Assosiasjonene går i retning noe esoterisk, som sjamanistiske ritualer, hvor maskene kan fungere både som utsmykning, forkledning og beskyttelse.

Det som blekner i sola er en overbevisende og overskuddspreget utstilling. Lotte Konow Lund har en konseptuell og svært umiddelbar tilnærming til mediet, noe som særlig kommer til uttrykk i Dagbøker 2014-2016: “jeg er i tegningen, jeg er”.

En inngangsbillett til Dora García-utstillingen på Trondheim Kunstmuseum, som åpnet 26. mai, gjelder hele sommeren. Etterhvert demrer det for meg hvorfor. Det som først virker som dårlig butikk er en handling av ren nødvendighet.

Mens The Reading approprierer «magi» og tarotlesning i sin fremstilling, unngår den å fremstå som suspekt New Age, tendensiøs åndelighet eller utopisk synseri.

Hiorthøys verk henspiller på hvor gjenkjennelig boken som objekt er, og hvordan selv en serie med treklosser som etterligner bokens form umiddelbart assosieres med en informasjonsbærer som kan konsumeres, og dissonansen som oppstår når «boken» kun eksisterer som objekt.

Med «Jeg hører deg» har kurator Maria Veie Sandvik lyktes i å være lydhør overfor hvilken kontekst utstillingen skal virke innenfor. 

Balansen som ligger i portrettfotografiets praksis, i det fotografiske øyeblikket kan fort komme ut av likevekt. Dette kan skje i form av overstyring fra fotografen, eller en poseringsvilje hos den portretterte som kan slå ut i selvforherligelse.

Politisk sett har Darens kunstnerskap dermed noe demokratisk og egalitært ved seg; her bryter man ut av alle føringer og premisser det institusjonaliserte kunstfeltet måtte ha og fyker heller til skogs.  

Det beste er nok heller å bare la verkene flyte inn i hverandre, glemme hva som er hvem, og ta det hele som en smått psykedelisk verksvandring der steiner og mineraler, myke fargerike plysjstoffer, plantevekster, sort-hvitt maleri samt kryptisk installasjonskunst fletter seg sammen.

Med biologen og cyborg-feministen Donna Haraway som omdreiningspunkt – i en utstilling hvor verkene glir over i hverandre på fikst vis – belyses en grunnleggende problemstilling som flere av de deltakende kunstnerne basker med: Hva anses som natur, for hvem, og til hvilken pris?

Denne skjerpede tilstanden skyldes like mye den spatiale forvirringen som oppstår der man litt etter litt mister stedssansen.

Det er særlig spoken word, aktivisme og samtaler som preger kunstprogrammet under Tråante 2017 og som lanseres under fanen Show Me Colour; Resist, Stand Up, Advocate. Trer man litt til side finner man to små, viktige separatutstillinger av henholdsvis Synnøve Persen og Geir Tore Holm. Hjørdis-Linnea Myhre har vært å sett disse.

Utstillingen som helhet, med sitt feministiske og politisk spissede innhold, sender signaler om hvordan kunsthallen ønsker å plassere seg i tiden som kommer. En ny kunstæra kan derved begynne.

Kunstnerne som deltar i årets internasjonale Hannah Ryggen-triennale står i en ryggensk tradisjon i den forstand at de benytter håndverksteknikker for å ytre seg politisk.

Parallellen mellom disse ellers ganske ulike utstillingskonseptene ligger i den overbevisende anvendelsen av kunstformenes historie, men også det grepet å ublu og med selvsagt driv flette sitt eget kunstnerskap inn i dette forløpet. Les kritikken av Beretningen om en affære.

Seige, dvelende bevegelser trekker tiden ut til en lang masse. Noen ganger på grensen til å fryse fast. Slik skapes det en skulpturell dans. Hjørdis-Linnea Myhre holdt våkenatt under Mårten Spångbergs Natten.

I Contra Diction: Speech Against Itself kompliserer Lawrence Abu Hamdan fremstillingen av en nord-syrisk hendelse fra 2013, hvor drusere i 18 landsbyer tilsynelatende massekonverterte under den islamske militsen Jabhat al-Nusra, med det resultatet at publikums muligheter til å ta stilling til det forelagte kraftig forrykkes.

Selv om det er brukt mye tid i verkstedet for å framsette gjenstandene, skiller de seg fra det tradisjonelle håndverket ved å være fratatt sin funksjonalitet. Slik åpnes det for å lese dem konseptuelt, snarere enn som representasjon for lengselen etter håndverket.

An implant placed in the roof of ones mouth, allows one to share feelings in real time, and has become commonplace, expected to be used by everyone in both social and work environments. The young cannot even remember a reality without ‘The Patch’.

I Melanie Gilligans The Common Sense satt til en nær fremtid er hele 70% av befolkningen arbeidsledige som følge av teknologiske nyvinninger. Den fascinerende TV-serien beskriver ulike konsekvenser av at «The Patch», implantatet som lar menneskene dele følelser i sanntid, er blitt allemannseie. Les kritikken.

Det at mennesket om få år skal busetje seg på planeten Mars opplevast liksom ikkje som noko framand science fiction. Denne futuristiske tanken er allereie ladd med fortid og historie; det ligg ei fortelling mellom i dag og 1960-talets romforsking.

