Joen Vedel believes that the debate about artistic research is rather boring and unproductive. Together with Nabil Ahmed at KiT, they call for the creation of new fantasies, motivated by the fact that there is no other solution.
Tekstserier
Has artistic research in academia resulted in a distinction between the criteria for art in traditional arenas, such as galleries and museums, and that in art education? If so, what are the consequences for the development of the art field?
Har kunstnerisk utviklingsarbeid ved kunstutdanningen medført et skille mellom kriteriene for kunst ved tradisjonelle arenaer som gallerier og museer på den ene siden, og kunstutdanningen på den andre? Hvilke konsekvenser har i så fall dette for utviklingen av kunstfaget?
Joen Vedel mener debatten om kunstnerisk forskning er temmelig kjedelig og uproduktiv. Sammen med Nabil Ahmed ved KiT etterlyser de det å skape nye fantasier, motivert av at det ikke finnes noen annen utvei.
Opinion, Polare randsoner, Text Series, Eline Bjerkan 04.02.2022
Perhaps it is their faith in the moral rectitude of art that lets artists feel their consciences are clear, unlike other tourists who visit Svalbard for inspiration.
Kommentar, Polare randsoner, Tekstserier, Eline Bjerkan 04.02.2022 04.02.2022
Kanskje er det nettopp overbevisningen om kunstens moralske kompass som renvasker kunstnere, til forskjell fra andre turister, på inspirasjonsflukt til Svalbard?
Kommentar, Polare randsoner, Eline Bjerkan 10.09.2021
Vedøy utenfor Røstlandet var lenge et av Nord-Europas mest kjente fuglefjell. Nå har fuglene forsvunnet.
Kommentar, Polare randsoner, Tekstserier, Eline Bjerkan 23.03.2021
Hva er essensielt for grensesamfunnene i nord? Fri kunst belyser og utfordrer nordområdepolitikken, og skaper nye narrativ.
Minikritikk, Tekstserier, Virtuelle veivalg, Mari Oseland 09.02.2021
På skjermen foran meg starter showet, med neon-lysende tekst i 90-tallsstil over stillbilder av nærmiljøet på Heimdal. Koppen og Jorkjen vinker oss teatralt inn. Tankene mine går til småbarns-TV og overspente pedagoger, en tydelig indikasjon på at vi nå entrer et fantasiunivers.
Kommentar, Konferanse 2020, Media, Tekstserier, Sissel Furuseth 04.12.2020
Én av grunnene til at jeg ikke alltid opplever kunstkritikk så stimulerende som jeg burde, er nettopp den tidvis ukritiske og servile tilslutningen til nye teoretiske posisjoner.
«I enhver iakttagelse og beskrivelse ligger det et nytt vennskap», skriver Hedda Krogseth Vikene i rollen som Johann J. Winckelmann.
Så statisk og ubøyelig som det er, har det likevel en slik dynamisk kraft ved seg at man nesten stiller seg selv spørsmålet: «Er dette virkelig et kunstverk? En skulptur, og ikke bare et levende vesen, som ånder og lever?»
For å avgjøre om verkene til Sohlberg er skjønne, er det viktig å se på noen essensielle karakteristikker ved det skjønne: Innbilningskraft, forstand, ånd og smak.
I The World as Site and Object samles alle gudene til en gud i samme verk. Men det er ikke den kristne gud som viser seg i formen (…). Den guden vi ser her er hvert individs egne, personlige gud som stråler ut fra skulpturens blanke speilflater og blander seg med havet, været og asfalten(…).
Ingvild Elvsås Løvdal forklarer ideen om det sublime gjennom Edmund Burkes blikk.
Skikkelsene reiste seg fram, opp fra den grågule bakgrunnen, som aggressive utvekster på et uheldig skjelett. Alle detaljene var grove, og på flere steder langt fra ferdigutformet. Denne måten å utforme naturen på stemte i grunnen med de tankene jeg hadde om nordisk kunst.
Hvordan kan vi forstå et kunstverk ut fra de tre nivåene pre-ikonografi, ikonografi og ikonologi?
Hvis det ikke finnes et publikum, finnes det da kunst? Om ingen betrakter et verk, er det da et kunstverk? Volden Thorstensen ser på Portrett av Advokat Ludvig Meyer gjennom Foucaults briller.
