Jeg kommer i fred for å bli med og slåss

Minikritikk 20.09.2021

Jeg ser vanligvis minst en oppsetning ved Rosendal Teater i halvåret. Det er alltid en glede og jeg blir lett begeistret. Det siste jeg så var Verdensteaterets Trust Me Tomorrow – en perfekt produksjon for meg. Mens den første performancen jeg så overhodet var i 1998, da Pain Solution varmet opp for Mayhem på Mars i Oslo. En del av showet var med en mann med motorsag inne i et bur, og jeg var virkelig redd for at han skulle slippe ut. En annen minneverdig opplevelse fra samme sjanger var cirka 10 år senere, da jeg på slump befant meg i en performance på Whitechapel Gallery i London. Der ble jeg plassert inntil en tynn metallplate med armene bundet fast. Inn i rommet kom en fyr springende, også han med motorsag som han begynte å skjære i den tynne platen med. Platen presset hardt mot magen min og jeg stod og ristet mens jeg tenkte: Han kan ikke skjære meg opp, han kan ikke skjære meg opp. 

Nå, Skeleton Woman i Lademoen kirke: på en rekke, bærende på hver sin bomberjakke, kommer staute, kvinnelige karakterer med utstråling som astronauter eller idrettsutøvere. Foruten jakkene de holder i, er de likt antrukket med beighvite selebukser i et tykt, glinsende plastikkstoff. Buksene ser ut som overdimensjonerte fiskerbukser eller dansebukser, tilsølt med noe rosa. På beina har de Buffalosko. Jøss, her har noen gravd dypt i et gammelt rave-klesskap, tenker jeg når jeg ser de skoene (like greit at jeg ikke sier det høyt, for med litt undersøking ser jeg at skoene nylig har vært in igjen). 

Kirkerommet er nesten tomt. Benkene som vanligvis fyller kirken er fjernet. Utøverne passerer publikum som sitter spredt på stoler, legger seg ned tett inntil hverandre midt på gulvet og blir til én form. Av knokler, om en legger godviljen til. Raskt er personene inni helt glemt. Formen ligger urørlig og det er helt stille i rommet, lenge, kjennes det som. Utøverne drar det helt, helt ned. 

En svak gnisselyd høres ifra plastikkbuksene før jeg faktisk ser bevegelsene. I stillheten blir gnissingen i buksebeina til musikk. Snikende inn i kirkerommet, ovenifra, kommer deretter en atmosfærisk sang, uten ord, men med klang. Formen på gulvet går sakte og nesten ubemerket fra å være stum til å bli en levende skulptur, og et magisk øyeblikk oppstår idet formen begynner å synge. Fra bevegelig skulptur går formen over til å bli en syngende organisme som sprer seg utover i kirkerommet.

Skeleton Woman, F. Alette Schei Rørvik

Lyden er himmelsk, men adskillelse er ikke lett. Bestanddelene åler, hakker, kaver, sloss og kjemper seg fra hverandre. De er fortsatt former. Samtidig minner de nå mer om mennesker. Spredt rundt i rommet. Mennesker som ikke har lært seg å bevege seg som mennesker, eller ødelagte mennesker.

Ut av en jakke, rett foran meg, stikker med ett et skulpturert dødningehode frem. Selv om stykket heter Skeleton Woman skvetter jeg til av å se rett inn i øynene på hodeskallen. Jeg kommer på noe Håkon Bleken sa en gang, da han ble spurt om betydningen av hodeskallene han har med i maleriene sine. Han svarte noe om at det symbolske med en hodeskalle ikke trenger å bety så mye, men at det er en jævlig fin form!

Nå dukker det opp hodeskaller også fra de andre bestanddelene. Inntil et piano i en side av rommet ligger det en, to sloss i et hjørne, en stabler seg på vei mot alteret. Når jeg ser meg rundt er det et absurd scenario på gang. Som på et galehus, eller en fest der noe har gått skikkelig feil. 

Lyden av et dødningehode som knuser hardt i gulvet og en kropp som faller tungt sammen, føles som starten på en ny akt. Lyden av knusing og kropper som faller mot gulv, er foruroligende og påvirker en helt instinktivt. Det er heldigvis lyder jeg ikke hører så ofte. Etter fallet fortsetter bestanddelen å åle og falle gjennom rommet og videre forbi oss. 

Samtidig fjernes bomberjakkene, dette skallet, og frem dukker ansikt etter ansikt opp, delvis dekket av masker. Og disse maskene er skumle. Geniale i sin enkelhet. De minner om noe et barn kan ha laget, men også om den obskure, amerikanske seriemorderen som brukte hud fra ofrene sine og sydde seg masker av det. Maskene her er laget i forskjellige materialer som minner om hud, med øyne-, nese- og munnvarianter. Den ene har et øre på haka. 

Så synger alle. Formen er forvandlet til et melankolsk, men tappert kor som synger med vestlandsk dialekt på en gammelnorsk måte. Det høres ut som stev. Så forsvinner de triumferende på forkvaklet vis ut av kirkerommet, mens de fortsetter å synge i rommet ved siden av, og sånn ender det. 

Skjebnen ville ha det til at da jeg var på vei for å se Skeleton Woman ble jeg oppdatert på sosiale medier om at musikeren Harald Frøysa var død. Jeg satte meg ned utenfor kirken før forestillingen, og så på et opptak med han. Han var en urkraft, en vill en, og jeg har tidligere hatt æren av å oppleve ham steve live. En linje fra Frøysa som fulgte med meg inn i kirken var: Jeg kommer i fred for å bli med og slåss. 

Hva er sjansen for at en skal høre stev to ganger på samme dag? 

I stykket og i livet. Vi bryter ned og bygger opp, og gjentar dette. Noen ganger går det og noen ganger går det ille.

Artikkelfoto: Tale Hednes

Skeleton Woman
Becker/Langgård, Lademoen kirke 3.–4. september 2021
Rosendal Teater