I lydvandringen «Cuerpos Celestes» geleides jeg gjennom Lademoen kirkegård, hvor jeg selv får en rolle i fortellingen.

Lins utstilling tvinger frem spørsmål om identitet og om vi formes på tross eller på grunn av omstendigheter utenfor vår kontroll.

Kunstnernes fokus på omgivelser og deres underfundige humor gir assosiasjoner til byrommets påvirkning på måten vi tenker og ser verden på. Johanna Håbrekke har sett «Krysninger» ved Heimdal kunstforening.

Den eksentriske danseren Yaniv Cohen fikk meg til å tenke nytt om både ADHD, dans, og hvordan jeg synes alle foredrag burde være

Verken i Olav Christopher Jenssens «Winter Mood» kompletterar och kontrasterar varandra på en och samma gång. Ingenting känns slumpmässigt. 

Tuda Mudas «Tracing my mind – a fertile line» er et møte med et potensial: det som kan bli til, det som kan kontrolleres og det som styrer seg selv.

Tobias Liljedahl sin første separatutstilling har vekket oppmerksomheten min om noe vi mennesker konstant omringes av, men som jeg sjelden tenker over: Automatiseringen. 

«Kinship» ved Kunsthall Trondheim gir publikum innsikt i et gjensidig avhengighetsforhold, og kan få en til å undre på hvem man selv kunne tenke seg å smelte sammen med.

I «Cosmetic Demons – A Choreographic Salon» har Sindri Runudde erstattet speilet i salongen med en dansende demon. 

Tommy Høviks «Vinterlys» på Babel visningsrom for kunst tar for seg tap av trygghet i verden. Det oppleves både selvsentrert og fullt av vemod.

Verdensteatrets «Flat Sun» är en typ av magisk realism, och den egensinniga logik som hör till.

«Park» av Mishi Foltyn och Per Stian Monsås speglar både positiva och negativa aspekter av parken. Dess sociala värden återges, samtidigt som det blir tydligt vad som skaver med formatet.

Hos Einar Grinde oppstår det en interessant spenning mellom de slagkraftige parolene og det lette uttrykket i fanene.

‘From Behind’ preges av en ambivalens mellom det som er skjult og det som er kult.

När frågor väcks, om vilka dessa karaktärer är eller var vi befinner oss, kommer utställningstiteln, «Dem om det», in och sätter punkt.

Noen av verkene i utstillingen «Arvegods» ved Nils Aas kunstverksted står i en materiell eller tematisk relasjon til Nils Aas.

I «Svingende skygger» sidestiller Lisa Lie det å vekke ukjente krefter gjennom en mediumseanse med det å skape et kunstverk som lever sitt eget liv.

Forfallet gjør verkene forgjengelige – slik alt egentlig er sårbart og i konstant endring. Det er både trist og fint. 

Fuktigheten fra plantene blir til is på metallet. Når støpselet trekkes ut, og isen smelter, så vannes plantene.