Verdensteatrets «Flat Sun» är en typ av magisk realism, och den egensinniga logik som hör till.

«Park» av Mishi Foltyn och Per Stian Monsås speglar både positiva och negativa aspekter av parken. Dess sociala värden återges, samtidigt som det blir tydligt vad som skaver med formatet.

Hos Einar Grinde oppstår det en interessant spenning mellom de slagkraftige parolene og det lette uttrykket i fanene.

‘From Behind’ preges av en ambivalens mellom det som er skjult og det som er kult.

När frågor väcks, om vilka dessa karaktärer är eller var vi befinner oss, kommer utställningstiteln, «Dem om det», in och sätter punkt.

Noen av verkene i utstillingen «Arvegods» ved Nils Aas kunstverksted står i en materiell eller tematisk relasjon til Nils Aas.

I «Svingende skygger» sidestiller Lisa Lie det å vekke ukjente krefter gjennom en mediumseanse med det å skape et kunstverk som lever sitt eget liv.

Forfallet gjør verkene forgjengelige – slik alt egentlig er sårbart og i konstant endring. Det er både trist og fint. 

Fuktigheten fra plantene blir til is på metallet. Når støpselet trekkes ut, og isen smelter, så vannes plantene.

Utstillingen «Flood Sunset», med kaotiske streker og vilter fargebruk, gir en fornemmelse av å befinne seg i en drømmeverden.

«Lick Pick Kick» är en utställning av flera komponenter och när dem överlappas är den som mest intressant.

«Mild av natur…» og «Vi møtes her» på K.U.K. gir en forståelse av kunstnernes kompetanse, og hvad de er fascineret af. Udstillingerne ender dog med at være forudsigelige i sine formater.

Premisset for «Inter», at kunstnerne er internasjonale og samtidig bosatt i Norge, er for åpent. Likevel er utstillingen severdig.

Det vi hører i «Trillesteinsynfomien» kan beskrives som å stige opp til vannflaten etter et dykk: Følelsen av trykket rundt ørene som gradvis forsvinner.

Det kaotiske ved utstillingen står igjen som helhetsinntrykk, og selv om det er i Asger Jorns ånd, så kan det like godt ses som en mangel på vilje til formidling.

«Berøringstur» på Babel visningssted for kunst viser alternative måter å oppleve kunst på.

Butch Don’t Cry på Heimdal kunstforening formår at formidle et fællesskap, men som andre utopier har den en distance i sig.

«Granddaughters» er en historie om frigjøring fra det kontrollerende, passive og pyntelige.

Danseforestillingen «Jazz ain’t nothing but soul» bygger på afrikanske og karibiske tradisjoner, og er engasjerende samtidig som den spiller på et bredt følelsesregister.

I dei politiske verka etterlys Yaniya Mikhalina kvinner si stemme og feminisering som botemiddel mot valdelege og imperalistiske statar.

Sengen bærer mange konnotasjoner. I Nirmal Singh Dhunsis utstilling er den et sted for lengsler, ensomhet, sykdom, angst og død.

I «AWARENESS III» på TSSK bliver vi præsenteret for en queer, feministisk og hierarkiløs virkelighed skabt af en AI.

«Ingenlunde Hellig, Not so Sacred Grove» kan tolkes som en udforskning af menneskets behov for at holde fast i definitionen af naturen som et kredsløb.

Kunstnerne som arrangerer Storytellers er fra ulike generasjoner, der 52 år skiller yngste og eldste kunstner, og ulike land, som India, Kina og Norge.

«Reelt oppheng» er en udstilling, der føles meget nutidig. Den øgende interesse for håndværk og materialers samspil i kunstfeltet afspejles her.

Et hardt, grått rep henger fra taket. Når jeg går nærmere ser jeg imidlertid at det er laget av utallige små biter av grus.

At det er Terje og Beriths vedskur som er motivet, er i praksis irrelevant for publikum.

Hva er koblingen mellom den britiske matematikeren Ada Lovelace og den svensk-norske vevkunstneren Hannah Ryggen?

Estetikken er som spydd ut av koalisjonen som oppstod en gang på starten 2000-tallet, da de to subkulturene goth og rave smeltet sammen.

«Performance anxiety» lar meg kjenne på mine begrensningar som menneske og kor viktig bevissthet, forståing og meining er. 

Effekten av at «Fictions of the flesh» foregår ute og inne i Trondheim sentrum, er at disse stedene forsterkes.

