Norrøn romantikk

Robert Johansson viser skulptur, tegning, maleri og fotografi på Nils Aas Kunstverksted. Her blir kunstneren og jeg stående og diskutere: I hvilken grad – og i så fall hvorfor – blir en kunstner preget av sin bakgrunn og sitt oppvekstmiljø? Er, for eksempel, kunstnere fra Norden over gjennomsnittlig opptatt av natur? Vi blir enige om at Johanssons oppvekst i skogrike Värmland i alle fall har hatt en betydelig innvirkning på hans produksjon og foretrukne materiale. Etter fem års målrettet og konsekvent fordypning i tre, skog og skogsmytologi er resultatet en kunstner som behersker sitt materiale.

Johansson er invitert av Nils Aas Kunstverksted, et visningsrom der utstillerens arbeider inngår i dialog med den faste samlingen, henholdsvis verker av Nils Aas. Det er følgelig ikke noe klart skille mellom samlingen og områdene hvor gjestekunstnere stiller ut. Når dette fungerer er det et effektivt grep som skaper muligheter for interaksjon og dialog mellom fortid og nåtid. På den annen side legges det, av og til, noen føringer på den som stiller ut, som lukker disse mulighetene.

Som sagt jobber Robert Johansson med utgangspunkt i tre, og det er interessant å observere hvordan han gradvis har beveget seg fra kulturelle mytiske arketyper og inn i treets fysikk og fenomenologi. Det er ikke dermed sagt at Johanssons tidligere arbeider er mindre interessante; han er en av få kunstnere som benytter svipenn, eller pyrografi, som tegneverktøy. På den måten kan han prege et permanent bilde inn i treet, et bilde oppstått i reaksjonen mellom varmen fra svipennen og veden. Det ligger en subtil destruktivitet i det å føre ilden, tilsynelatende treets verste fiende, over treoverflaten. Destruktiv og skapende på samme tid.

Kunstneren benytter ofte avlange trepaneler som lerret. Brent inn i trefibrene finner vi alt fra fabeldyr tilhørende skogsmystikkens sfære og motiver som med et langt mer urbant uttrykk kan minne om tatoveringer. Det avlange trepanelet Ginnungagap viser to rovdyr som utkjemper en kamp. En menneskefot er kommet i veien. Ginnungagap betyr ”det store gapet” og er det nordiske navnet på tomrommet som eksisterte før skapelsen. Mange av arbeidene til Johansson opererer med slike arkaiske, mytologiske titler på norrønt, latin og gresk.

Jeg får assosiasjoner til Torbjørn Rødlands tidlige arbeider, hvor man kan finne en liknende spenning mellom ønsket om å nå det inderlige, å bli ett med naturen, koblet med en frustrasjon over å være vokst opp i en tid og i et samfunn preget av distanse og hvor alt har en rasjonell forklaring. Der de tidligere arbeidene hentet mye av sitt meningsinnhold fra kulturelle referanser, har arbeidene av nyere dato et mer selvrefererende og materielt fokus. Noen steder har kunstneren framhevet mønstrene i veden. På disse nyere panelene er endene der planken er kuttet blitt malt røde – med et stoff som brukes i trevareindustrien for å hindre plankverk i å ”svette” – noe som kan ses på som en henvisning til blod. Slik oppstår et spenningsfelt – en dobbelthet i avbildning og motiv – som av bestialitet i transformasjonen fra natur til kunst, og som vitner om en mer anspent relasjon mellom kunstner og materiale.

Disse nyere arbeidene oppleves som de mest gjennomførte og komplekse i utstillingen. De har også fått en godt avgrenset plassering, avskjermet fra utstillingslokalets midtrom. Denne plasseringen lar arbeidene komme til sin rett og avgir en fokusert, og nesten sakral stemning. Da jeg får høre at den ene veggen i dette området kommer til å bli dekket av arbeider fra workshops i regi av den kulturelle skolesekken, frykter jeg en overstyring av kunsten: Det er for all del godt at de unge får mulighet til å vise seg fram – dette var også en del av Nils Aas’ intensjon med kunstverkstedet – men her risikerer formidlingsiveren å ta overhånd og forstyrre konteksten til et verksutvalg som fortjener mer alburom og ro.

Robert Johansson utviser stødighet i bruken av ulike teknikker, samtidig som han aldri forlater treet som grunnmateriale. Selv når han jobber med fotocollage er bildene printet på et spesielt grafikk-papir av cellulose, som får blekket til å glinse på overflaten og som skaper assosiasjoner til sevjen som siver ut av nyhugde trær. Ordinære skogsscener er lagt oppå hverandre i sort/hvite collager og er bruddstykker fra kunstnerens skogsvandringer. Scenene, som i kunstnerens minne er ulike og unike steder, blandes her sammen og fremstår for betrakteren som generell skog, så tett at man ikke lenger kan skille de mange og forskjellige spesifikke stedene. Det er i denne avstanden – mellom kunstnerens og betrakterens opplevelse av de samme stedene – at verkenes styrke som fotografier ligger. Titler som Terra Australis Hyperbore danner et mytologisk og arkaisk bakteppe som underbygger følelsen av mystikk og uro. Disse fotoarbeidene er å anse som en effektiv og utvidet kontekst for de nevnte trearbeidene.

Forbi fotoarbeidene ender man avslutningsvis ved en gruppe skulpturer: Først to små modeller av badstuer med runde kikkhull. De ligner fuglekasser. Jeg ser disse skulpturene som en slags invitasjon til igjen å reflektere over relasjonen mellom motiv, materiale og kontekst. Den ene badstumodellen er fylt av en trestamme og i den andre er det plassert to dunkle kupler, en av tre og en av metall. Kuppelen i tre ser ut til å vrenge seg og treet opptrer igjen simultant som skapning, materiale og avbildning.

De to skulpturene Mappa Mundi 1 & 2 spiller på en forgangen verdensanskuelse. Den ene er en ujevn trekule, hvorpå en skog snudd opp ned er påtegnet med svipenn. Den andre er en avkuttet, sirkulær ”skive”. Begge refererer til et verdensbilde basert på konkret erfaring, undring og tro. Johanssons verker reflekterer i så måte over spenningen mellom dette ytre blikket og muligheten av et omvendt verdensbilde, en anskuelse tuftet på et utadgående blikk.