en ny måte å behandle natur på. Dette essayet retter søkelys mot de politiske, kunstneriske og etiske faktorene i utbyggingen av ny idretts- og messehall på naturskjønne Øya i Trondheim.

Kommentar 03.05.2017

Det frie kunstfeltet står på skuldrene til en tradisjon av skaperkraft og uttrykksbehov som er like gammel som menneskeheten sjøl. Homer, Leonardo da Vinci, The Beatles gikk foran og banet vei for henholdsvis litteratur, naturvitenskap og populærkultur. Dette er ikke jåleri. Hvor hadde vi vært foruten?

Arnesteder for ambisjon støtter Stian Gabrielsen seg på et premiss jeg mener har en svært romantiserende glød. Det synliggjør en misforstått oppfatning av at det er den «ulønnede» og «uorganiserte» kvaliteten ved de kunstnerdrevne visningsrommene som er ensbetydende med etterspørselen eller statusen de har. Helt i tråd med kommersialismen beskrives de som en luksusvare, uten make. 

Samtalane om kunst og dei problemstillingane den tar opp blir ofte verande mellom kunstnarar og kunstteoretikarar. Då kan det bli fristande å legge skylda på publikum, for burde ein ikkje kunne krevje noko av dei òg? Øyvind R. Kvarme overvar seminaret Kunstnerisk mot i en umiddelbar tid. Les Kunsten treng deg(…)

Det er i mange sammenhenger slik at dette med kunst og kvalitet tas lett på, og noen og enhver kan tenke at de færreste behøver å lære forskjellen på meningsfull og intetsigende kunst. Ny rådgiver for Trondheim kommunes ordning for kunst i offentlige rom er hentet fra staben oppvekst og utdanning, noe som gir grunn til å spørre om Utsmykkingsordningen har mistet samtidskunsten av syne.

Store deler av utstillingsprogrammet for årene fremover er lagt og jeg tror det vil overbevise om at fokuset på samtidskunsthåndverk slett ikke nedprioriteres. Åshild Adsen direktør ved NKIM svarer på André Galis artikkel, publisert tidligere denne uke, og utdyper videre at museet ønsker seg flere gjennomgående kritikker av sine utstillinger. – Det skjerper oss, og løfter debatten. Les tilsvaret:

Kunstkritikk.no meldte i forrige uke om økt kunstsatsning i Avis-Norge. Men sannsynligheten for at det er i pressen man vil finne de viktige kunstsamtalene er trolig mindre i 2016, enn på lenge.

Er kunstverdenen befolket av «kunst-kadere» – en global overklasse hvis posisjon tillater dem å fly fra sted til sted med sine kunstprosjekt for å bevisstgjøre folket om å snu den økonomiske verdensordenen? Bør dette systemet forlates til fordel for å få reell gjennomslagskraft på lokalt hold, spør Sissel M. Bergh etter å ha deltatt i Transformative Art Production-seminaret som fant sted i september.

I Eyal Weizmans foredrag som nærmest konsekvent stiller offisielle forklaringsmodeller og bruk av bilder i tvil, kunne et ankepunkt mot ’forskningsfunnene’ nettopp ha vært bruken av fotografiet som bærer av sannhet – særlig i en digitaliseringens tidsalder, der bildemanipulasjon utvilsomt er like vanlig som politiske løgner.

Trondheim Open som gikk av stabelen tidligere i oktober involverte de fleste kunstaktører og atelierfellesskap i byen. Hovedinntrykket under de fire dagene det foregikk var nok forventningen om Østbyen som kunstarena og at arrangementet fortsatt har mye å gå på før det når ut til flere enn de deltagende selv.

Visjonen om et striglet og streit møtelokale med fruktfat og kaffekanne ved inngangsdøren, må vike for noe i retning av en unntakstilstandens ramme, hvori det angjeldende masterkull (masterkoordinatoren inkludert) befinner seg et sted mellom opposisjonstrang og oppråddhet.

Uansett hvor ønskelig det kan være for kunstfeltet å få bekreftet sin opplevelse av statlig instrumentalisering på generelt grunnlag, er det på langt nær sikkert, ei heller avklart, at det nettopp er denne telefonen og SMSen som bør stå som beviset på at vi opererer innenfor et kunstfelt med mange faglige og politiske interesser.