I eit saumlaust samarbeid av ulike verkemiddel rører filmen seg mellom det humoristiske, vakre og til tider såre; og balanserer desse ytterpunkta i eit kort og enkelt, men dyktig redigert, filmstykke.

Verket ser ut som et tredimensjonalt nærbilde av en Seurat eller Signac, men gjenskaper i virkeligheten et utsnitt av en sommerfuglvinge. Eller mer presist, en norsk møll.

Beret Aksnes´ arbeider spiller på den ufattelige uendeligheten som omgir oss, og vår dertilhørende begrensede fatteevne.

Hverdagslige fortellinger som råmateriale, et outrert sceneutrykk og en scenografi som blir til mens publikum sitter å ser på.

– Me er alle ein del av spetakkelet. Øyvind Rognevær Kvarme har sett I Nasjonalmuseets blindsone på Trondhjems kunstforening.

I liksskap med ei spåkone som spår, gjer Tidslevold det du fortel om til sanningar – og det er her tittelen på performancen gjer seg gjeldande: Tell me your dreams and I will make them come true.

Hannah Ryggen brukte veggteppa sine til å kommentere hendingar i si eiga levetid. Seminaret Fishing in the sea of debt (fiske ved gjeldens hav) i Kunsthall Trondheim tok sikte på å sjå disse i ein dagsaktuell kontekst og gav ei innføring i korleis kunstnarar nyttar seg av historisk material i dag.

Punken, eller minnet om det som var punk, lever tydeligvis fremdeles i beste velgående i Trondheim. Eller kanskje det bare betyr at Christopher Nielsen har mange fans. Det er ingen tvil om at han har truffet en nerve iallefall, og det kommer mange.

Innskriften «Made in Switzerland» slår imot oss i enorme fonter. Vi ser også det roterende sylinderet med tenner som spiller på metallkammen der tonene lages. I Kunsthall Trondheim vises for tiden Jonas Dahlbergs fascinerende film The Music Box.

De kan sina repliker, vad det verkar, och har därför full kontroll. Och samtidigt hänger de och historien löst i luften som om allt skulle kunna falla ihop eller ta av fullständigt och övergå till något helt annat. Dans, kanske? Klädpoker? Teatersport på temat backhoppning. Men det gör det inte.

I filmen spiller «Sonen» en viktig rolle. Det er hit de tre reisende er på vei, til stedet der alt vil gi mening, og alle ønsker vil bli til virkelighet. Stedet er også representert på scenen og levendegjøres under forestillingens dramatiske høydepunkt.

Et utvalg av Andreas Erikssons arbeider gjennom de siste ti år, samt en noe mindre, men på sitt vis beslektet utstilling av Sara MacKillop er nå å se på Trondheim Kunstmuseum.

Både Model of Continuation og Silphium av Lina Selander tilbyr lag på lag av mening, referanser og historie. Filmene må ikke minst betraktes for sine estetiske kvaliteter.

Et nøgleaspekt ved Ulla Wests Den onde ånds bibliotek er det detektiviske, men hvad hun har fået med sig af sin læsning av Thomas Bernhard vet jeg ikke. Og hvad hun selv har vovet er ikke til at sige.

Ställa ut sitt eget lommerusk? Hur introvert kan konst bli, egentligen?

Dette kunne blive til en fortælling om dominans, om de ressourcestærkes erobringstrang og underlæggelse af de svage. Men John Murphy har i mine øjne organiseret sine værker således, at de her samler sig til en overordnet hyldest til rejsen, i en udstilling som formår både at være minimalistisk og sært maksimalistisk.

Konteksten Constant. Decay. inngår i gir prosjektet en form for intensitet og tilstedeværelse som sjelden oppstår i andre utstillingssammenhenger.

Trøndelagsutstillingen er en tradisjon som juryen i årets utgave understreker betydningen av. Det gjenspeiles ganske så bokstavlig i det at hovedvekten av bidragene er todimensjonale verk, opp etter veggene.

I Vi er motorvei blir vi presentert for ulike scenarier som til dels illustrerer, til dels prøver å forklare hvordan rekylen fra gode intensjoner kan treffe en i trynet.

En av mange som har latt seg fascinere av Kurt Schwitters er regissør og kunstner Helen Petts. I Throw Them Up and Let Them Sing lykkes hun med å skape et intimt portrett hvor hovedpersonen feires uten å fetisjeres.

I Øyvind Aspens A brief dwell upon work and pretence i Ditt lokale travestilaug blir man forelagt verker hvor den minste fellesnevneren for hva som inngår i denne kategorien (kunst) stilles ut, med påståelig vektlegging av det middelmådige.

I motsetning til Ida Ekblads prosessorienterte produksjon i Museet for Samtidskunst – hvor en ustanselig og fri tilnærming til tradisjonelle medier benyttes som bestanddeler i tildels komplekse komposisjoner – er utstillingen i Heimdal kunstforening mer å anse som en presentasjon av eller oppvisning i fire medietrofaste maleres ulike uttrykksmåter.

En nyetablert Hannah Ryggenbiennale på kunstnerens primære hjemplass med verket Vi lever på en stjerne som utstillingens midtpunkt, kan nær sagt ikke feile hva gjelder aktualitet.

Karianne Stensland känns inte som en ironisk konstnär. När Ina Thorbjørnsen har räknat till fem, kan den enastående konsten äntligen börja mejslas fram.