«This just in» på TKM skaper refleksjon rundt hva som skjer når et stedsrelatert kunstverk blir plassert i nye omgivelser.

Som publikummer merker jeg at «Klasserommet» ikke er myntet på min aldersgruppe.

Til tross for at flere av arbeidene virker å være i en prosess, er ingenting overlatt til tilfeldighetene i «Albuerom».

Kanskje symboliserer fotografia at hugsen svinn hen og blir gløymd. Korleis var det nå igjen stemma til besteforeldra mine høyrtes ut? 

Verket er programmert slik at ingen av formasjonene er like. Verket er i evig forandring. Det liker jeg. 

Verkene er så forskjellige i teknikk og stilart at det ved første øyekast fremstår som en samleutstilling, men den nedtonede atmosfæren de gir avslører at én kunstner står bak.

L2O22NDON er en presentasjon av samtidskunst fra det samme sosiale miljø i London. Likevel byr utstillinga på friske pust og nye impulser.

Tracey Emin har lenge vært interessert i å bryte ned tabuer gjennom kunstnerskapet sitt. Kanskje hun naturlig eldes inn i et nytt tabu hun nå kan sprenge rammene for.

Det må være befriende å jobbe i et så lett og formbart materiale som byggskum som keramiker. Utstillingen oser av skaperglede.

Så forsvinner de triumferende på forkvaklet vis ut av kirkerommet, mens de fortsetter å synge…

Pixelerte figurer fyker som abstrakte organismer over skjermen. De kolliderer med hverandre, smelter sammen, adskilles eller utskilles.

Kunstnere som Man Ray og László Moholy-Nagy har allerede i 1920’erne eksperimenteret med fotografiet som en abstrakt kunstart – men alligevel lader det til, at der er noget mere på spil end abstraktion for abstraktionens skyld. 

Anne-Karin Furunes’ monumentale verk utstilt i Stiftsgården, plisserer og skaper folder i kunsthistorien.

Trust me tomorrow er et kaleidoskop av uttrykk, hvor den tekniske kompetansen til gruppas utøvere, musikere, kunstnere og videografer er forestillingens styrke.

Ved å til stadighet jage etter et nytt motblikk, en ny gjengivelse fra en annen vinkel blir kunsten fristilt, men risikerer også å bli unnvikende. 

Der er noget morbidt over dette værk i al dens organiske transformation, som en dødsproces stoppet i tid.

Adgangsutstillingen 2021 i Galleri KiT er et konkret eksempel på hvordan egenkuraterte presentasjoner like fullt skaper en sammenhengende helhet.

Mikrotonal musikk er kanskje for de mer interesserte, men de liturgiske handlingene, i kombinasjon med domkirkas rom og musikken, gjør at det oppstår en helt spesiell stemning. Man blir rammet av helhetsopplevelsen.

Aksel Øien har over flere dager fulgt videoprogrammet LOOK AT ME/ LOOK THROUGH ME som spilles av på LED-skjermen på Trondheim Torg. Les hvilke betraktninger han gjør seg om verkene.

«Alle Ting, Sammen, For Alltid» bearbejder posthumane ideer om menneskets forhold til naturen. Det er et emne hvor tankeverdener og holdninger er mindst lige så vigtige som kunstværkerne selv.

Det er forfriskende å se en Hannah Ryggen-utstilling som ikke vektlegger de politiske aspektene av kunstnerskapet. 

Kenneth Blom skaper som regel stuevennlig kunst. Men, det er mer med denne utstillingen enn salgsobjekter. 

Det er heldigvis en humoristisk undertone i «På tross av alt annet». Det redder i det minste meg fra å forlate utstillingen mer nedstemt enn da jeg ankom. 

Bloms skulpturer gør noget andet; de udvikler sig, bliver overmodne og sikkert også fuldstændig opløste og mimer dermed en proces, der på trods af deres syntetiske materiale måske er lige så meget krop som skulptur.

Vel oppe sier guiden at vi må holde oss unna kanten på plattformen, for det er ikke noe rekkverk der. Alle deltagerne går straks bort til kanten.

Malerierne hænger dominerende på væggene og gør også umiddelbart størst indtryk med deres bastante og farverige penselstrøg. Alligevel er det efter endt besøg tegningerne som giver mig den klart bedste forståelse for kunstnerens personlige udtryk.

Oscar Debs presents some biotechnological highlights from the Metamorf exhibition Digital Wild.