En fascinerende, merkelig verden

Hele andre etasje på Trondheim kunstmuseum er viet multikunstneren Hege Lønne (1961-2018). Hvem er det, tenker du kanskje? Lønne vokste opp i Trondheim og studerte ved Kunstakademiet i byen. Hun tilbrakte mesteparten av karrieren i Polen, dermed er hun ikke blitt et kjent navn her til lands.

Fra årstallene som oppgis forstår jeg at hun er død. Det rimelig nylig og forholdvis ungt. Utstillingen er tilbakeskuende og griper om store deler av hennes nesten 40 år lange karriere. Størrelsen på den retrospektive utstillingen er imponerende og det er en utrolig variasjon i uttrykk, formspråk, virkemidler, teknikk og tematikk som oppvises. Verkene spenner fra stop-motion animasjoner, video og fotografi til figurative og modernistiske skulpturer, og videre til metall-vever og ready-mades. Dette gir en mangfoldig utstilling, som på tross av sin dempede fremtoning, er full av liv. En underskog det er spennende å bevege seg rundt i, men som det også er lett å forville seg inn i. Tematisk går flere store linjer igjennom utstillingen, men de lar seg vanskelig gripe helt om. Verkene forteller ulike historier på mange språk, som igjen leder til flere spørsmål enn svar.

Verk fra forskjellige kunstsjangre og fra et bredt tidsaspekt står side om side her. Noen av Lønnes senere verk, en rekke, glatte, amorfe, gips-skulpturer er plassert på horisontalt liggende pidestaller. Ovale egg er reist på gipsbein eller som små, finslipte tuer eller steiner. Gipsen er lagt lagvis i duse farger: grå og lyseblå. Dette gir et marmorert, steinaktig utrykk. Det minimalistiske formspråket kan minne om modernister som Aase Texmon Rygh, men der Ryghs åpne former fremstår mer monumentale og abstrakte, er Lønnes former jordnære og menneskelige.

Ved siden av disse skulpturene, henger svart-hvit fotografiene Uten tittel (1984). Serien er fra begynnelsen av Lønnes karriere og avbilder bakhodet av det som synes å være samme person. Det som skiller dem, er hvordan håret er strukket ut i tre ulike retninger. Håret ligner på silhuetten av en ørn, og gir en pekepinn på tematikken natur/menneske, en av linjene som er gjennomgående i utstillingen. Kanskje faller også de runde gips-skulpturene inn under naturtematikken. De kan minne som steiner slipt av vann eller modeller av åser, men der de står bortover ‘disken’ minner de meg også om elektriske produkter i en fancy butikk. Det kunne like gjerne ha vært høyttalere fra Eplehuset.

Der skulpturene og sort-hvitt fotografiene har en subtil fremtoning, bruker stop-motion animasjonene i samme rom andre virkemidler. The Sweet Polish Feminist (2003) viser en modellert rosa menneskefigur snurrende rundt på et gulv. Jeg tenker på at kvinner i Polen nå får innskrenket sine rettigheter stadig mer, men hvordan var det da, for bare tjue år siden?

Miksen av video, fotografi og skulptur fungerer godt i de største rommene. Her beveger man seg smidig mellom uttrykksformer. I de mindre rommene, derimot, kjemper noen av verkene mot hverandre. Lyden fra et videoverk setter en mystisk stemning, som ikke nødvendigvis passer de formalistiske relieffene av støpejern.  Her finnes også gips-skulpturer i samme finslipte overflate, men med et annet utrykk. De fremstår som skalamodeller av bygninger og et forenklet landskap. Jeg liker spesielt godt skulpturen Uten tittel (2008). Her går et hull tvers igjennom skulpturkroppen, og ens egen plassering avgjør om en ser lyset i andre enden. Den grå, glattslipte overflaten gir et beinaktig utrykk, som om denne åsryggen er et tidløst fossil. Sokkelen den står på er også åpen, og det fremhever verket. Selv jordoverflaten museet står på, er bare en skorpe.