På bakgrunn av en telefon fra kulturministeren til det administrative ledd i Museene i Sør-Trøndelag, har søkelyset nok en gang sveipet innom Trondheim Kunstmuseum, for så å slå tilbake på kulturministeren, som i første omgang grep til telefonen.

Ved inngangen til 2014 befinner flere av Trondheims stedfaste kunstinstitusjoner seg i en bortimot unik situasjon. Felles for disse små og store, betydelige og mindre betydelige institusjonene er at de er i ulike endringsfaser, og i løpet av de neste årene vil hver av dem kunne vise til å ville materialisere fram noen nye retningsvalg.

I forrige uke kom Helena Holmberg og interimstyret med sin anbefaling for en endelig kunsthall. Valget har falt på den tidligere brannstasjonen i Kongens gate og forslaget ble lagt fram for kulturkomiteen i Trondheim kommune den 26. november.

I etterkant av Kyander sin oppsigelse ved TKM har det versert ulike framstillinger i tradisjonelle lokale,– og sosiale media om hvilke utenforliggende årsaker som ha forårsaket avgjørelsen. Det kan være nødvendig å nyansere dette bildet og AST har i den anledning snakket med adm dir i MiST, Suzette Paasche.

– Det nye styret bør ha medlemmer med kunstfaglig bakgrunn, men det kan være vel så viktig for Trondhjems kunstforening nå å ha kompetanse på områder som eiendomsdrift, økonomi, organisasjonsdrift, jus, politikk og næringsliv, for å nevne noen eksempler, sier Jon-Arild Johansen i TKFs valgkomite.

Konstruksjonen ‘kvinnelige identiteter’ som tematisk utgangspunkt for en utstilling er som velmenende bistandsarbeid å regne, og er omtrent det siste man burde sette seg fore å ‘utforske’ eller ‘bekrefte’ i et år hvor man markerer innføringen av allmenn stemmerett i Norge.

Ingen fullmaktsordning, förbud mot benkeforslag och att styrets medlemmar ska få sitta på sina poster i all evighet var några av förslagen styret i Trondhjems Kunstforening hade till årsmötet. Ett styre som forøvrigt sitter på övertid enligt föreningens egna statutter.

Det vil være naturlig å oppfatte Conversations som en forhandling om å overskride klassifiseringen keramikk (tro mot kunstnernes mandat som undervisere ved Fordypning for keramikk og leire), men i stedet for å f eks fristille materialet for unødig narrativt støy, våger Conversations kun å erstatte keramikken med et potpurri av uttrykk hentet fra den parallelt estetiske og pluralistiske kategorien samtidskunst.

De många spetsade uttalandena i media till trots är det fortfarande oklart vad Trondheim Kunstmuseum vill tillföra konstdebatten med sitt syn på nationella identiteter och symboler.

KommentarenKultursminke publisert på nettportalen tidligere i sommer, forsøkte å problematisere hvilke konsekvenser det har for kunstfeltet om offentlig støtte fungerer som en direkte ‘bestilling av tjenester’. I et politisk landskap som argumenterer ut ifra markedslogiske prinsipper og instrumentalisering tenderer dette å gå på bekostning av kunnskapsproduksjonens egenverdi (kunstfaglig, intellektuell-, men også sosial- eller samfunnsmessig verdi).

I Adresseavisen fredag 27. mai, kunne man lese følgende utspill: «Trondheim kommunes kulturfond har en pengesekk på 3 millioner, men mangler gode prosjekter.»Utspillet er interessant i en tid hvor kommunen har blitt kritisert for å forfordele egne politikerstyrte kunstaktiviteter (slik som kultimathule), og hvor disse oppleves å gå på bekostning av friske midler til bærekraftige, uavhengige og selvorganiserte aktører. 

Samtidig med at fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK) forbereder sitt landsmøte og kunstakademiene i Norge utdanner sine kull med årets masterstudenterunder fredelige rammer, pågår en opprustning av en europeisk student- og ‘prekære’ arbeidere bevegelse. 