Det som skiller Eknæs’ verker fra mange samtidige kombinasjonsskulpturer er hvordan de billige materialenes estetiske potensiale og kunstnerens blikk for disse oppleves som stramme og lett ironiske kommentarer.

Som utgangspunkt for Steinums og Tallerås´ praksis, ligger en aktiv men easygoing tilnærming til byrom og offentlige steder i prosjekter som unndrar seg enhver funksjon eller definisjon som hærverk.

Det ligger litt herlig exploitation som utfordrer det politisk korrekte i More Like It Is Now Than it Ever Was Before.

Robert Johanssons utstilling i Nils Aas Kunstverksted inviterer til å reflektere over relasjonen mellom motiv, materiale og kontekst.

Trondheim Kunstmuseum byr for tiden på en variert, men kraftig dose polsk videokunst. Gustav Svihus Borgersen har sett filmene som utgjør Polsk Høst.

Jeg har vanskelig for å tro at så lite som denne utstillingen gir uttrykk for, har skjedd i Trøndelag det siste året. Dette kan neppe være et tverrsnitt av innsendte verker til den 36. Trøndelagsutstillingen.

I Kristian Berglunds Behind Your Back er blandingen av selvpunkterende munterhet og ulmende uhygge gjennomgående.

I Sandbecks Fashion Ghost uttrykkes tvilen til mediet materielt, gjennom en forsaking av maleriets todimensjonalitet.

I Conversation Piece erstattes kunst som objektsproduksjon av kunst som hendelse, helt i tråd med performancetradisjonen. Utstillingen henviser både til noe uhåndgripelig (en samtale) og noe håndfast (et stykke).

I utstillingen Sirkelhendelser blir publikum stilt overfor den uforutsigbare naturen, og det ytterst skremmende ved at det er tilfeldigheter som styrer våre liv. – Ja, for vi snakker om sublim kunst, skriver Erik F. Reitan i sin kritikk.

Den herlig pessimistiske hverdagsrealismen i Point of No Return fungerer mer som en åpen kommentar enn som sviende kritikk. Utstillingen i Rake minner oss om at det er mulig å tenke byplanlegging ved å inkludere menneskers rolle i den.

Konstnärerna är uppenbarligen verksamma och ärligt intresserade av vad de själva driver med. Markus Lantto overvar åpningen av To Plan i Steinkjer Kunstforening.

Forum Nidrosiae representerer ett av byens betydelige tilskudd av alternativ virketrang, og debattinnleggene i Here To Go alluderer mer enn suspekt new-age og plagsomt selvreferensiell esoterisme. Som Kendell Geers uttrykker det: «Use counter-culture to counter the culture of the counter.»

Lik en samfunnsfagslærer med streng nøytralitetsplikt, utfolder Lademoen Art Nomads seg som en engasjert, men saksnøytral affære. Om prosjektets grunnmotiv nomadisme, konfirmeres det, mer enn det kontrasteres.

Trondheim Kunstmuseum skaper kruminger i den sirkulære kunsthistorien når Marko Vuokala går i pedagogisk dialog med museets samling. Samtidig, i rommet ved siden av, viser Eeumyn Kang, oljemalerier og tekst.

I Woman av Institutet, som tar utgangspunkt i Jacques Lacans påstand om at kvinnen ikke finnes utenfor mannens blikk (La femme n´existe pas), skjelver dualiteten ved begrep som mannlig/kvinnelig, passiv/aktiv, objekt/subjekt, projeksjon/virkelighet, – og settes sammen på nye måter.

Byen gjennom kunstnerens prisme bygger på den faglige historien om kunstnerens rolle i offentlige kontekster. Programmet som foregikk under Trondheim Open framsto som en oppfordring til kunstnere om å erobre det offentlige rom.

Galleri Ismene markerer 30 års jubileum med grafiske arbeider av Chris Ofili, Gary Hume og Tracey Emin. 

Rettssaken som fant sted i Verkstedhallen under åpningen av Bastard, den 11. festivalen for scenekunst, stadfester Teaterhuset Avant Gardens posisjon som markant leverandør av kritisk kunst.

Markus Lanttos lille utstilling med den enigmatiske tittelen Sfinkspositur inntar en mellomposisjon der håndverk møter håndverk.

Det er en eksklusiv tilstelning når man får anledning til å overvære en visning av Crispin Hellion Glovers egne filmer. Skuespilleren og kunstneren sørget for en omstendelig presentasjon av filmen What is it? (2005) da han besøkte Cinemateket Trondheim i forrige uke.

Hege Dons Samset tar oss med til jordklodens mest øde landskap i sin separatutstilling Museum of Hope på Gråmølna.

De mest velykkede verker i SAMMEN er de som åpner seg etterhvert, enten som en gradvis og temporalt orientert prosess eller som et flettverk av inntrykk som lar seg kveile opp uten instruksjon eller et forutbestemt og eksakt budskap.

I slutten av mai gjestet Parallellaksjonen TSSK med prosjektet Salon des Refusés og utstillingen Dere vet ikke hva dere går glipp av!

I Betweenuscolada i Rake formidles en velkjent post-tematikk, men utstillingen er overbevisende i kraft av sin humor.

Findreng, Torsen, Fredriksen och Engen visar i Trondhjems Kunstforening fram sitt eget kollektiva Kunstkammer – en digital och analog miniatyrteaterversion av världen eller ett symbolmättat mikrokosmos som speglar dess skapare.

