Sorry for at jeg er så jævlig sårbar!

Kritikk 19.02.2010

I utstillingen Re-Kriminalisert på Gråmølna Trondheim Kunstmuseum, presenteres arbeider fra Narve Hovdenakks videobaserte produksjon. Noen arbeider er av eldre dato mens andre er helt ferske. Tittelen henspiller på re-miksing, og Hovdenakks prosjekt går ut på å plukke fra hverandre og reorganisere sannheter og myter omkring skyld og skam i et kjønnsperspektiv. På sitt mest effektive oppnår arbeidene å generere en svært effektiv ambivalens overfor hvilke posisjoner vi skal tillegge figurene i videoene, også i forhold til vår egen rolle som betrakter.

_DSC6257Kunstneren rapporterer selv at mannsrollen utgjør en sentral tematikk i arbeidene hans, og han bruker sitt eget selvportrett og egne følelser som et verktøy for å formidle en slags skyldbetynget anklagelse overfor oss betraktere. Rollen som den aktive og den passive glir over i hverandre, og som betrakter blir jeg flere ganger usikker på om jeg plasseres i overgiperens eller offerets rolle. Nesten daglig møter vi nyhetsoverskrifter om overgripere, alltid er de menn, og de er nærmest dyriske vesener som skjuler seg i mørke kjellere hvor de lever ut sitt perverse følelsesliv. Re-Kriminalisert tar opp i seg den mistenkeliggjøringen av den mannlige seksualiteten som mange opplever i dag. Samtidig mener jeg det blir for enkelt å tolke utstillingen som et ensidig felttog på vegne av mannen i en samtid hvor mannsrollen er under lupen. Snarere reflekteres det rundt den omfattende kompleksiteten som oppstår når man skal diskutere kjønn og kjønnsroller, og ikke minst seksualitet. Hva skal likestilling innebære på det følelsesmessige området? Hva vil det si å være en mann, og hvilke følelser er mannlige? Hvor går grensene for hva det er akseptabelt å føle, å si, og å gjøre?

Autoportrett+1I arbeidene Autoportrett 1 og Autoportrett 2 kommer denne kompleksiteten spesielt godt til syne. Begge arbeidene viser en person som henvender seg direkte til kamera med en forvrengt stemme. Bildet er også anonymisert, og effekten er lett gjenkjennelig fra fjernsynsintervjuer med både overgripere og ofre. Pikselering og defokusering blir her estetiske verktøy som bidrar til å så tvil om kjønnet til den som snakker. Selv om vi vet at det er Hovdenakk, så er det usikkert om han spiller en rolle eller bare er seg selv. Videoene er montert slik at de snakker litt i munnen på hverandre, og de skuffede, sutrende og anklagende stemmene leverer replikker som «jeg er ikke den du tror» og «jeg har alltid blitt elsket som en kvinne». Den totale anonymiseringen i Autoportrett 1 og 2 gjør figuren nesten androgyn og vekker mange tanker om hva det vil si å ha et mannlig eller kvinnelig følelsesregister, og hvordan dette påvirkes av sosiale konvensjoner. Hvorfor er det så galt å bli elsket som en kvinne? Er det verre for menn enn for kvinner? Kanskje uttrykker det en tapt kjærlighet, en form for omsorg som ikke lenger er mulig? Det er også interessant at den abstraksjonen som preger det visuelle uttrykket i disse senere arbeidene også viser seg i det som blir sagt. Vi blir trukket inn i, og nærmest beskyldt for, en ugjerning vi ikke får vite hva er. Slik heves tematikken ut av en ren kjønnskontekst til et mer generelt landskap hvor man kan dvele over subjektets ensomhet, empati, og retten til å dømme. Denne mer estetiske og generelle dimensjonen finner vi også i de store stillbildene Pikselportrett 1, 2 og 3.

Repoman+1+og+2Det overhengende spørsmålet er altså hvem som har rett til å gjøre seg til dommer, og hvem som bør føle skam; en problemstilling vi finner igjen i verket Repoman. Det er en trekanals video hvor vi møter nok en anonymisert person, komplett med nærbilder av bakhode og tent sigarett. Her er det mer tydelig at det er en mann, og han forteller om en jente han kjenner som skal ha våknet opp av en drøm hvor hun blir seksuelt misbrukt av ham. Når jenta forteller om drømmen sin til sine nærmeste, skal mannen i videoen så ha blitt utsatt for en straff hvor «de dro ned buksene på meg og viste meg hva jeg hadde gjort.» Hvorvidt det fant sted et overgrep, eller om jenta bare drømte får vi ikke svar på. Den påståtte overgriperen får altså smake sin egen medisin, i form av det som kanskje bare var en kvinnelig sexfantasi, aldri ment for å bli satt ut i livet. Sekvensen er effektiv i å sette fingeren på det rent individuelle og subjektive i det å være et lystvesen, mannlig eller kvinnelig, og hvordan dette vanskelig lar seg forene med en fellesskapsmoral. Det ligger også en undertone av oppgitthet i verket over at mannen ofte forventes å være den som tar på seg skammen kvinner kan føle omkring sine egne lyster.

Anonymiseringen som preger de nyeste arbeidene bidrar altså til å etablere tvil om kjønnet til den som snakker til oss, og reflekterer på den måten de problemene man støter på når man forsøker å generalisere i forhold til kjønn. Dessuten finnes det også en ambivalens i det at en reality-aktig individuell selvutlevering settes opp mot en stereotyp og generalisert overgriper- og offerrolle. Det er noe konfronterende over figurene vi møter i Hovdenakks videoer, og som betrakter blir man satt i den samme posisjonen som figuren klager over å være i; den som urettmessig blir holdt ansvarlig for noe de ikke har kontroll over.

Re-Kriminalisert av Narve Hovdenakk

Gråmølna Trondheim Kunstmuseum, 4. februar – 2. mai 2010

Bilder:

Neoman (2005) Foto: Cathrine Ruud

Autoportrett 1 (2010) Foto: Erik Friis Reitan

Repoman 1 og 2 (2008) Foto: Erik Friis Reitan