Å være menneske; å være natur

Intervju, Polare randsoner, Tekstserier 07.09.2020

I slutten av august ble Kunstkritikerprisen for fjorårets mest betydningsfulle kunstprosjekt delt ut ved Nordnorsk Kunstsenter i Svolvær. Seilende inn som på en tidevannsbølge kom Lofoten International Art Festival (LIAF 2019), og mottok prisen ganske nøyaktig ett år etter festivalens åpningshelg. 

Et halvt år før utdelingen i Svolvær sitter jeg sammen med Hilde Methi, en av festivalens fire kuratorer, på en kafé i hjembyen hennes Kirkenes. Vi prater om kunst i grenseområdet mellom Norge og Russland, om kunst som politisk kraft, om økologi og om LIAF, og hvordan nettopp tidevannssonen rundt lofotøyene fikk forme kunstfestivalens innhold. Det maritime livet, kyst- og matkultur, vær, vann og rytme hadde en merkbar påvirkning på kunstverkene. 

Devils Apron (Kåre Grundvåg & Trond Ansten), «The Intertidal Shelter», skulpturell intervensjon for LIAF 2019. F: Kari Finstad/LIAF

HM: Jeg var inspirert av den ekstremt brede tidevannssonen i Lofoten. Det var fint å ha et tema som var mer som en bølge, og ikke statisk eller fastsatt. Alle de som bor og lever i tidevannssonen må forholde seg til store areal- og miljømessige endringer to ganger daglig. I tillegg tenker vi jo gjerne på tidevannssonen som en terskel mot et annet element.

En buktende sjøstjerne med fem sprikende armer fungerte både som en slags maskot og en måte å visualisere festivalens tematiske ytterpunkt på. 

HM: Sjøstjerna er et aktivt vesen i tidevannssonen, hvor den kan oppføre seg nokså usympatisk og bøllete. I enden av hver tentakkel har den et øye, og ser sånn sett i fem retninger simultant. Akkurat da vi hadde bestemt at sjøstjerna skulle være med som en kamerat under festivalen, fikk jeg en på kroken da vi var og fisket. Ved festivalens slutt, da det siste søppelet var ryddet ut fra LIAF-utstillingen, hadde en diger sjøstjerne kjempet seg opp til asfaltveien ved bygget. Jeg har lært mye om tang og tare i løpet av arbeidet med festivalen. Visste du at tareskogen er viktigere enn regnskogen når det gjelder å produsere fotosyntese og binde karbondioksid? 

Fra Tangkongressen, LIAF 2019. F: Michael Miller

Et av arrangementene under LIAF 2019 het Tangkongressen, og besto av workshoper og tre dager med kunst, forelesninger og samtaler om tang og tare. Samtidig som at festivalen mottok Kunstkritikerprisen nå i sommer, ble utgivelsen Tangboka lansert, med innhold hentet fra kongressen.

HM: Vi prøver å bruke et språk som er mer poetisk og trigger forestillingsevnen heller enn at det er teoretisk, selv om vi er informert om teorien også. Forskningen som er gjort på tareskogen i forbindelse med medisiner og mat er interessant. Tang er jo superfood. Dyrking av tang blir testet stadig oftere, også i Lofoten. Langs store deler av norskekysten har tareskogen i stor grad forsvunnet. Den ble høstet med tråler, men forsvinner trolig også på grunn av varmere vann og forandring i økosystemene. Det har blitt mindre kystnær og stor fisk, noe som har en sammenheng med den krympende tareskogen. I tillegg er det mye plast, Lofoten er jo kjent for plastoppsamlingssteder. Mesteparten av plasten kommer imidlertid fra fiskeriene. Det er mange som må tenke seg om nå, måten vi forholder oss til verden på er nok i ferd med å endre seg. Kunsten er en del av det.

«IsoScope» av Joris Strijbos, en lyd- og lysinstallasjon for Dark Ecology. F: Michael Miller

EB: Åpningshelga til LIAF var bare en liten del av festivalen: Mange hendelser og arrangement var spredd utover, både før og etterpå, til langt uti september. I tillegg var flere av kunstnerne tilstede lang tid i forveien. Har flere festivaler fått et større fokus på lokale relasjoner, med langvarige, inkluderende og prosessuelle verk, heller enn å jage det sensasjonelle og happening-aktige? Nykommeren Oslobiennalen, for eksempel, er jo bygd på slike visjoner. 

HM: Når det gjelder LIAF var det til og med en bestilling fra organisasjonen bak at de ville ha en større forankring i det lokale, samtidig som de ønsket å beholde sin nasjonale og internasjonale posisjon. Det løste vi blant annet ved å invitere fire kunstnere til residensopphold, hvor den ene kunstneren hadde residens hjemme hos seg selv på Valberg. 

Om det er en generell trend vet jeg imidlertid ikke. Det finnes mange biennaler. Noen tar form som et utstillingsvindu; litt verdensutstilling-aktig, slik som Venezia-biennalen. Jeg tror riktignok det er mange som er kritiske til akkurat det. Man kan få inntrykk av at den type arrangement gagner, er styrt av og tilrettelegger for den kommersielle delen av kunstfeltet. Mange ønsker nok å prøve ut nye formater for hvordan biennaler kan operere. Kunst i lokal kontekst blir da et motsvar til biennalismen. Det er på en måte samme greie, men med et annet ytterpunkt. Det lokale er jo heller ikke frigjort kunstsirkuset, men i det minste kan man føle at man gjør noe annet i tillegg. Det oppstår interessante, nye ting når kunst og kunstnere møter steder og lokalbefolkning.