Årets masterutstilling viser seg å inneholde flere sterke selvstendige verk, likevel er det påfallende hvor sterk den formale orienteringen er fundert, og det kan diskuteres hvorvidt dette er en positiv særegenhet ved akademiet i Trondheim.

Mens første kapittel av Spiralen og kvadratet bestod av forholdsvis trygge konseptuelle verk, utfordres det i de neste til en større grad av deltagelse og menneskelig samspill.

Med en blanding av naturmaterialer, funnede objekter, tekstilkunst og fotografier har Line Solberg Dolmen bygd noe som ser ut som en krysning av de arkitektoniske motsatsene kuppel og fuglereir.

Nachleben er bokstavelig talt en ualminnelig fargeløs bachelorutstilling. Over tid trer imidlertid både spissfindig formulerte observasjoner og veldreid humor frem.

Menneskets forbindelse til natur og tradisjon, samt forholdet mellom sivilisasjonens artefakter og bygde omgivelser versus naturens krefter og territorier, synes å være en gjennomgående tråd i Tore Reisch sin kunst.

I Systemkrise formidles følelsen av samtiden som krisepreget, men utstillingen er uklar når det gjelder kunstens rolle i oppgaven med å kritisere og endre tingenes tilstand.

I Lona Hansens Volum, not mass strekker horisontale rekker av tråder seg fra vegg til vegg i en stille stramhet. Tettheten i rommet oppleves påtrengende.

Utställningen Take Away av Brit Dyrnes och Arild Juul har på sätt och vis ett så politiskt korrekt tema att jag hade önskat få se en utställning som handlar om att barnarbete i tredje världen kanske inte är så dumt i alla fall. Men allt är så välgjort att jag förstår att jag inte kan klaga.

Läs inte det här om ni kommer att gå och se Mermaid Show i Oslo. Upplev själv, utan att ha hängande över er någon annans ord på vad det är som kommer att ske på scenen.

Buzzet omkring kunstneren Erik Tidemann skyldes nok like mye hva ferdigheter i å skulpturere egen kunstnerpersona gjør med verkene, som en eventuell slagkraft i arbeidene. De smått fryktinngytende beistene i post-apokalyptkitsche scenarioer ér når det kommer til stykket, utstoppede gjenstander.

The Delight of Having No Name synes å være tuftet på erkjennelsen av at all vår forståelse er basert på språklige strukturer. Gunnhild Torgersen inviterer her betrakteren inn i en konseptuell gråsone, der boksider – som representasjon av et tidligere mediert skriftspråk – tar plass som billedspråklige komponenter.

Vårens store happening i Trondheim kunstmuseums avd Gråmølna kretser omkring oversetttelse og oversettbarhet. Kuratorene Daniela Castro og Jochen Volz tar i bruk tidsrommet snarere enn det fysiske rom i valget om å presentere verkene i flere kapitler.

For et år siden inntok oljeselskapet Det norske det store bygget Føniks, tidligere Hotell Residence, på Torvet i Trondheim. Bak de glitrende julelysene på byggets fasade huses en kunstsamling som i enkelte tilfeller viser at når kunst og næringsliv spiller på lag fungerer de som drivhjul i hverandres maskineri.

Kunstfotograf Erik Reitans utstilling på Blunk, Konveks/konkav, har absolutt ikke falt for fristelsen det kan være å forsyne publikum med fengende narrativer eller bevegende tematikk. Isteden gir han oss landskapsskildringer med mye rom. Tomheten er påtrengende både i fotografiene og i utstillingsrommet hvor opphengingen er en avgjørende del av uttrykkets fysiognomi.

Fredag åpnet Babel visningen av britiske Michael Day og makedonske Nikola Uzunovskis teknologisk-vitenskapelige installasjoner. I den overlappende linjen mellom kunst og vitenskap plasserer de begge menneskets resepsjon av omverdenen i sentrum for sine prosjekt, men med ulik engasjerende virkning.

På Galleri KiT visas utställningen Sammen om det? – resultatet av ett samarbete mellan en grupp forskare och en grupp konstnärer, som har jobbat i formidlingsprosjektet Intimitet: Et møte mellom kunst og forskning, som i sin tur är ett delprojekt i ett forskningsprojekt som heter Being Together. Remaking Public Intimacies.

Kunst som benytter seg av publikums partisipasjon som formstrategi er muligens mer sårbar enn mer konvensjonelle og rene materielle verk, som betraktes med en viss kroppslig distanse. Verk som forutsetter deltagelse er selvfølgelig helt avhengig av et deltagende publikum. Publikummet får gjerne hovedrollen i slike verk, og deltar med sin kropp, historie og atferd. Man kan si at uten publikum opphører verkets eksistens og blir til noe annet enn kunst – gjenstander i et rom. «My work is like the light in the fridge. It only works when there are people to open the fridge door.» Utsagnet stammer fra den britiske kunstneren Liam Gillick, men er et kjennetegn for all relasjonell kunst.

De veletablerte Trondheimskunstnerne, Inger Sitter, Håkon Bleken og Torhild Aukan viser i felles utstillingen Landskapet gjennom oss abstraheringer av landskapet i ulike teknikker. Nettopp begrepet teknikk blir sentralt, for det viser seg at det er her utstillingens lesning blir værende, til tross for utstillingstittelens og katalogtekstenes fenomenologiske innpakning som tildeler keiseren en helt ny garderobe.  

