Kunstens paralyse

Paralysens liturgi er et komplekst, men samtidig så enkelt verk. Gjennom et møte mellom komponist og lydkunstner Eirik Havnes’ musikk, kunstner Liv Kristin Holmbergs liturgiske utforskning, og Nidarosdomens store kirkerom, fylt med et publikum på én person, oppstår noe spesielt.

Det er Galleri Maria Veie, kurator Maria Veie Sandviks nomadiske galleri, som fra 26.–28. april, under festivalen Only Connect 2021, inviterer til dette kunstneriske møtet. Liv Kristin Holmberg har tatt med både Eirik Havnes og filmfotograf Kristian Larssen inn sitt kunstneriske forskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole.  Gjennom performance utforsker hun relasjonen mellom det liturgiske og kunstneriske rommet, og hvordan stillstand og tomhet kan være et sted for forandring. Dette settes på spissen ved at verket også kan oppleves på Rosendal Teater. Det er i denne siste versjonen at Larssens film kommer inn. I Nidarosdomen er det kun det liturgiske og musikalske som gjelder. 

Paralysens liturgi er som nevnt et komplekst verk. Det er vanskelig å på forhånd skape seg et bilde av hva som venter. Ordet «paralyse» er i seg selv så fjernt at det skaper få assosiasjoner. Liturgi forbinder jeg med gudstjenestenes formale regelverk. Verket består av musikk, poesi og liturgi. Kunstnerne henger verket på alt fra klima til religion. Referansene jeg på forhånd har er dermed spredte og vage.

Klokka 23.30 blir jeg sluppet inn i Nidarosdomens Kapittelhus, hvor jeg henvises til en av de mange stolene i rommet. Stillheten er allerede her slående, og det er fortsatt vanskelig å skjønne hva dette er. Etter noen minutters venting hentes jeg av ei kvinne ikledd ei blank, gullaktig kappe. Gjennom oktogonens ambulatorium, følges jeg inn i Nidarosdomens hovedskip. Jeg vises til en stol midt i det østlige skipet, og her blir jeg sittende som eneste tilskuer i det storslåtte kirkerommet. Personen som fulgte meg inn gir meg så et glass jeg skal drikke av, mens Eirik Havnes’ verk Requiem for et tomt rom starter. Etter en stund kommer den kappekledde tilbake, pensler meg i ansiktet med noe som må være vann, og ber meg følge etter henne til Nidarosdomens midtpunkt. Her skal jeg legge meg ned på et mykt underlag. For en stund på magen med armene ut. Så på ryggen. Fortsatt spiller Requiem for et tomt rom.

Eirik Havnes’ Requiem for et tomt rom er spesielt. Der handlingene til den kappekledde seremonilederen setter rammene, er det kanskje musikken som bærer verket fra start til slutt. Verket er skrevet for ikke mindre enn tjue kirkeorgel – og et tomt rom. Havnes har gjort opptak av disse orglene rundt om i landet, og har brukt lydopptakene i komposisjonen. Da alle orgel er stemt forskjellig – en tone fra ett orgel er ikke nødvendigvis lik den samme fra et annet – blir dette en mikrotonal komposisjon. Ved å sakte dra inn tonen fra et orgel over den samme fra et annet orgel, oppstår det et fluktuerende liv. Langstrakte akkorder vil oppleves som noe mer enn om de bare hadde blitt spilt på ett orgel. Mikrotonal musikk er kanskje for de mer interesserte, men de liturgiske handlingene, i kombinasjon med domkirkas rom og musikken, gjør at det oppstår en helt spesiell stemning. Man blir rammet av helhetsopplevelsen.

I tillegg leses tekst skrevet av Holmberg over musikken. På mange måter forsterker dette opplevelsen, men tidvis må man anstrenge meg for at det ikke skal bli for mye å innta.

Det er som sagt vanskelig å på forhånd skjønne hvordan alt dette skal henge sammen: Mikrotonal musikk, tjue orgler, paralyse, liturgi, kunst, poesi og religion. Kanskje er det det religiøse aspektet som for det gode forvirrer – spesielt for en ikke-religiøs tilskuer. Verket er likevel rivende enkelt å forstå seg på, om man først knekker koden: Det handler om å la kroppen innta kunstverket – å la den bli et mottaksmedium for kunstens liturgi. Det kan være en god påminner for oss alle, at man noen ganger må la kunsten ta eierskap over seg. 

Den religiøse vil kanskje tilføye hvordan liturgien knytter kirkerommene sammen til et større felleskap. Liturgiske nettverk på tvers av tid og rom, er velkjente tolkningsrammer for kirkelig kunst. I et samtalearrangement før verkets første fremførelse, vier sokneprest Andreas Hilmo Grandy-Teig dette mye oppmerksomhet. Han påpeker at man ser nesten tusen år tilbake i tid når man skuer nedover Nidarosdomens skip, og hvordan liturgi skaper et møte mellom her-og-nå og de lange historiske linjene. Domkirkas historie, og de tjue kirkene som er til stede med orgellyd i Paralysens liturgi, illustrerer dette godt.

Men, man trenger på ingen måte være religiøs for å få noe ut av Paralysens liturgi. Fordi verket står i et krysningspunkt mellom det kunstneriske og liturgiske, påpeker Holmberg at det tross alt er likheter mellom uttrykkene. Å innta et kunstverk, som for alle er en øvelse, handler kanskje om det å la seg bli paralysert – å sette seg i stillstand for å innta det som skjer.

Artikkelfoto: Bjørn Ànte

Paralysens liturgi
Liv Kristin Holmberg, Eirik Havnes, Kristian Larssen, Maria Veie Sandvik

Nidarosdomen og Rosendal Teater

Only Connect Trondheim: Come What May
29. april – 1. mai