Fra «russianmarket.info –Taking Inventory». F: Mobile Kultur Byrå (Kirsten Dufour, Hilde Methi og Ulrike Solbrig)

Stedsutvikling, politikk og lokale relasjoner lå også til grunn da Methi, som en del av kunstnergruppa Mobile Kultur Byrå, kuraterte utstillingsprosjektet russianmarket.info – Taking Inventory i 2011. Prosjektet oppsto i kjølvannet av det månedlige “russemarkedet” på torget i Kirkenes, hvor en liten gruppe tilreisende murmanske handelsfolk selger varene sine. Arbeidsforholdene er imidlertid dårlige, og markedet sto på et tidspunkt i fare for å bli lagt ned. Som reaksjon på dette samlet Mobile Kultur Byrå inn flere av handelsvarene og stilte dem ut ved Grenselandmuseet. Gjenstandene ble så hentet ut igjen til neste markedsdag. 

HM: Vi tømte hele utstillingen før utstillingsperioden egentlig var over, for varene skulle jo brukes på markedet. Til slutt var det bare fotografier og pappesker igjen. Det oppsto mugglukt fra de slitne pappeskene, de var utsatt for store temperatursvingninger. Museet ble som et tørkerom for dem. Vi ønsket å rette søkelys mot de dårlige lagringsfasilitetene torgkonene hadde. Bare det å bære eskene inn og ut av museet ble en performance. 

Jeg spør meg jo hvorfor de kommer. Russemarkedet er en etterlevning fra åpningen av landegrensene etter den kalde krigen. Den ene torgkona ble på et tidspunkt rubel-millionær med denne handelen, men deres glanstider er definitivt forbi. De selger lite. Jeg har vært opptatt av den kulturelle og geopolitiske verdien av torgkonenes tilstedeværelse. Russemarkedet bygger opp under rollen Kirkenes har som grenseby i nord.

Fra «Nikel Materiality», en kunstvandring for Dark Ecology av Tatjana Gorbachewskaja og Katya Larina. F: Nicky Assmann

Grensesonen mellom Norge og Russland har vært åsted for en rekke installasjoner, foredrag og performancer kuratert av Methi. Mange av dem ble laget i forbindelse med prosjektet Dark Ecology, som foregikk mellom 2014 og 2016, samt i 2018. I boka Living Earth: Field Notes from the Dark Ecology Project beskriver en av kuratorene hvordan prosjektet ble skapt etter et besøk ved gruvebyen Nikel: «We were standing in the black snow at the edge of the road above Nikel, looking down on the town and the smelter with its pipes belching coloured smoke. (…) A lot of intimate connections that we have (with pollution, with metals, with industry, with nature) and which are pretty much hidden in our ‘smart’ Western cities are very much in your face here.» 

HM: Menneskets avtrykk på jorda er så stort at det krever en ny forståelse, et nytt begrep som beskriver forholdet mellom natur og kultur. Det finnes ikke et sted på jorda som ikke er påvirket av mennesker. Ikke engang tidevannssonen eller havnene, de bygges ut konstant. Kultur/natur-dikotomien, som vesten har operert med siden 1700-tallet, er utdatert. Jeg vil gjerne skrive naturkultur i ett ord.

«krysning/пересечение/conflux» av Signe Lidén. F: Signe Lidén.

En av kunstnerne Methi har jobbet sammen med flere ganger, er Signe Lidén. Som en del av Dark Ecology dro hun på en vandring langs grensa mellom Norge og Russland, utstyrt med pil og bue hvor det var festet en mikrofon på pila. Ethvert landingssted for pila ble til en opptaksstasjon hvor landskapets lyder ble fanget inn. I tillegg hadde hun med seg en svevende værballong med et kamera, så det hele ble filmet «fra vindens perspektiv».

Lytt et utdrag fra Lidéns lyd til filmen «krysning/пересечение/conflux» her:

Lidén var i tillegg en av residenskunstnerne under LIAF, hvor hun spente opp en 28-meters duk i fjæra på Ramberg, der hvor tidevannet kom inn. Verket var et instrument som tok opp lyder fra tidevannssonen. Under festivalens utstilling ble lydene spilt av fra den samme duken, slik at de besøkende i Svolvær kunne krype under den og lytte til vannets bevegelser. 

«The Tidal Sense» av Signe Lidén. F: Rolf Larsen

HM: Her skjer en slags skalaforflytning, der det store tidevannet, med lyder fra både over og under vann, kan høres fra et 28 meter langt høyttalermembran. Som en del av dette prosjektet laget Signe også en podcast hvor hun blant annet møter nevrolog og musiker Geir Olve Skeie. De snakker om tidevannet som rytme, om hvordan alt i verden er rytme. Vi har mange rytmer i kroppen, for eksempel. De minste bestanddelene i alt liv, cellene, har biologiske klokker som styrer fordøyelsen vår og vårt behov for søvn og hvile. Alt liv i verden havet, dyr og planter går inn og ut av dvaler, eller ulike hvilefaser. Disse indre klokkene er stilt inn etter de astronomiske bevegelsene som styrer lys/mørke-syklusen og tidevannsrytmen. 

Mot slutten av intervjuet tar Methi seg en tur ut av kafeen i Kirkenes for å slå av en prat med noen av de få gjenværende russiske torgkvinnene utenfor. Når hun kommer inn igjen har hun telefonen i hånda, og kan avsløre at hun nettopp har fått høre at LIAF er en av tre nominerte til Kunstkritikerprisen 2019. 

HM: Men det er ikke offentlig ennå, altså.

 

Artikkelbilde: Fra Tangkongressen, LIAF 2019. F: Michael Miller