De skulpturene nevnt over fungerer godt i natur/menneske-tematikken, som jeg oppfatter at Hege Lønne er opptatt av. Men dette er en bred kategori. Jeg leser for eksempel noe annet om storheten i naturen i disse, enn i den mer tematisk åpenbare videoen av en isblokk på en europall, med en tikkende lyd. Og hvordan går dette temaet egentlig sammen med den mer poetiske naturvideoen Puddle, hvor vi ser vaiende trær i et vannspeil?   

Bare videoene i utstillingen kunne det vært skrevet side opp og ned om. Vi finner humoristiske animasjoner med et naivt formspråk, som den surrealistske Aeroflot- Russian Airlines. Her vises en lang fly-scene akkompagnert av mongolsk strupesang. I Ranunculus acris, som er det latinske navnet på smørblomst, ser vi en naken plastelina-dame som får en blomst skjøvet mot ansiktet mens en mørk mannsstemme spør: liker du smør? Den er merkelig og morsom, men med en underliggende, ubehagelig atmosfære.

Videoverket Rogaland Arboret har en mystisk fremtoning. Ved første øyekast ser vi bare trestammer, men for den tålmodige kommer det til syne en gruppe mennesker, frem fra bak stammene. De går sakte noen meter, før de igjen gjemmer seg bak nye stammer. Trær og mennesker blir ett, og hele tiden har jeg en forventning om at noe skal skje. Dersom denne videoen hadde gått sin gang på internett, måtte det ha blitt lagt til instruksjoner om å bare «wait for it», ellers hadde ingen hatt tålmodigheten til å få det med seg.

Det finnes også skulpturer som snakker et helt annet språk enn de sobre gipsskulpturene. De bevegelige skulpturene Uten Tittel (1989) viser eldre jagerfly montert ytterst på armer som går rundt. Verden da, med Berlinmurens fall og åpningen av Øst-Europa må ha fremstått kaotisk. Det gjør den også i dag. Krig er alltid aktuelt, for slik sirkler tidens gang. Men selv om undertonene i verket er alvorlige, får flymodellene og bevegelsen det til å fremstå lekent og humoristisk. Denne ambivalensen er et fint grep, men likevel snakker det lavmælte språket i gipsskulpturene høyere til meg.

Lønne har en utforskende tilnærming til kunstproduksjon, samtidig som hun har et undrende blikk på verden. De forskjellige verkene er plassert om hverandre og fyller rommene, det gjør kunsten nær, og skaper et landskap hvor vi erfarer kunsten, ikke bare ser den. Samtidig oppleves dette også til tider kaotisk. Lønnes modernistiske grep med å navngi verk Uten tittel gir mye tolkningsrom, men det etterlater oss også alene. I alle rom ser jeg etter en forklarende tekst eller en hjelpende sammenheng. Det er modig av Trondheim kunstmuseum å vie så mye tid og sted til en forholdsvis ukjent kunstner, og de skal ha kudos for mengden verk de har klart å samle inn. Av og til fremstår denne samlingen dog noe uoversiktlig.

Jeg blir stående med en rekke ubesvarte spørsmål. Hvorfor henger disse verkene sammen? Hva er tematikken her? Hvilket aspekt ved naturen er det snakk om? Hva er tanken bak Uten tittel hos Lønne? Hvordan var polsk kvinnekamp i 2003? Hvordan døde hun? Den totale mengden spørsmål gjør at det ene tar det andre og slik spiser de hverandre. Som nevnt så går det flere parallelle linjer gjennom utstillingen, men de er så åpne at de blir vage. Hege Lønne, retrospektiv på Trondheim kunstmuseum er en kompleks utstilling som reiser flere spørsmål enn den besvarer.

Hege Lønne (1961-2018), retrospektiv
Trondheim kunstmuseum, Bispegata
25. mars –14. august 2022
Hannah Ryggen Triennale 2022