ArtSceneTrondheim har siden nettportalen så dagens lys i 2009 vært opptatt av utredningen om kunsthall i Trondheim. I tillegg til å åpne for diskusjon om premissene for en kunsthall, tok AST domenenavnet trondheimkunsthall.com som en kommentar til at man opplevde at kultimathule (det offentlige sitt utredningsarbeid om kunsthall i regionen) verken så eller anerkjente samtidskunsten som et eget fagfelt

Det årlige, studentarrangerte seminaret Gender NOW?! fant sted ved Kunstakademiet i Trondheim 6.-8. mars og omfattet presentasjoner fra kunstnere og akademikere om spørsmål knyttet til kjønn i en rekke ulike bildemedier og sammenhenger. Det var et imponerende og mangslungent program som tok for seg kjønn både som et tematisk og estetisk element og i forhold til institusjonelle strukturer. Selv om det ikke var vanskelig å se sammenhenger mellom de ulike bestanddelene eller å forstå hvordan de utfylte hverandre, hadde jeg gjerne sett noen tydeligere samlende kuratorgrep – en overgripende tematikk, antydninger om tenkte koblinger, i det hele tatt en refleksjon over hensikten med denne bredden og sammenstillingen av så mange ulike uttrykk og medier.

Kunstpolitikk er å lytte til kunsten og å støtte initiativ som kommer fra kunsten selv. Uten å lytte til kunsten er du ingen kunstpolitiker, bare en politiker. Uten initiativ fra kunsten selv har det ingen mening å ha en kunstpolitikk. Ingen vellykket kunstinstitusjon er blitt til på politisk initiativ eller etter politisk styrte utredninger.

Det blir tilsynelatende stadig vanskeligere å rekrutterte ledere til landets kunstinstitusjoner. Er fagmiljøene selv skyldfri i dette, og var det så mye bedre før?

Offentliggjøringen av søkerlisten til direktørstillingen på Trondheim Kunstmuseum viser tydelig at stillingen ikke er særlig ettertraktet. Få søkte og av disse manglet mange den relevante blandingen av fag- og administrativ erfaring. Utfordringene med å finne lederemner med solide fagkunnskaper til norske kunstinstitusjoner er en klagesang som høres fra fagmiljøene over hele landet. Kravet om at lederne skal ha kunstfaglig bakgrunn er fornuftig, men dessverre eksisterer det liten vilje i fagmiljøet til å skaffe seg ledererfaring i tillegg til sin kunstfaglige utdanning. Dyktige kunstvitere vil forske, og anser det nærmest som uhørt at de skal prioritere administrativ erfaring, lederkompetanse og å lære seg politisk håndverk i tillegg til sin grunnutdanning. Dette er et forståelig standpunkt, men sett i lys av kunstvitenskapens situasjon i dagens Norge er det totalt uansvarlig.

Det sosiale aspektet ved festen har blitt repetert i det uendelige og kan gjøres i hvilken som helst setting som overhodet mulig, med samme effekt. Folk får billig øl. Folk drikker øl, folk får for mye øl. Folk går hjem. Fylleangsten dagen derpå er (heldigvis) betalt, men inngår tilfeldigvis i et kunstprosjekt. Og hva så? Øl som lokkemiddel er ikke interessant nok, som kunst.

Ideen om et atelierfellesskap fødtes blant en gjeng nyutdannede akademistudenter i 2004 som stilte seg spørsmålet: Hva skulle man gjøre hvis løsningen ikke var å flytte sør eller vestover? Kunne man bli værende og jobbe som kunstner i Trondheim? Løsningen ble et gammelt lokomotivverksted på NSBs verkstedområde Marienborg, fem minutter med tog fra Trondheim Sentralstasjon.

Jeg må innrømme at før jeg begynte på mastergraden på Kunstakademiet i Trondheim, visste jeg lite om kunstlivet i byen. Jeg hadde hørt om Håkon Bleken og har bekjente som har studert på Akademiet, men utover det har ikke Trondheim vært i fokus, og jeg har ikke hatt noen særlig formening om hva som preger Trondheim som kunstby.