Felles for essayene i tekstserien Om minnetap og byutvikling er at de tar utgangspunkt i det UNESCO definerer som immateriell kulturarv. I det tredje bidraget ser vi på utgangspunktet for sammenslåingen av Trondheims mest sentrale museer Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum. I tillegg til de arkitektoniske utfordringene berører dette en faglig debatt om hierarki og definisjoner.

Myndighetene i New Zealand har bestemt at elven Whanganui er å betrakte som et menneske – et radikalt grep som tilsier at elven har de samme juridiske rettighetene som en person. Det gjør det enklere å slå ned på og forebygge forurensende skader gjort «mot» elven, og for dominerende kapitalistiske stater er dette en ny måte å behandle natur på. Dette essayet retter søkelys mot de politiske, kunstneriske og etiske faktorene i utbyggingen av ny idretts- og messehall på naturskjønne Øya i Trondheim.

Mot slutten av studiene ble jeg kjempefrustrert av å ikke kunne kommunisere med andre enn de i kunstverdenen, personer som allerede kjenner kodene. Jeg begynte å se på mulighetene om å gjøre utstillinger i andre kontekster. Sammen med Pfelder og Stefan Schrøder, gjorde jeg prosjektet street level ute i Nygårdsgaten i Bergen. Bergen er et fint sted til å få til samarbeid og sette ideer ut i livet.

Beslutninger om hva som anses verneverdig eller ikke tas ofte i semi-offentlige fora, og oppdages sjeldent i tide av befolkningen. Eline Bjerkan diskuterer betydningen av immateriell kulturarv i tilknytning til Hertling & Andreassens kunstprosjekt We are here for a good time (not a long time).

Et kunstprosjekt utenfor kunstinstitusjonen eksisterer så lenge som kunstneren opplever at det er en faglig utforskning med kunstfaglig relevans, som foregår. Idet prosjektet ikke (lenger) har det, blir det noe annet; som terapi, aktiviteter eller estetiske øvelser. Men kunstprosjektet kan ha “avleggere” som kan tas i bruk i hverdagen, på f.eks. et sykehjem.

Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på, skriver Märit Aronsson. I en serie intervjuer går hun her nærmere inn på hva bakgrunnen som kunstner kan ha å si for hvordan man lever sine liv. Første samtalepartner, Gunhild Moe, arbeider med utgangspunkt fra Suldal, og er en av kuratorene for Momentum 2017.

Innovasjon, kreativitet og entreprenørskap er blitt et ideal i et kunnskapssamfunn som konkurrerer med alle andre kunnskapssamfunn. Avregulering av kunstnerpolitikken blir et mål i seg selv uten at konsekvensene for samfunnet eller hva det innebærer for kunstnerne blir drøftet. Hvordan påvirker “nye ideer og bedre løsninger” kunstnerpolitikken?

On the basis of her work Caliban Katya Sander investigates the idiom of everyday things: I interact not only as an abstract unit, a consumer who can be measured, counted, registered and pre-calculated via algorithms, but also – quite simply – as a body. I touch and I take shape.

Med utgangspunkt i Tenthaus Oslo drøftes erfaringer fra kunstnerisk praksis i skolesammenheng. Ebba Moi og Gry Ulrichsen ser på muligheter for profesjonsutvikling når kunst og pedagogikk møtes i langsiktige, forpliktende prosesser basert på gjensidig tillit og eierskap. Moi deltar under Lademoen Art Dialogues som åpner til helgen.

Vad är det som får konstkritiker och företrädare för det politiska och intellektuella etablissemanget att angripa kulturelitism? I Joakim Bordas bidrag til tekstserien «Postkulturell næring» tar han et nødvendig oppgjør med en framtredende antielitistisk argumentasjon som preger norsk kunstoffentlighet.

Definisjonen på et fagfelt som manøvrerer i et politisk landskap hvor kulturnæring fremmes som ideal og benyttes som bevilgningsårsak i kulturpolitikken, kan omtales som Den store kulturdepresjonen. En opptrappende bevissthet om, og reaksjoner mot et politisk og kapitalistisk usunt samspill kan betegnes som en potensiell utvei ut av denne tilstanden.

Konferansen Media Acts samlet en skare av forskere innen medie- og visuell kultur, med en vinkling mot det performative ved mediale og estetiske uttrykk. Sentralt for arrangementet sto Jacques Rancière som selv ikke først og fremst er medieteoretiker, men politisk filosof. I forelesningen What do Images do with Words? presenterte han deler av sin filosofi ved å adressere forholdet mellom språk og bilde.

