Under the same roof lykkes bare delvis i å utnytte de spenstige nye lokalene på Babel.

Under årets Multiplié dansefestival viste kunstnerduoen Burrows & Fargion forestillingene The Quiet Dance og The Unison Piece på Rosendal Teater. Stykkene utfordrer publikums forventninger til dansekunst.

I «…I Caribou Because You Do» retter Arnfinn Killingtveit søkelyset mot reinen, natursamspillet og døden som er felles for oss alle.

Leijon reflekterer rundt det som eksisterer i fravær av det menneskeskapte i utstillinga Noeo på Babel.

Utstillingen Øyeblikk klarer å vekke interesse for Synnøve Anker Aurdals verker, men det er mest ved hjelp av arkivmaterialet.

I As Emperors Own Empires på TSSK retter Laura Gaiger kritikk mot Equinor og norsk miljøkolonialisme.

I lydvandringen «Cuerpos Celestes» geleides jeg gjennom Lademoen kirkegård, hvor jeg selv får en rolle i fortellingen.

Lins utstilling tvinger frem spørsmål om identitet og om vi formes på tross eller på grunn av omstendigheter utenfor vår kontroll.

Kunstnernes fokus på omgivelser og deres underfundige humor gir assosiasjoner til byrommets påvirkning på måten vi tenker og ser verden på. Johanna Håbrekke har sett «Krysninger» ved Heimdal kunstforening.

Den eksentriske danseren Yaniv Cohen fikk meg til å tenke nytt om både ADHD, dans, og hvordan jeg synes alle foredrag burde være

Verken i Olav Christopher Jenssens «Winter Mood» kompletterar och kontrasterar varandra på en och samma gång. Ingenting känns slumpmässigt. 

Tuda Mudas «Tracing my mind – a fertile line» er et møte med et potensial: det som kan bli til, det som kan kontrolleres og det som styrer seg selv.

Tobias Liljedahl sin første separatutstilling har vekket oppmerksomheten min om noe vi mennesker konstant omringes av, men som jeg sjelden tenker over: Automatiseringen. 

«Kinship» ved Kunsthall Trondheim gir publikum innsikt i et gjensidig avhengighetsforhold, og kan få en til å undre på hvem man selv kunne tenke seg å smelte sammen med.

I «Cosmetic Demons – A Choreographic Salon» har Sindri Runudde erstattet speilet i salongen med en dansende demon. 

Tommy Høviks «Vinterlys» på Babel visningsrom for kunst tar for seg tap av trygghet i verden. Det oppleves både selvsentrert og fullt av vemod.

Verdensteatrets «Flat Sun» är en typ av magisk realism, och den egensinniga logik som hör till.