Intervju, Polare randsoner, Tekstserier, Eline Bjerkan 07.09.2020
«Menneskets avtrykk på jorda er så stort at det krever en ny forståelse, et nytt begrep som beskriver forholdet mellom natur og kultur. Jeg vil gjerne skrive naturkultur i ett ord». Hilde Methi er en av kuratorene bak Lofoten International Art Festival, som mottok Kunstkritikerprisen 2019.
Opinion, Stedsfornemmelser, Text Series, Eline Bjerkan 25.05.2020
Most of Trondheim’s numerous public artworks are physical objects that need looking after. There are therefore high hopes attached to the art plan for Nyhavna, which might just mark a shift in the kind of art we encounter in public space. For the time being, however, the plan is on indefinite hold.
Opinion, Stedsfornemmelser, Text Series, Anki Gerhardsen 05.12.2019
With the slogan “Make the North Great Again”, the art project Nordting has notched up a total of forty-nine public assemblies. In 2017, they stood as a candidate in the parliamentary elections.
Stedsfornemmelser, Text Series, Marte Huke 25.11.2019
In this poem, author Marte Huke reflects on Nyhavna’s past, present and possible future.
Architect Arild Eriksen has made a name for himself developing alternative forms of housing and social architecture. He runs the architecture firm Fragment Oslo and has recently completed a feasibility study in which he presents proposals for the construction of artist apartments with studios in Hovinbyen, Oslo’s largest ongoing urban development.
Opinion, Stedsfornemmelser, Text Series, Ola Sendstad 06.09.2019
When do we cease to be participants in our local environments and instead become mere consumers thereof? Architect Ola Sendstad explains how his projects, the “Blaker cheese” and the old Hundorp railway station, served as a revitalization of the sites.
Although it is sad that this is RAKE’s last summer, the venue leaves behind an artistic legacy that the town can build on.
Reviews, Stedsfornemmelser, Text Series, Eline Bjerkan 17.06.2019
The Oslo Biennial shows a refreshingly low level of branding and sensationalism. Quite the contrary, it is so unostentatious that locating its headquarters can in itself be something of a challenge. I very nearly ended up at the neighbouring offices of the Oslo Medieval Festival, which was going on at the same time.
Kommentar, Stedsfornemmelser, Tekstserier, Eline Bjerkan 25.05.2020
De fleste av Trondheim bys tallrike, offentlige kunstverk er fysiske objekter med behov for vedlikehold. Derfor er det store forventninger til kunstplanen for Nyhavna, som potensielt vil markere et skifte i hva slags kunst vi kan støte på i det offentlige rom. Foreløpig er den likevel utsatt på ubestemt tid.
Kommentar, Tekstserier, Virtuelle veivalg, Eline Bjerkan 23.04.2020
Hva skjer når vi fysisk hindres i å oppsøke såkalt opplevelsesbasert kultur som kunstutstillinger, konserter, teater- og danseforestillinger? I en isolert hverdag har kulturlivet måttet tilpasse seg.
Kommentar, Tekstserier, Virtuelle veivalg, Andreas Ervik 17.03.2020
Det elektroniske er overalt. Aldri før har det vært viktigere med kunstnerisk utforskning av teknologiutviklingen.
Intervju, Livet som konstnär, Märit Aronsson-Towler 09.01.2020
En tydlig inspirationskälla är kronobiologin, som omhandlar organismers reaktioner på tid. (…)Geologen Michel Siffre hade humor i sitt arbete. Det finns t. ex. en bild där han ligger i sin grotta och läser Platons Grottan.
Kommentar, Stedsfornemmelser, Tekstserier, Anki Gerhardsen 05.12.2019
Med kampropet «make the north great again» har kunstprosjektet Nordting gjennomført 49 folkeforsamlinger. I 2017 stilte de til stortingsvalg.
Kritikk, Kunst og klima, Tekstserier, Guro Langness 03.12.2019
Nervold Antonsens kunst får artikkelforfatter til å tenke på hvordan utnyttelsen av naturressursene har negative konsekvenser for mennesket.