Oslo Open ble i år 2000 startet opp etter initiativ fra kunstnere som ville bringe publikum inn i atelierene sine. Den selvorganiserte strukturen oppsto som et positivt alternativ til den institusjonaliserte distribusjonen av kunsten. I tillegg ga det kanskje muligheten til å ta innersvingen på galleristene og innkjøperne gjennom en DIY-tilnærming til markedsføring? Etter hvert vokste Oslo Open til å omfatte også kunst i offentlige rom, performancer og foredrag, gjerne med tematisk fokus, noe som ga arrangementet et tydeligere definert innhold.

I forbindelse med Fotofagskolens Fotofest bidro MELK Galleri fra Oslo med foredrag og utstilte fotografier, i regi av initiativtaker og fotograf Bjarne Bare. De ti fotografiene fremstår som utforskende representasjoner for et galleri som i denne sammenhengen har den mest markante kunstfotografiske profilen.

Internasjonalt anerkjente kunstnerne tilbyr under det ukelange «Indisk maraton» i Trondheim ulike kontemporære lesninger av Indias sosiale, politiske og kulturelle klima per i dag. Ved Trøndelag Senter for Samtidskunst, Kunstakademiet i Trondheim og Babel vises utstillinger med videoinstallasjon som fellesnevner. Kunstnernes dokumentariske lesninger av eget land kan betraktes som en kjærkommen kontrast til europeiske klisjéfylte lesninger av India som et utviklingsland. Gjennom mer eller mindre implisitt fokus på økologiske kriser, postkolonial avhengighet, nasjonalisme, fundamentalisme og migrasjon, gis det lesninger med potensial til å forme nye og mer nyanserte syn på dagens India.

Når Trondheim Kunstmuseum har satt seg fore å sette sammen en utstilling i forbindelse med NTNUs arrangementskompleks India 2011, er kunsten allerede plassert i rammer som oppfordrer til å lese den representativt under tittelen The Indians are Coming. Her iscenesettes det indiske gjennom malerier utvalgt av en TKM-delegasjon ledet av konservator Cathrine Hovdahl Vik på befaring i India, og i samarbeid med Centre of Modern Art Calcutta.

Som separat kunstnerisk uttrykk fungerer Fredrik Lunds bidrag som en uferdig, men leken arkitektonisk prosess. Anne-Karin Furunes bidrar med et solid og gjennomarbeidet formspråk. Likevel bærer Rakes første utstilling snarere preg av påtvunget samtale enn kuratert kommunikasjon mellom kunst- og arkitekturfeltet.

Er Pushwagners kunst så genial som medieoppslagene vil ha oss til å tro? Eller dreier det seg snarere om en gjennomsnittlig talentfull kunstner med en ugjennomsnittlig turbulent livshistorie i bagasjen, hvis dramatikk muligens har fungert som katalysator for hans suksess? Hvem elsker ikke fra-prostituert-til-prinsesse eller i Pushwagners tilfelle, fra rennesteinen-til-stjernene historier?

Finnes det fortsatt sprengkraft i Objet trouvé-tradisjonen i seg selv? Det essensielle spørsmålet vedrørende denne kunstneriske praksisen er knyttet opp mot kreativ fusjon og montering. Utstillingen Overfart av Vigdis Haugtrø utviser en soliditet som får denne utbredte og mangslungne praksisen til å føles frisk igjen.

I Sacro et Profano inviterer Marius Amdam publikum til en personlig samtale om ‘dominans’; hvor motsetninger mellom generasjoner, kunstnerskap og det stedsbundne testes. Marius Meli har vært å sett utstillingen TKM vs. Marius Amdam

”Det var mye rart” sier en liten gutt i det vi går ut. ”Mye rart å se på.” Verdensteatret har nettopp presentert sitt nyeste verk – And All the Questionmarks Started to Sing – i Verkstedhallen i Trondheim, og lyden av elektrisk regn knitrer fremdeles mellom ørene mine.

Ny natur – Tendenser på Trøndelag Senter for Samtidskunst berører en redefinering av naturbegrepet, men tendensen er at tema står uutforsket til fordel for de materialorienterte problemstillingene.

Blodig alvor er en utstilling som evner å vise både tendenser og bredden i norsk kunst på åttitallet. Et vell av verk er omtrent jevnt fordelt i de tre kategoriene billedkunst, video, og vanskeligere klassifiserbare uttrykk. En så omfattende åttitallsantologi kan selvfølgelig utløse en kanondebatt. Ikke minst fordi forståelsen av det estetiske åttitallet er under utvikling, og det finnes ubeskrevne blad hva kunsthistoriepensa angår.

Ny Musikks partiturutstilling Se musikken – hør bildene er en tidvis overveldende, tidvis stillfaren, opplevelse.

Tom Sandberg (f. 1953 i Narvik, bosatt i Oslo) stiller i sommer ut 15 fotografier i svart-hvitt i Nils Aas Kunstverksted på Inderøy. Utstillingen åpnet den 11. juni og vises i tre måneder framover. 

Å kalle utstillingen på Blunk for “utstilling” blir noe upresist ettersom den er spredd, ikke bare fysisk, men også over i den abstrakte verdensveven. Sammensetningen er kalt en installasjon av kunstnerduoenEndlos Y Endlos

Forholdet mellom Mitchell og Miliskovic på Babel får meg til å tenke på Gerhard Schønings motforestillinger mot Knut Leens ønske om å starte et lappisk seminarium ved Trondheim katedralskole i 1752. Han mente at skolen bare burde ta inn “lærde gutter” som kunne lese og skrive latin, ikke uvitende “naturbarn”.

