Enrique Roura har i to år jobbet for Trondhjems kunstforening og foretatt undersøkelser i huset. Han har gått gjennom konstruksjonen og historien, spiker for spiker.

Årets Coast Contemporary, med temaet «Time as a Social Institution», er en nærmest dystopisk refleksjon rundt sosiokulturelle dilemmaer og paradokser ved samtidens jakt på en bedre fremtid.

I utstillingen «Out of Order» ser det ut som om noen har feilet i et forsøk på å utføre en krevende trylleformel, og dermed har en stakkars person endt opp med et bord som overkropp. 

Minikritikk 02.08.2021

Kunstnere som Man Ray og László Moholy-Nagy har allerede i 1920’erne eksperimenteret med fotografiet som en abstrakt kunstart – men alligevel lader det til, at der er noget mere på spil end abstraktion for abstraktionens skyld. 

«Dråpe-stasjonen» på Babel visningsrom for kunst symboliserer ikke bare vannets sykliske reise, men også menneskets materialistiske forhold til vann og natur.

«Eyes as Big as Plates» portretterer forskjellige mennesker i naturen. Alle over halvveis i livssyklusen. Alle ikledd en drakt eller et kostyme i et organisk materiale som tilhører miljøet rundt dem.

Flere av de mørke, tjæreaktige skulpturene slynger seg organisk, som levende materiale. De lyse skulpturene, som ved første øyekast kan se ut som de er lette og myke som skyer, ser fra en annen vinkel ut som de er tunge og faste.

Mikrotonal musikk er kanskje for de mer interesserte, men de liturgiske handlingene, i kombinasjon med domkirkas rom og musikken, gjør at det oppstår en helt spesiell stemning. Man blir rammet av helhetsopplevelsen.

«Alle Ting, Sammen, For Alltid» bearbejder posthumane ideer om menneskets forhold til naturen. Det er et emne hvor tankeverdener og holdninger er mindst lige så vigtige som kunstværkerne selv.

På skjermen foran meg starter showet, med neon-lysende tekst i 90-tallsstil over stillbilder av nærmiljøet på Heimdal. Koppen og Jorkjen vinker oss teatralt inn. Tankene mine går til småbarns-TV og overspente pedagoger, en tydelig indikasjon på at vi nå entrer et fantasiunivers.

Bloms skulpturer gør noget andet; de udvikler sig, bliver overmodne og sikkert også fuldstændig opløste og mimer dermed en proces, der på trods af deres syntetiske materiale måske er lige så meget krop som skulptur.

Matilde Gaustad har tidligere funnet inspirasjon i massiv arkitektur, og er opptatt av dialog mellom sine verk og lokalene der hun stiller ut. Nå har hun gitt seg i kast med den karakteristiske arkitekturen på Nyhavna.

Malerierne hænger dominerende på væggene og gør også umiddelbart størst indtryk med deres bastante og farverige penselstrøg. Alligevel er det efter endt besøg tegningerne som giver mig den klart bedste forståelse for kunstnerens personlige udtryk.

De danser maleriene, strekker seg på tå, spriker med fingre og bein. Dyrene prøver å forstå med hele kroppen. Jeg synes dette er en skikkelig befrielse; kanskje ikke alt behøver å tolkes med hode, tanker og samvittighet?

Hedda Hørrans kunst befinner seg i spennet mellom det solide og det luftige. Det tunge og det lekne. Det stramme og det tullete. Styrken hennes ligger i måten hun setter alt dette sammen på. Det er fengende, forførende og finurlig – og det er strødd frø overalt.