Dikt, Stedsfornemmelser, Tekstserier, Marte Huke 25.11.2019
I dette langdiktet reflekterer forfatter Marte Huke rundt Nyhavnas fortid, nåtid og mulige fremtid.
Pia Arke gjør kolonihistorien til en del av sin historie på den eneste måten hun kjenner til, nemlig ved å ta den personlig.
Kommentar, Kunst og klima, Tekstserier, Kathrine Skarsholt 04.11.2019
Powerhouse Brattøras estetikk «form følger miljø» er en fremvisning i bærekraft, men når det legges til rette for økt energiforbruk kan den miljømessige gevinsten fort bli symbolsk.
Arkitekt Arild Eriksen har markerat sig inom utveckling av alternativa boformer och social arkitektur. Med arkitektkontoret Fragment Oslo har han nyligen färdigställt en mulighetsstudie för kunstnerboliger och ateljéer i Hovinbyen, Oslos största byutviklingsområde.
Kommentar, Stedsfornemmelser, Tekstserier, Ola Sendstad 06.09.2019
Når slutter vi å være deltaker i og når reduseres vi til konsumenter av omgivelsene? Arkitekt Ola Sendstad forteller hvordan prosjektene hans med Blaker-camemberten og gamle Hundorp stasjon bidro til en revitalisering av stedene.
Selv om det er vemodig at dette er RAKEs siste sommer, har visningsstedet etterlatt seg en kunstnerisk arv som byen kan bygge videre på.
Kritikk, Stedsfornemmelser, Tekstserier, Eline Bjerkan 17.06.2019
Oslobiennalen er forfriskende lite logofisert eller sensasjonspreget. Tvert imot er den så lite prangende at det å finne biennalens hovedsete i seg selv skulle vise seg å være en liten utfordring. Selv var jeg nær ved å forville meg inn hos naboen, Oslo Middelalderfestival, som foregikk samtidig.
Få lokalpolitikere kjenner på ansvaret for å sikre den norske befolkningen tilgang på nok mat i flere generasjoner. I «Grønn strek» har kunstner Bodil Furu filmet tett på politiske forhandlinger i Rådhuset, i det hun beskriver som «et dokumentarisk kammerspill om dyrkamark og lokaldemokrati»
«Trondheimsandletet»: Fra Cicignons barokke gatemønster fra 1681, til byens nåtidige Hennes & Mauritz-butikker. Hva er det som utgjør en bys «aura» og hvordan bidrar globalisering til å forandre den enkelte bys identitet?
I tillegg til å by på arkitektoniske utfordringer berører sammenslåingen av Trondheims mest sentrale museer, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum, en faglig debatt om hierarki og definisjoner.
Myndighetene i New Zealand har gitt en elv de samme juridiske rettighetene som et menneske har. Det er en radikal måte å behandle natur på. Dette essayet retter søkelys mot de politiske, kunstneriske og etiske faktorene i utbyggingen av ny idretts- og messehall på naturskjønne Øya i Trondheim.
Mot slutten av studiene ble jeg kjempefrustrert av å ikke kunne kommunisere med andre enn de i kunstverdenen, personer som allerede kjenner kodene. Jeg begynte å se på mulighetene om å gjøre utstillinger i andre kontekster. Sammen med Pfelder og Stefan Schrøder, gjorde jeg prosjektet street level ute i Nygårdsgaten i Bergen. Bergen er et fint sted til å få til samarbeid og sette ideer ut i livet.
I tend to get lost all the time. It´s genetic; my father is like that, too. I’m always lost. Shingo Yoshida reiser regelmessig. Han er en nomade i kunstens navn. Det har ledet han til steder som Norge, Sibir, Patagoniga og jungelen i Brasil. Märit Aronsson skaiper med han akkurat i det han er kommet tilbake fra et besøk i Frankrike. Les tredje intervju i serien Livet som Konstnär.
Beslutninger om hva som anses verneverdig eller ikke tas ofte i semi-offentlige fora, og oppdages sjeldent i tide av befolkningen. Eline Bjerkan diskuterer betydningen av immateriell kulturarv i tilknytning til Hertling & Andreassens kunstprosjekt We are here for a good time (not a long time).