Årets masterutstilling bærer den vektige tittelen «Masterutstillingen 2011». Jeg liker tittelen i bestemt form entall og hvordan den påpeker en særpreget tyngde. For dette er en betydelig årlig begivenhet. Dette er andre gang KiTs avgangsstudenter benytter seg av Gråmølna, et utstillingslokale med iboende utfordringer. 

«Innlånt» trøndersk hagenips får leke seg i hovedrollen som kunst i en utstilling der grensene mellom utendørs og innendørs, privat og offentlig, lavkultur og høykultur forflyttes og utveksles, og som både byr på overraskelser, humor og visuelle candy.

Det er visstnok en trussel mot kritikerfaget for en skribent å skrive om bekjente, ifølge en kollega og talsmann i kritikerlaget. Å skrive om kunstnere man ved et tidligere tidspunkt semibevisst har lobba inn på et ustillingssted, vil kanskje også karakteriseres for å tøtsje habilitetsnerven? Jeg vil påstå at den reele trusselen mot den noe utopiske forestillingen om kritikerens nøkterne og objektive ståsted, oppstår om man skal skrive om noen man platonisk hemningsløst elsker arbeidsmetoden hos. Av pur fornøyelse har jeg da også planer om å gjøre nettopp det.

Det är fullt med folk, som sig bör, på åpningen. Jag uttrycker en mild besvikelse över att damerna vid ingången bara bjuder på vin och farris och inte färsk frukt.

Jag förstår ju att jag inte kommer att få se något av konsten ikväll, det gör man sällan på åpningar, men jag vill få känna på examensnerven. Ett antal ännu gröna och oplockade studenter i finkläder och deras lätt frågande och lite tafatta äldre släktingar, och alla andra som har dykt upp.

När jag cyklar till Karen Nikgols utställning The Rise of Beauty and the Death of Semiotics har jag höga förväntningar. Pompösare utställningsnamn får man ju leta efter. Skönhetens uppgång och semiotikens död.

Edith Lundebrekke uttalte nylig at hun anser Op art-kunstneren Bridget Riley som et forbilde, og Lundebrekkes utstilling «Flux» kan uten problemer kategoriseres nettopp som Op art. Gjennom tredimensjonale relieffbilder og todimensjonale digitalprints søker verkene – tradisjonen tro – å spille på vår persepsjonspsykologiske innsikt. Utstillingens tittel betegner da også de optisk illuderte bevegelsene som strømmer over og gjennom bildeflatene.

Det är sällan jag ser en sådan utställning som med omedelbar verkan gör min blick klarare och skarpare. Kaja Leijons utställning utan titel på Trøndelag Senter for Samtidskunst är en sådan. Med sina filmer och fotografier ifrågasätter hon vår verklighetsuppfattning, och utforskar övergången mellan verklighet och fiktion.

Komplekse kunstteoretiske utlegninger ble lekende lette gjennom suggererende støy og fengende elektronikabeats da performancebandet Textfukkers inntok Trøndelag Senter for Samtidskunst sist lørdag.

Håkon Blekens Kunstnerstipend ble nylig utdelt for tredje gang. Stipendet ble tildelt Hanne Lydia Opøien Kristofferen den 17. februar, og samme dag åpnet separatutstillingen «Belonging» på Gråmølna. Utstillingen består av en rekke fotorealistiske tegninger (vist i form av to bildeserier),  en tilhørende collage og tre tekstbaserte videoverker. Alle verkene er kreert i perioden 2009/2010 og omhandler temaene tilhørighet, kjønn og identitet. Det kunstneren selv betegner som ’tildekkede selvportretter’, har en overordnet plass i denne utstillingen.

Om Carl Abrahamssons utstilling Döden i våra hjärtan var et ordtak, så ville det vært: «Stille vann har dypest grunn»

Döden i våra hjärtan er ingen spektakulær utstilling. Noen ville kalt den kjedelig, jeg velger å kalle den noe beskjeden. Det er en sympatisk utstilling av en sympatisk kunstner, som viser 24 fotografier, en liten brøkdel av et visstnok gigantisk arkiv av fotografier, som tok sin begynnelse i 1978, det året da Carl Abrahamsson (f.1966) begynte å ta sine første bilder.

– Husker dere fotografiene til Talleiv Taro Manum? Og portretteringen hans av enkel, meningsfull hverdag. Narrativer fra fisketurer, hang out på verandaen, og andre stille aktiviteter som inngår i opplevelsen; ren tilstedeværelse. Kunstnerens opplagte tilhørighet til og identifisering med det portretterte gir en troverdig opplevelse, og gjør at den nødvendige iscenesettelsen forut for tagning heller oppfattes som tilfeldige fotografier fra et liv. – Finnes det et paradis? Spurte Taro Manum, samtidig som han illustrerte og eviggjorde ett av dem. Det finnes ihvertfall utallige forsøk.

Golden Methods på Galleri Blunk preges av manglende fokus på kuratering. Det gjør at det blir vanskelig å foreta en helhetlig lesning og å kunne legitimere tilstedeværelsen av de få verkene man blir presentert med. Addictive Desire #1 og #2 kan trekkes fram som nøkkelverk i utstillingen til Tonje Bartnes Andersson og Aurora Passero, og belyser en populær kjønnsdualitet.

