Sansefellesskap

Minikritikk 12.02.2020

Jeg står med nesa mot glassdøra inn til utstillingen A beast, a god, and a line. Det er som om halve verden har forsøkt å få plass i Kunsthall Trondheim. Og kunsthallen har vært raus, est ut, laget rom, fylt seg til randen med farger, objekter, lyder og fjær. 

Jeg har sett utstillingen før. De fantastiske verkene preget av tusenvis av år gamle tradisjoner og håndverk. Men jeg har også kjent på det kvalme gufset fra kolonitiden og vestens kyniske utnyttelse, som de etterlater seg et ekko av. Det er en heftig utstilling, og her er det mye jeg ikke forstår. Jeg mangler liksom språket.

Jimmy Ong, Seamstress Raffles Effigy 37 – Mr. Florent F. Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim

Nå er jeg her på nytt, i anledning Teater Fot og forestillingen Animalium. Utøverne er kledd opp og ter seg som fire underlige, dyreaktige vesen. I løpet av en halv time skal de bevege seg innimellom utstillingen med lyd og- fargesterke kostymer, på leting etter nettopp et felles språk. Selv om performancen er tiltenkt barn fra 2-6 år, er den også åpen for andre nysgjerrige.

Jenta ved siden av pirker borti meg og peker på en svær krokodille i tekstil, som ligger på gulvet ved vinduet.

-Er den levende? spør hun hviskende.
-Garantert, svarer jeg.

Det klirrer magisk idet omlag tjue barn og voksne smyger seg rundt og under et takhengt verk av lange hyssingfletter med små bjeller på. Bak verket sitter et av dyrene med et trekkspill i hendene. Hun spiller korte toner og smiler inviterende. Ved siden av og under verket Seamstress Raffles Effigy 37 – Mr. Florent (Jimmy Ong) – et hengende hevnverk og en kritikk av Stamford Raffles, grunnleggeren av det moderne Singapore – sitter en annen liten skapning med to hoder og kikker vennlig på oss.

Teater Fot, Animalium. F. Dag Arve Forbergskog/Kunsthall Trondheim

De er alle kledd i posete klær med dyreprint i svart-hvitt. På hodet har de hatter med lange fletter, noen av sølv og gull, andre av svart hår. De ligner mennesker, men likevel ikke. Det er noe med de nysgjerrige blikkene, bevegelsene og de ordløse lydene de lager.

Tekstilene som Teater Fot anvender speiler utstillingen og skaper en sømløs symbiose mellom performance og utstilling. Det er som om verkene er vekket til live og har hoppet ned på gulvet sammen med oss. Den irrblå, hodeløse torsoen til Raffles, er med den største selvfølgelighet blitt en kokong som dyrene har kravlet ut av. Det tohodete dyret har delt seg i to kropper, som nå feier gulvet med skjørtene sine. Ved lyden av en tromme stanser de plutselig opp. De undrer seg over lyden og lokker oss med inn i neste rom, hvor et fjerde dyr sitter og spiller trommer med trepinner.

De tre skapningene vender seg mot tre store, fargeintense malerier av Etan Pavavalung, som henger på en neonlilla vegg i rommet. De velger hvert sitt maleri, og tolker bildene gjennom bevegelse til de rytmiske slagene som sistemann lager. De danser maleriene, strekker seg på tå, spriker med fingre og bein. Dyrene prøver å forstå med hele kroppen. Jeg synes dette er en skikkelig befrielse; kanskje ikke alt behøver å tolkes med hode, tanker og samvittighet?

Teater Fot, Animalium. F. Dag Arve Forbergskog/Kunsthall Trondheim

Deretter finner dyrene i Teater Fot sine røtter foran Joydeb Roajas nydelige og såre blekktegninger Searching for my roots. De smyger seg inntil vinduene forbi den sovende krokodillen, og ankommer til slutt videoverket Incarnator av Paul Pfeiffer, som dekker hele endeveggen.

-Can you sing Despacito? spør en stemme i filmen. Et av dyrene tar opp trekkspillet og klimprer med til den irriterende hiten av Luis Fonsi. Det er så vakkert at jeg får frysninger. På filmen har to tenåringsjenter fra Bangladesh begynt å synge til låta på spansk, akkompagnert av trekkspillet og trommene i rommet. Dyrene danser, publikum svaier, og i dette øyeblikket handler ikke verket lenger om kynisk stjerneproduksjon og fan-hysteri. Vi har funnet et felles språk: Å få en sang du ikke aner hva handler om på hjernen. Det behøver ikke å være mer komplisert enn som så.

Teater Fots Animalium foregikk 8. og 9. februar 2020, i A beast, a god, and a line på Kunsthall Trondheim.

 

Minikritikk er en rekrutteringsarena for skrivekyndige, kunstinteresserte personer. Her publiseres korte, eksperimentelle tekster eller statements om utstillinger og kunstarrangement fra regionen.