Et kunstprosjekt utenfor kunstinstitusjonen eksisterer så lenge som kunstneren opplever at det er en faglig utforskning med kunstfaglig relevans, som foregår. Idet prosjektet ikke (lenger) har det, blir det noe annet; som terapi, aktiviteter eller estetiske øvelser. Men kunstprosjektet kan ha “avleggere” som kan tas i bruk i hverdagen, på f.eks. et sykehjem.
Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på, skriver Märit Aronsson. I en serie intervjuer går hun her nærmere inn på hva bakgrunnen som kunstner kan ha å si for hvordan man lever sine liv. Første samtalepartner, Gunhild Moe, arbeider med utgangspunkt fra Suldal, og er en av kuratorene for Momentum 2017.
Intervju, Kunstneriske kompromisser i offentlige rom, Tekstserier, Marit Kristine Flåtter 27.01.2016
Det er sannsynligvis flere eksempler i offentlige rom på kunstverk som av ulike grunner har gått ut på dato, enn i landets museumsamlinger. Etter Karin Hindsbos anbefaling for museene bør det være mulig å tilsvarende redusere utsmykkingene i Trondheim med 10 prosent.
ArtScene Trondheim har bladd i rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi som ble offentliggjort i forrige uke.
The problem for social movements today is that they can have a fast growth and reach great strength, but they disappear as fast as they appear. Historically, they have more in common with the mob and social unrest than with activism.
Problemet med de sosiale bevegelsene i dag er at de kan vokse med stor styrke, men forsvinner like raskt som de oppstår. Historisk sett har de mer tilfelles med mobben og urolighet, enn med aktivisme.
Men, hva betyr det å bli styrt? vil forsøke å se på hvordan ulike styringsformer – små, som store oppbygninger – gjør seg gjeldende i kunst- og kunnskapsproduksjonen i dag. På hvilken måte kan disse gjøres bevisst, manøvreres og påvirkes.
Innovasjon, kreativitet og entreprenørskap er blitt et ideal i et kunnskapssamfunn som konkurrerer med alle andre kunnskapssamfunn. Avregulering av kunstnerpolitikken blir et mål i seg selv uten at konsekvensene for samfunnet eller hva det innebærer for kunstnerne blir drøftet. Hvordan påvirker “nye ideer og bedre løsninger” kunstnerpolitikken?
Kunstdialoger, Tekstserier, Ebba Moi og Gry Ulrichsen 19.09.2013
Med utgangspunkt i Tenthaus Oslo drøftes erfaringer fra kunstnerisk praksis i skolesammenheng. Ebba Moi og Gry Ulrichsen ser på muligheter for profesjonsutvikling når kunst og pedagogikk møtes i langsiktige, forpliktende prosesser basert på gjensidig tillit og eierskap. Moi deltar under Lademoen Art Dialogues som åpner til helgen.
Kunstdialoger, Tekstserier, Marit Kristine Flåtter 02.09.2013
I løpet av de tjue årene Lademoen kunstnerverksteder har eksistert har stedet gått fra å være en engasjert fagpolitisk og økonomisk ‘kampsak’ til å bli en stabil stiftelse, ledet og drevet av kunstnere. Stiftelsen kan sies å ha bidratt til å opprettholde en kunstscene, om ikke institusjonen har gått i bresjen for å utvikle den.
Postkulturell næring, Text Series, Astrid Mania 21.05.2012
While the exhibition «Based in Berlin» started on-going, pragmatic discussions about cultural politics in Berlin, the Berlin Biennale is surrounded by vivid, and controversial discussions about the general role of the artist, and his or her involvement in society and (global) politics.
«Det vi gjorde med Teater Terrier var at vi tok for oss en suksessrik friteatergruppe og ødela den – og det oppsto kunst. Jeg angrer ingenting». Med utgangspunkt i teateret Institutet i Malmø reflekterer dramatikeren Ludvig Uhlbors over forskjellen mellom kunst og kultur, og om hvorvidt kunst og suksess egentlig er forenelige størrelser.
Postkulturell næring, Tekstserier, Lars Bang Larsen 21.03.2012
Når billedkunstnere udbytter de underpriviligerede eller producerer ekstremt værdifulde værker, reagerer massemediet med sensationslyst. Overskridelseskunsten klæber til mediesfæren og ved at den samme skandalehistorie køres igen og igen, udmatter medierne sprog, tænkning og kulturel erindring.
