Nøysom kunst

Minikritikk 19.10.2021

Ved siden av Trondheim Kunstmuseum ligger et annet, ærverdig murhus. Det gamle, pastellfargede bygget huser nå Trondhjems kunstforening. Innenfor døren i trappeoppgangen henger en gedigen, sort pappkasse. På den er det to neonlysende frakt-klistremerker og et skilt med utstillingens tittel: Enrique Roura, «While Sorting out Nails».

Det første rommet er dunkelt og fremstår tomt ved første øyekast. Så legger jeg merke til det pussige tapetet. Det er sammensatt av ark som er klistret opp på veggen, vinrøde firkanter med emblem på. En gyllen, adelig rose. Dette gjentagende våpenskjoldet og den burgunderrøde fargen gir assosiasjoner til gammel makt, og passer dermed godt til den originale bygningsmassen.  

Neste rom er også sparsomt innredet. Her er tre store vinduer dekket til av pappkonstruksjoner, festet til karmen. Et mønster er skåret ut av den samme mørke industripappen som esken nede i gangen består av. Alle bitene er identiske, men de er satt sammen på forskjellige måter. Sammenføyningene holder dem oppe, som i et byggesett. Det minner meg om Mashrabiya; de vakre vindusskjermene man finner i arabiske deler av verden, men de henger vanligvis på utsiden av vinduene. Videre inn i rommet legger jeg merke til en liten skulptur i hjørnet. Det er en lav, pyramideformet figur, satt sammen av de samme pappelementene som vindusskjermene. Overlatt til seg selv der i hjørnet ser den mest av alt ut som et juletre. 

Foto: TKF/Håkon Viksmo Lie

I det innerste rommet står en stor, sort modell av huset som jeg befinner meg i. Skalaen er 1:10, tipper jeg. Modellen rekker meg til brystet, og jeg bøyer meg ned og studerer detaljene. Det er karnapper og piper. Innenfor er døråpningene plassert på de riktige stedene, rommene er nøyaktig som de er her, hvor jeg står midt i dem. Modellen er sirlig tegnet opp og skåret ut, slik at føyninger flettes sammen og holder seg selv oppe. Det finnes ikke spor av lim eller andre festemidler. Bare grov industripapp. Bitene begynner å falle på plass for meg. Fraktesken nede i gangen må være den disse delene ankom i.  

Men er det hele sammenhengen? For meg virker elementene i utstillingen å være noe tilfeldig valgt ut. Emblemet på veggen er hentet fra en tobakkeske som tilhørte biskopen som arbeidet her før. Mønstrene i vinduene er sikkert vakre når solen og skyggene spiller i rommet innenfor, men nå i mørket fremstår det som et tilfeldig sammensatt byggesett. Det er som om kunstneren har stoppet ved første iterasjon. Modellen av huset er fin, den. Det er en stor og arkitektonisk modell, men for min del blir det en litt lettvint omgang med Autocad og CNC-kutter. Jeg vet hvordan det fungerer. 

Foto: TKF/Håkon Viksmo Lie

Utstillingen har et stilrent og minimalistisk uttrykk, og jeg blir ikke overrasket over å lese at Roura også har arkitektbakgrunn. «Less i more», som er modernistenes motto. I utstillingen savner jeg imidlertid noe «more». Jeg klarer dessverre ikke helt å se meningen bak, eller en fortelling utover det rent arkitektoniske. Det er for lite å spille på til at fantasien min får næring. Jeg finner ingen utfordringer å reflektere rundt.  

Kunstneren har i to år jobbet for kunstforeningen og foretatt undersøkelser i huset. Han har gått gjennom konstruksjonen og historien, spiker for spiker. Han har åpenbart utviklet et nært forhold til bygget, og kanskje er det slik utstillingen fungerer best: Som en hommage til huset den er laget for. Å bevare et verneverdig bygg er et stort økonomisk ansvar å pålegge en ideell organisasjon, og det gamle bygget i Bispegata har sine utfordringer i så måte. Hvis ikke kunstforeningen får rustet opp huset kan i verste fall Rouras tomme skall av en bygning bli et dystert frampek. 

 

Artikkelbilde: TKF/Håkon Viksmo Lie

 

While Sorting out Nails
Enrique Roura
Trondhjems kunstforening
07.10 – 14.11.2021