I Utstillingen Bliss møter man på verk som preges av gjennomsiktig men krevende oppriktighet og en både vakker og irriterende sårbarhet.

Bliss kan være en tilstand av dyp tilfredsstillelse og lykke, en konstant sinnstilstand som er upåvirket av verden utenfor en selv. Bliss er både tittelen på Matilda Höög sin videoinstallasjon, der selvpisking står sentralt, og på hennes og Jóhanna E. Rikhardsdottir´s kollektivutstilling i Galleri KiT. Utstillingen preges tematisk av, både en fascinasjon for BDSM subkulturen (Bondage og disiplin, Dominans og submission/underkastelse og Sadisme og masochisme) og en interesse for offer- og overgrepsroller. 

Med én rett i ansiktet, utstillingen “In your face”, har galleri 7011 gjenoppstått fra dvalen. Det er ikke helt tilfeldig at det skjer samtidig med at Trondhjems store sønn, Sverre Koren Bjertnæs, åpner sin utstillingen på Gråmølna. Han er jo tross alt medeier.

Det er med en viss oppstemthet at jeg oppsøker utstillingen Über das farbige Licht der Doppelsterne und einiger anderer Gestirne des Himmels for å se hvilken versjon av det populære emnet «Menneskets forhold til natur, dyreriket og kosmiske krefter» Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson serverer publikum.

Hos Kjetil Kausland blir kunstnerens egen kropp delvis en slagmark for spørsmål om maskulinitet og identitet, men først og fremst en del av en større kunstnerisk prosess.

Norges første biennale for kunst og teknologi har inntatt Trondheim i disse ukene. Arrangementet brer seg over tre utstillingssteder i tillegg til konsert-, film- og diskusjonsarenaer. Markeringen for kunstuttrykk i krysningspunktet vitenskap og teknologi er en fortsettelse av Trondheim Matchmaking, som siden 2002 har vært arrangert årlig i regi av Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS).

Erik Tidemann holder seg sjelden innenfor rammene. I maleri-installasjonen Lucian the Traitorinvaderer et mangearmet monster de hvite veggene mens det ler sin grusomme latter. Tentaklene brer om seg, men lar også tre skulpturer og tre malerier få plass. Trondheim Prosjektrom er aktivert, ikke overfylt. Tidemann har klart å stoppe i tide.

Det er alltid litt småspennende å gå gjennom hotellgangen med nøkkelkortet i hånda, klar for å se rommet man skal bo på. Langt mer nervepirrende er det imidlertid når nøkkelkortet er billetten til en opplevelse man ikke har den minste forhåndskontroll på. Det var mer enn tannpuss, dusjing, tv-titting og soving som foregikk på Comfort Hotel under Bastard-festivalen. To private forestillinger, utspilt for én og én publikummer av gangen, utgjorde en uovertruffent overraskende ettermiddag for anmelderen, som sjelden har hatt slik hjertebank av billedkunst eller teater.

Med dokumentarsjangerens metoder og virkemidler får Hope Halls kunst en egen nerve av sannhet. Men hennes virkelighetssøkende tilnærming er ikke forsøkt uttrykt med objektivt blikk, for hun fokuserer ikke uten å føle – og avsløre. Dermed blir arbeidene dypt personlige.

Med Inception som bakteppe, fant jeg det betimelig å ta turen til Trondhjem kunstforening på andre siden av lyskrysset Prinsen/Bispegata. I anledning NTNUs 100 års jubileum går nemlig utstillingen Form og Farge gjennom 25 år, med bidrag av kunstnere som har undervist ved Institutt for byggekunst, form og farge. En motivasjon for å se utstillingen har også vært å undersøke om den kan vise seg å være mer enn en flat salgsutstilling. – Om den har mer å by på utover, nettopp form og farge.

Trøndelagsutstillingen har tidvis vært omstridt, og vil nok alltid være det til en viss grad. Som en lokal versjonen av Salongen i Paris har dens form noen mindre heldige sider, men i det litt absurde og intense utstillingsformatet ligger også noe av dens styrke. Den fremstår som et kunstens sjøslag, et fortettet «her og nå».

Jan Erik Vold har uttalt om Per Kleivas titler at de ”har en egenartet lakonisk Kleiva-klang”. Det dagligdagse som råstoff for kreativ virksomhet er et fellestrekk mellom de to hedersmennene; Kleiva har også illustrert flere av Volds utgivelser. Denne musikalske innstillingen er på flere vis oppe i dagen i den store retrospektive utstillingen på Trondheim Kunstmuseum, engasjert og grundig kuratert av Cathrine Hovdahl Vik.

Pstereos visuelle kunstprogram ble på det beste underholdende og latterutløsende, når det innholdsmessig mislyktes i å nå konsertpublikummets oppmerksomhet.

Per Formo ønsker «å lage noe aldri før sett». Han lykkes med det, og mere til, i sin visuelt slående og mildt sagt imponerende maleriutstilling.