Postkulturell næring, Tekstserier, Joakim Borda 31.01.2012
Vad är det som får konstkritiker och företrädare för det politiska och intellektuella etablissemanget att angripa kulturelitism? I Joakim Bordas bidrag til tekstserien «Postkulturell næring» tar han et nødvendig oppgjør med en framtredende antielitistisk argumentasjon som preger norsk kunstoffentlighet.
Definisjonen på et fagfelt som manøvrerer i et politisk landskap hvor kulturnæring fremmes som ideal og benyttes som bevilgningsårsak i kulturpolitikken, kan omtales som Den store kulturdepresjonen. En opptrappende bevissthet om, og reaksjoner mot et politisk og kapitalistisk usunt samspill kan betegnes som en potensiell utvei ut av denne tilstanden.
Media Acts, Tekstserier, Gustav Svihus Borgersen 02.12.2011
Som en av hovedforeleserne på konferansen Media Acts presenterte James Elkins sin bok What Photography Is, som er ment å være et motsvar til La Chambre claire av Roland Barthes. Fremlegget understreker hvordan La Chambre claire utgjør grunnlaget for What Photography Is, men det er problematisk at Elkins’ utsagn avviser premisset for å forstå Barthes.
Media Acts, Tekstserier, Marius Meli 29.11.2011
Konferansen Media Acts samlet en skare av forskere innen medie- og visuell kultur, med en vinkling mot det performative ved mediale og estetiske uttrykk. Sentralt for arrangementet sto Jacques Rancière som selv ikke først og fremst er medieteoretiker, men politisk filosof. I forelesningen What do Images do with Words? presenterte han deler av sin filosofi ved å adressere forholdet mellom språk og bilde.
Kritikk, Media Acts, Tekstserier, Gustav Svihus Borgersen 16.11.2011
I forbindelse med seminaret Media Acts bidro amerikaneren Larry Bogad med sin Tactical Performance Workshop. Innslagets praktiske del var på fordelaktig vis fundert i de teoretiske utleggene og fungerte som en forfriskende avveksling fra den teoretiske Media Acts-konteksten.
I tekstserien «Postkulturell næring: Kunst, makt, politikk» går vi nærmere inn på hvordan byråkratistyrt kunstpolitikk, unyansert mediedekning i nasjonal kunstpresse og en «management-forståelse» av kunsten påvirker dagens kunstoffentlighet, holdninger og kunsten som produseres under disse forholdene.
A few months before the 1979 UK general election, Margaret Thatcher promised the Chairman of the Arts Council that her government would continue to support the arts. But once elected, she cut spending in all areas of public policy, and the cultural field was no exception. Thatcher’s belief was that the obsolete system of arts patronage should not be compensated for solely by the state, and she appointed Norman St John-Stevas as Arts Minister, who argued that the private sector must be looked to for new sources of funding.
Media Acts, Tekstserier, Anders Skare Malvik 13.09.2011
Hvordan skal kunsten kunne være noe annet enn det beståendes medløper, i en samtid hvor – som Slavoj Zizek skriver et sted – det er lettere å forestille seg jordens undergang enn et hvilket som helst alternativ til den avanserte kapitalismens samfunnsorganisering? Og hva skal kunstens såkalt politiske bidrag kunne være uansett? Jacques Rancière forsøker å svare på dette spørsmålet. I høst kommer Rancière til Trondheim og til konferansen Media Acts ved NTNU.
Lars Ramberg (LR) intervjuet av Dag Wiersholm (DW) på oppdrag for ArtSceneTrondheim med utgangspunkt i Rambergs nasjonale og internasjonale kunstprosjekter.
For many of us Brattøra has been the place in Trondheim on the other side of the river where we go swimming, or catch a ferry somewhere else. Now of course it has Rockheim and other changes are afoot in this newish territory reclaimed from the sea. But, as yet, it still seems like a bit of a wasteland. Nevertheless, as we get used to the eastern part of the city coming to resemble wartorn Beirut with the digging operations for the new tunnel, focus has moved on to Brattøra as the next big urban architectural project.
