Veslemøy Lilleengens Brytningstid er en velkommen påminnelse om hvordan røttene våre kan gi feste i en uoverskuelig hverdag.

Verkene av Louise Bourgeois (1911–2010) har alltid slått meg som sentrert rundt isolasjon. Hele produksjonen er som et slags lukket rom vi glimtvis får innblikk i.

I Edvine Larssen si utstilling Isfjellteknikk, visast minimale og kolossale papirverk om kvarandre i ei verd som er skjør og mektig samstundes.

De vävar som visas på Galleri Ismene framträder som en tydlig följetong i Brit Fuglevaags verksbiografi, med hennes blick fortsatt riktad framåt.

Til tross for det ryddige inntrykket i Hanne Lippards «All the same bright» skal man ikke stå her lenge før det begynner å skake i sammenføyningene.

Verka i «Babel remix» samlar seg rundt temaet «gymtime». Særleg det bevarte gymsalgolvet minner om frileiken kor ein fekk lov til å leite fram det mest obskure og kule utstyret frå lageret.

Mona Orstad Hansens verk følger i fotsporene av modernismen, med fokus på flater, linjer og farger på hvit bakgrunn.

Tre ulike utstillinger på K.U.K skal la oss dvele i grenselandet mellom det håndfaste og det forestilte, men lokalene kunne gitt mer rom til å drømme seg bort.

Årets Lorck Schive kunstpris-utstilling med Marthe Ramm Fortun, Toril Johannessen, Silje Linge Haaland og Anawana Haloba har en selvsagt dramaturgi.

Det nye kunstnerdrevne galleriet OMNIBUS er startet ut av nødvendighet. Lise H. Johansen har vært på åpningen.

Uansett hvor lekkert utført skulpturene er, eller hvor fristende det kan være å fortape seg i en fantasiverden, så er jeg usikker på om denne virkelighetsflukten er det jeg trenger akkurat nå, sier Hilde Sørstrøm om Klokks utstilling på HKF.

Gemensamt i TSSK och Kjøpmannsgata Ung Kunst är närvaron av grundligt utförda arbeten med händerna som huvudsakliga verktyg.

På Nordenfjeldske kunstindustrimuseum og Trondheim kunstmuseum fremstilles svært ulike māter-fortellinger, under årets Hannah Ryggen-triennale.

Palmstrøms tekstile installation løsner op i det grid, som Øverland har konstrueret, ligesom Øverland sætter form på nogle af de flygtige tanker om forbundethed, som Palmstrøm iscenesætter.

PoMos åpningsutstilling «Postkort fra framtida» spriker i flere retninger, men kommer unna med det.

I Intermezzo oppleves hvert værk meget alene som individuelle objekter, selvom de bygger på samlede fortællinger om andre livsforståelser end liv og død.

Håkon Sandmo Karlsens «Nattlige Betraktninger» er en stemningsfull utstilling som fortoner seg som et brått møte med mørket.