Strikkingens mange masker

Kritikk 09.11.2009

Strikk- masker i samtidskunsten er en vandreutstilling som har startet på Neadalen kunstforening i selbuvottens hjembygd, Selbu før den vandrer videre i Sør-Trøndelags kunstforeninger. Her kan man forsyne seg av den rimelige og svært velsmakende buffeen i kafeen før man god og mett stiger opp i andre etasje for å la seg forføre av strikkingens mange bruksmåter i samtidskunsten. Å se på hvordan strikking kan brukes i samtidskunsten er en spennende idé, og jeg synes det er artig at nettop kunstforeningen i Selbu har valgt å ta for seg dette. Det er ingen stor utstilling, men er godt kuratert og evner å vise bredden av bruksmåter for strikking som kunstuttrykk.

(Flere bilder av utstillingen finner du her)

 

Det mest iøynefallende verket i utstillingen er Siri Bergqvams strikkede kjøkkenbenk, 2 timer og 45 minutter, komplett med strikkede gulrøtter, løkskiver, oppvaskkost og avløpssystem. Jeg må le, for alt ser litt tegneserieaktig ut og jeg føler et øyeblikk at jeg er på kjøkkenet i Fraggelberget fra Barne-tv. Kjøkkenbenken sender også et annet og mer alvorlig budskap; den nitidige prosessen med å strikke hver løkskive, kniven og oppvaskmiddelet, er en påminnelse om hverdagslivets egenverdi. Det slår meg hvor tilfredsstillende det kan være å skjære opp en løk med følelsen av brennende øyne.

Siri Bergqvam "2timer og 45minutter"Dette er absolutt «today’s moment of Zen». Et sentralt element i Zenbuddhismen er nemlig et fokus på det guddommelige i her-og-nået, i hverdagshandlinger hvor den minste oppgave kan ha en dyp spirituell betydning. Ja, arbeidet er effektivt i sin blanding av det banale og det høytidelige og det gir meg en nøkkel til å forstå de andre verkene i utstillingen. En kvinnetematikk som jeg skal komme litt nærmere inn på, antydes også i det litt husmoraktige sekstitallsdesignet som preger utformingen av kjøkkenbenken.

Kvinnelig strikkefellesskap

Veien mellom kvinnefigurene er lang når jeg beveger meg fra Siri Bergqvams husmorkjøkken til Maria Brinchs fotoserie Kvinnfolk. Maria Brinch har strikket votter til prostituerte som frøs på hendene da de sto på gaten i time etter time og ventet på kunder. En hederlig og kjærlig hensikt understrekes gjennom valget av medium. Kvinnelig varme og omsorg er noe jeg forbinder med strikking. Jeg har også et bilde i hodet av kvinner som sitter sammen og prater i vei mens de strikker. Når strikkingen føres inn i samtidskunsten og prosessuelle og relasjonelle egenskaper ved materialet framheves, trer det fram en kvinnespesifikk verden. En ting er at alle utstillerne er kvinner, men det later til at en slags kvinnetematikk nesten ser ut til å gi seg selv naturlig når materialet er strikking.

Maria Brinch har altså strikket votter til en gruppe prostituerte, og fotografiene i utstillingen viser portretter av kvinnene mens de dekker for ansiktene sine med selbuvottene på hendene. Det er ingen tegn på at de er prostituerte og bildene er tatt mot en homogen hvit bakgrunn. Hvis dette verket skal leses som fotokunst må jeg vedkjenne meg en viss skepsis. Uttrykket er en smule opplagt og uten dybde. Det er som om kunstneren ønsker å si at de prostituerte er som objekter og derfor har de ikke noe fjes, eller må skjule seg i skam. Det er hva jeg vil kalle en one-liner – man gir bort poenget for billig og overlater få tolkningsmuligheter til betrakteren.

Maria Brinch "Kvinnfolk"

Det virker som om det er konseptet bak, produksjonen av vottene og samhandlingen med de prostituerte som har fått mest oppmerksomhet i arbeidet med verket, mens den bildemessige utformingen har foregått litt tilfeldig. Nå er det jo for så vidt vottene som fyller det meste av bildene med sine spraglete farger, og som bilder må jeg erkjenne at de er ganske vakre. Det var gallerivakten som fortalte meg om bakgrunnen for prosjektet og det var da det gav mening for meg. Strikkingen handler om kvinnefellesskap, på tvers av sosiale og moralske skiller, en empatisk kapasitet som overskrider sosiale konvensjoner. Det er et viktig poeng som dessverre framkommer på en litt uelegant måte i dette verket.

Strikking som politisk markering

Alvoret senker seg når jeg går inn i rommet med Kjersti G. Andvigs strikkeskulptur Coup de Grace!. Det er en giljotin, strikket i rødt garn og verket er basert på Andvigs opplevelse av å forelske seg i en dødsdømt fange i Texas. Arbeidet refererer også til kvinnene som ble innkalt for å stå og strikke mens giljotinen kløvet nakker under den franske revolusjonen, for på den måten å folkeliggjøre og legitimere statens mordpraksis. Kjersti G. Andvig "Coup de Grace!" I denne skulpturen får strikkingens koselige og nesten banale kvaliteter en ekkel undertone som er med på å understreke dødsstraffens grusomhet. Det er en effektiv kommentar til hvordan amerikanske myndigheter forsøker å legitimere denne drapsmetoden ved å bruke giftsprøyter og andre virkemidler for å gjøre prosessen mer stueren. Verket understreker at strikking ikke bare er noe koselig. Det kan også fungere som et redskap for slagkraftige og effektive politiske markeringer.

Spenningsfeltet mellom kunsthåndverk og samtidskunst syntes jeg alltid er interessant. Det er så mange flere lag og nye, friske problemstillinger som dukker opp. Strikkingens karakter av å være en såpass hverdagslig og huslig syssel er med på å forsterke denne spenningen. Det er flere andre interessante verk på denne utstillingen og en tur til Selbu må anbefales. Er man heldig kan man også få se verdens største Selbuvott under produksjon. Gallerivakten satt og gjorde sin del av dugnaden mens jeg var der, og etter hva jeg forsto var denne halvannen meter lange ullkonstruksjonen bare en del av tommelen!

 

Strikk – masker i samtidskunsten:

Neadalen Kunstforening i Selbu, 24. oktober – 16. november 2009

 

Foto: Erik Friis Reitan