Postkulturell næring, Tekstserier, Eivind Slettemeås 28.04.2011
Mens diskusjoner om forholdet mellom kunst og politikk utgjør viktige kritiske bidrag i en internasjonal kunstkontekst, settes dette sjelden på dagsorden i en norsk eller nordisk sammenheng.
I 2007 åbnede Karriere, bedre kendt som Karrierebar, i Københavns “kødby”, et slagterikompleks fra 1930erne beliggende tæt ved Københavns Hovedbanegård. Karriere’s navn er et kunstværk af Elmgreen & Dragset, ligesom bar-restaurant-natklubben Karriere’s øvrige centrale funktioner er defineret af de cirka 30 danske og internationale kunstnere.
Tekstserien kunstneriske kompromisser (…) fortsetter med bidrag av Kristine Jærn Pilgaard og Niels Henriksen (DK). Senere i april venter vi et bidrag av teoretiker Simon Harvey, hvor offentlige rom som scape i motsetning til escape, belyses. Harvey har erfaring fra raserte områder som Libanon og Dublin som han i teksten vil gå inn på. AST har også engasjert seniorrådgiver i KORO Dag Wiersholm på bakgrunn av hans mangeårige engasjement og samarbeid med Lars Ramberg, om et lengre intervju dem i mellom.
Det offentlige rom er også et politisk rom. Ved å «sensurere» kunstverk i dette rommet, stopper man en alternativ form for meningsutveksling. Hvis en fri og levende debatt kjennetegner et vellykket demokrati, hvorfor hender det da at midlertidige kunstprosjekter begrenses og bortvises, i det rom som skal være for «alle»?
For en måned siden startet ArtSceneTrondheim (AST) tekstserien «Kunstneriske kompromisser…» for å løfte fram diskusjonen om premissene for kunst i offentlige rom. Utgangspunktet for serien er å utfordre en konsensus man opplever i offentlige utsmykkingsordninger og se på muligheter for å bryte opp rammene for den politisk velmenende, formålstyrte kunsten.
Begrepet «kunst i offentlige rom» erstattet i 2007 det omstridte begrepet kunstnerisk utsmykning for å gi mer tyngde til den autonome kunsten. Utsmykningsfondet for offentlige bygg skiftet da også navn til Kunst i Offentlige Rom for å forsterke en ønsket holdningsendring. Samtidig er det lett å se det offentlig uttalte forbeholdet om at kunsten skal være tilgjengelig og for alle, som en av mange føringer i samsvar med den skandinaviske sosialdemokratiske ånd.
Når det offentlige står som avsender på en utsmykking som skal stå ‘evig’ i et offentlig rom er det risiko forbundet med å la den individuelle kunstneriske frihet råde. De største utslagene av det sære, kontroversielle og personlige høvles ned eller blir kanskje i det hele tatt ikke vurdert som aktuelt.
Jag tror vi är många som njuter av att packa en flyttbil på det mest ekonomiska sättet, att på fiffigaste vis lyckas utnyttja alla små glipor mellan flyttkartonger och hålrum under stolar och bord när vi ska stuva ihop våra ägodelar i en hyrd släpvagn. Michael Johansson är en sådan.
Hvis kunst i offentlige rom har en ideologisk, politisk avsender med det formål å kontrollere kunstens utrykk og funksjon, hvorfor står da kunstnere i kø for utsmykkingsoppdrag? Tekstserien «Kunstneriske kompromisser i offentlig rom» løfter fram diskusjonen om premissene for denne kunstformen: Kan det fortsatt neglisjeres at kunst i offentlige rom avviker i kvalitet og styrke fra kunst i andre visningssituasjoner?
Mange vil hevde at et offentlig rom som ikke kjennetegnes av konflikt og uenighet, ikke er noe offentlig rom. Samtidig vil et kriterium på demokrati – som forutsetter en offentlighet – være evnen til å inngå kompromisser når ulike meninger er hørt og beslutninger skal tas. Det kan argumenteres for at dette også må gjelde kunst i offentlige kontekster. Men kan den da lenger kalles kunst, ligger det ikke så å si i kunstens vesen å være kompromissløs?