Det var en mørk og stormfull aften, og Frankrike skulle om litt gå på trynet mot Mexico i fotball-VM. Regnet skruddes på for fullt, og Trøndelag Senter for Samtidskunst lå siden noen timer i mørke. Det var lite som hintet til at jeg ville klare å få sett denne, eller disse, utstillingene – men vi har jo våre metoder, litt flaks og en morsom jobb – alt det der som Frankrikes landslag i fotball mangler. Så, der på innsiden, har vi to, muligens tre, eller faktisk fire prosjekter, men jeg tror vi må forholde oss til dette som to separatutstillinger altså, selv om det som regel oppstår merkelige forbindelsesledd mellom arbeider som bærer alle tegn til å ha sin opprinnelse i radikalt forskjellige solsystem.

Utstillingen «Anthem – 14 amerikanske kunstnere» åpnet noen dager før Norges nasjonaldag og innbød til refleksjoner over nasjonal identitet og kultur. Hvorvidt det er mulig å danne seg «the big picture» er et åpent og ubesvart spørsmål, som i en noe sprikende utstilling overlates til betrakteren.

Man treffer ikke ofte på en liten, sort og helt levende, hoppende glad kanin ved et galleribesøk. Når man så blir invitert av denne kaninen til å sette seg ned på gallerigulvet, og blir mye lenger enn planlagt, blir det en fin kunstopplevelse ut av det.

Art is either plagiarism or revolution, or: Something is definitely going to happen here er tittelen på Bik van der Pols verk for biennaleutstillingen Manufacturing Today. Avdeling for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet (NTNU) og Kunstakademiet i Trondheim (KiT) satser stort med dette femårige forsknings- og utstillingsprosjektet som har utgangspunkt i kunstutdanningen.

Avgangsutstillinger er en sær sjanger. De spriker som få gruppeutstillinger, og er egentlig en samling soloshows. I tillegg dreier de seg om studenters eksamener – i dette tilfellet vises arbeider som representerer tre år med utdanning for 18 kunstnere, noe som utgjør 54 årsverk. Så hvordan anmelde en bachelorutstilling? Skal kritikeren skrive litt om alle kunstnerne, alle verkene, eller gripe an utstillingen som en annen gruppeutstilling og diskriminere fritt? Gratulerer til alle som én – her kommer et utvelgende blikk på resultatet «Sound Noise».

Penn, saks og ukeblad. Portalene i Emma Wrights collager er core konstruktivisme, noe overraskende blandet sammen med pent utklippede mønstrede felt. Med Sør-Amerikansk folkekunst-aktig preg, om jeg ikke så feil. En referanse til Marius Enghs log cabin titlede quilttepper, kanskje.

I utstillingen Re-Kriminalisert på Gråmølna Trondheim Kunstmuseum,presenteres arbeider fra Narve Hovdenakks videobaserte produksjon. Noen arbeider er av eldre dato mens andre er helt ferske. Tittelen henspiller på re-miksing, og Hovdenakks prosjekt går ut på å plukke fra hverandre og reorganisere sannheter og myter omkring skyld og skam i et kjønnsperspektiv. På sitt mest effektive oppnår arbeidene å generere en svært effektiv ambivalens overfor hvilke posisjoner vi skal tillegge figurene i videoene, også i forhold til vår egen rolle som betrakter.

Til tross for elegante og gjennomarbeidede collager overbeviser ikke denne utstillingen, fordi den bakenforliggende idéen fremstår som sterkere enn selve utformingen.

Trondheim Kunstmuseum presenterer for tiden den spesielle kollektivutstillingen DE-VE-LO-PE som vil stå til over nyttår før den går videre til Sverige og Danmark. Utstillerne er sammensatt av syv etablerte nordiske kunstnere og ni utviklingshemmede personer.

Strikk- masker i samtidskunsten er en vandreutstilling som har startet på Neadalen kunstforening i selbuvottens hjembygd, Selbu før den vandrer videre i Sør-Trøndelags kunstforeninger. Her kan man forsyne seg av den rimelige og svært velsmakende buffeen i kafeen før man god og mett stiger opp i andre etasje for å la seg forføre av strikkingens mange bruksmåter i samtidskunsten. Å se på hvordan strikking kan brukes i samtidskunsten er en spennende idé, og jeg synes det er artig at nettop kunstforeningen i Selbu har valgt å ta for seg dette. Det er ingen stor utstilling, men er godt kuratert og evner å vise bredden av bruksmåter for strikking som kunstuttrykk.

Art That Cares er en utstilling som sier den bryr seg om forbrukerne, naturen og miljøet, om globalisering, om samfunnet og om kunsten. Den bryr seg til og med om deg. Ved å overspille på å fremstille seg selv som en konseptbutikk hvor design, forbruker- og miljøvennlighet er nøkkelord setter de fokus på kommersialiseringen av hverdagen – og av kunsten.

Daglig leder Madeleine Park ved Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) har nylig ryddet kjelleren for å få plass et nytt konsept: The Black Cube.

Under åpningen fredag 2. oktober bød The Black Cube på visesanger fra «the artworld», bar og DJ – i tillegg til høykulturelle rotter i kjelleren. Da snakker jeg ikke om lokale kunstnere og kritikere altså, men Ilona Huss Walins 15 minutter lange video Rat Export Hamlet.

Med nye vegger og romsoner for anledningen, fremstår galleriet i Nils Aas Kunstverksted mer som en modernistisk «hvit kube» enn noensinne. Anders Sletvold Moe har bygget kuben, for så å sette seg fore å avsløre den.

Trondheim: Trøndelagsutstillingen vokser etter en lang tid med krise. Årets utstilling har blant annet flere sterke videoverk som tar for seg menneskets sårbarhet.