Absurde dødsdialoger

Det er høst, allehelgensaften og tid for dødsprosesser. Jeg har nettopp sett en fremførelse av Mozarts Requiem, og nå føles det helt naturlig å følge opp med teaterforestillingen Svingende skygger av Lisa Lie, vist ved Trøndelag Teater. Forestillingen tar utgangspunkt i medium-seansene som var populære i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, hvor målet var å komme i kontakt med de døde. Innbakt i narrativet er også en metahistorie om tre skuespillere som skal sette opp en teaterforestilling, om hvordan de strever med replikkene, samarbeidet og det å fullføre oppsetningen før døden tar dem.

Det hele starter som et enkelt trylleshow der de tre skuespillerne Christian Eidem, Anna Ladegaard og Fabian Heidelberg Lunde henvender seg til publikum som et trehodet karnevalsvesen. De fremfører komiske trylletriks: Et bord leviterer ved hjelp av banale metoder og karakterene vekker hverandre fra døden som i en barnelek. Etter et kvarter er første akt allerede over, og vi får en pause. Neste og siste akt varer i 2,5 timer. Her er de fleste konvensjoner snudd på hodet. 

Dramatiker Lisa Lie er en scenekunstner som er kjent for sitt særegne, magiske univers. Det er omtrent 10 år siden jeg så Blue Motel, som hun vant Heddaprisen for. Med Svingende skygger har Lie videreført sin karakteristiske blanding av absurditet, farse, komikk og tragedie, men i motsetning til Blue Motel er scenografien her maksimalistisk. Scenen er innredet som et klunkestil-værelse fra starten av forrige århundre med gulvstående speil, draperte gardiner, gamle radioer, snakkende dyr og monstre fra avgrunnen. 

Det tar litt tid å komme inn i selve historien, særlig fordi karakterene stadig gjør triks eller går i transe mens de forsøker å snakke med hverandre. Dialogen blir avbrutt og de må begynne forfra gang på gang. Manuset stykkes opp, repeteres og snus på hodet. Jeg ser en klar referanse til absurd teater fra 1950- og 1960-tallet, som handlet om hvor vanskelig kommunikasjon er, og som ble popularisert gjennom Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Lies karakterer øver iherdig på forestillingen (i forestillingen), mens de venter på skuespillerstjernen og dramatikeren Ludwig Schneider. Når han ankommer oppstår det kniving og maktkamp. Det kulminerer i en tilsynelatende uendelig slapstick-scene der skuespillerne faller over alt og alle mens de river ned den vakre scenografien. Først er det morsomt, så blir det etter hvert hysterisk og litt slitsomt å se på. 

Lie sidestiller det å vekke til live ukjente krefter gjennom en mediumseanse med det å skape et verk som lever sitt eget liv. Gjennom karakterenes behov for å skape noe vakkert som skal bli husket for ettertiden, blir det tydelig at dette også er dypt eksistensialistisk. I en monolog verdig en litteraturklassiker, stilles vi overfor spørsmål om hva vi lever for og hvorfor. En av karakterene ser frem til den dagen hun skal fremføre teaterforestillingen sin, for så å bli berømt. Hun snakker om storheten i det å skape. Senere skal nettopp dette perspektivet bli hennes lodd. Når denne karakteren møter sin veileder i dødsriket, fremheves det absurde i prioriteringene hennes:

“Gå mot lyset” 
“Nei! 
“Du er elsket”
“Nei! Jeg må fullføre stykket!”

Lie sitt univers er rikt på referanser til myter og okkultisme. Her finner vi igjen både tarotkort, litterære monstre og mytiske vesen, men alt har sin egen originalitet. Lie klarer å skape en helstøpt verden som er overraskende og underholdende, maksimalistisk og vakker. Flere scener mister litt momentum når de varer veldig lenge, og noen publikummere går før forestillingen er over. Det er sikkert et poeng at vi skal kjenne på balansen mellom latter og lidelse. Som publikummer må man nok være forberedt på 3 intense timer, for å kunne nyte forestillingen fullt ut.

Svingende skygger
Lisa Lie
Trøndelag Teater
Premiere 21.10.2023