A few months before the 1979 UK general election, Margaret Thatcher promised the Chairman of the Arts Council that her government would continue to support the arts. But once elected, she cut spending in all areas of public policy, and the cultural field was no exception. Thatcher’s belief was that the obsolete system of arts patronage should not be compensated for solely by the state, and she appointed Norman St John-Stevas as Arts Minister, who argued that the private sector must be looked to for new sources of funding.

Hvordan skal kunsten kunne være noe annet enn det beståendes medløper, i en samtid hvor – som Slavoj Zizek skriver et sted – det er lettere å forestille seg jordens undergang enn et hvilket som helst alternativ til den avanserte kapitalismens samfunnsorganisering? Og hva skal kunstens såkalt politiske bidrag kunne være uansett? Jacques Rancière forsøker å svare på dette spørsmålet. I høst kommer Rancière til Trondheim og til konferansen Media Acts ved NTNU.

For many of us Brattøra has been the place in Trondheim on the other side of the river where we go swimming, or catch a ferry somewhere else. Now of course it has Rockheim and other changes are afoot in this newish territory reclaimed from the sea. But, as yet, it still seems like a bit of a wasteland. Nevertheless, as we get used to the eastern part of the city coming to resemble wartorn Beirut with the digging operations for the new tunnel, focus has moved on to Brattøra as the next big urban architectural project.

I 2007 åbnede Karriere, bedre kendt som Karrierebar, i Københavns “kødby”, et slagterikompleks fra 1930erne beliggende tæt ved Københavns Hovedbanegård. Karriere’s navn er et kunstværk af Elmgreen & Dragset, ligesom bar-restaurant-natklubben Karriere’s øvrige centrale funktioner er defineret af de cirka 30 danske og internationale kunstnere.

Tekstserien kunstneriske kompromisser (…) fortsetter med bidrag av Kristine Jærn Pilgaard og Niels Henriksen (DK). Senere i april venter vi et bidrag av teoretiker Simon Harvey, hvor offentlige rom som scape i motsetning til escape, belyses. Harvey har erfaring fra raserte områder som Libanon og Dublin som han i teksten vil gå inn på. AST har også engasjert seniorrådgiver i KORO Dag Wiersholm på bakgrunn av hans mangeårige engasjement og samarbeid med Lars Ramberg, om et lengre intervju dem i mellom.

For en måned siden startet ArtSceneTrondheim (AST) tekstserien «Kunstneriske kompromisser…» for å løfte fram diskusjonen om premissene for kunst i offentlige rom. Utgangspunktet for serien er å utfordre en konsensus man opplever i offentlige utsmykkingsordninger og se på muligheter for å bryte opp rammene for den politisk velmenende, formålstyrte kunsten.

Begrepet «kunst i offentlige rom» erstattet i 2007 det omstridte begrepet kunstnerisk utsmykning for å gi mer tyngde til den autonome kunsten. Utsmykningsfondet for offentlige bygg skiftet da også navn til Kunst i Offentlige Rom for å forsterke en ønsket holdningsendring. Samtidig er det lett å se det offentlig uttalte forbeholdet om at kunsten skal være tilgjengelig og for alle, som en av mange føringer i samsvar med den skandinaviske sosialdemokratiske ånd.

Hvis kunst i offentlige rom har en ideologisk, politisk avsender med det formål å kontrollere kunstens utrykk og funksjon, hvorfor står da kunstnere i kø for utsmykkingsoppdrag? Tekstserien «Kunstneriske kompromisser i offentlig rom» løfter fram diskusjonen om premissene for denne kunstformen: Kan det fortsatt neglisjeres at kunst i offentlige rom avviker i kvalitet og styrke fra kunst i andre visningssituasjoner?

Mange vil hevde at et offentlig rom som ikke kjennetegnes av konflikt og uenighet, ikke er noe offentlig rom. Samtidig vil et kriterium på demokrati – som forutsetter en offentlighet – være evnen til å inngå kompromisser når ulike meninger er hørt og beslutninger skal tas. Det kan argumenteres for at dette også må gjelde kunst i offentlige kontekster. Men kan den da lenger kalles kunst, ligger det ikke så å si i kunstens vesen å være kompromissløs?