Alene sammen

Minikritikk 11.05.2021

Foran meg sitter en mann med headset i en stor, grå lenestol. Han stirrer tomt ned i gulvet. Rundt ham summer stemmer og lyder av bestikk mot keramikk. Espressomaskinen hviner og noen ler en høy og kort latter. Over mannen henger fotografiet Antverpia volkscafe av Signe Marie Andersen. Motivet er en lysende kafé i et mørklagt gatehjørne et sted i Belgia. Lokalet ser stille og tomt ut, ensomt. Akkurat som mannen under fotografiet. 

Med utstillingen The Breakers Cafe på Café Ni Muser i Trondheim behandler fotograf Signe Marie Andersen kaféen som et sosialt termometer – som en speiling av et samfunn. I utstillingsprogrammet beskrives prosjektet som en jakt etter “motiver som illustrerer det hun oppfatter som en nedadgående fellesskapsfølelse i Europa”. Utstillingen består av 28 fotografier akkompagnert av tekstutdrag av dramatikeren Arne Lygre, hentet fra deres bok Visitors fra 2019. Et par fotografier dekker nesten hele veggen mens andre er mindre og stilt opp ved siden av hverandre. Lygres tekster er printet mot hvite flater som nesten går i ett med de lyse veggene. Plassert mellom fotografier eller alene over bordene fremstår tekstene som bruddstykker av indre tanker jeg kunne hatt i møte med noen her på kaféen. 

“Jeg spurte: Er du her ofte? 

Jeg sa: Ja. Jeg sa: Nesten hver dag. Jeg sa: 

En liten tur i parken, også tar jeg meg en kaffe her.”  

«The Breakers cafe», Signe M Andersen, Trondhjems kunstforening. F: Signe M Andersen

På fotografiene ser jeg i hovedsak mennesker som stikker seg ut blant større folkemengder fordi de ikke er i kontakt med noen, eller så sitter de helt alene, i lag med et kjæledyr eller et glass øl. De stirrer ut i luften, ned i pianoer eller vinglass. Som fotografiet av en eldre kvinne. Hun sitter med rak rygg, iført en dypblå kjole uten ermer. Et langt kjede henger rundt halsen hennes og i ørene har hun store øredobber i gull. Hun har tatt en bit av sjokoladekaken sin og ser betenkt ned i kaffekoppen. Konsentrerer hun seg eller er det en dagdrøm som streifer forbi? Tittelen på verket er Ballerina og rettferdiggjør den rake holdningen, men det er vanskelig å bedømme hvorvidt den pyntede kvinnen er bevisst kameraets tilstedeværelse. 

Andersen jobber med iscenesatt foto, men bildene er konstruert av motiver hun oppsøker i den virkelige verden. Spenningen mellom det iscenesatte og det virkelige gjør at fotografiene kan beskrives som dramatiserte reportasjer heller enn spontane eksponeringer. På den måten blir fotografiet av den tilsynelatende ordinære, eldre kvinnen et nøye planlagt nostalgisk statement; fortidens storhetstid er redusert til en dagdrøm. Det suser i meg og jeg bruker ikke lang tid på å finne potensielle “ballerinaer” her inne på Ni Muser. 

«The Breakers cafe», Signe M Andersen, Trondhjems kunstforening. F: Signe M Andersen

Via Andersens iscenesettelser og Lygres dramatikk opplever jeg et samspill mellom kunstverkene og rommet, hvor kunsten nærmest instruerer situasjonene rundt meg. Det er som om kafébesøket blir dramatisert gjennom fotografiene og tekstene. Det blir særlig tydelig i det jeg fristes til å plante en av tekstene til Lygre mellom meg og en person som sitter alene: 

“Jeg visste ikke hva jeg skulle si. 

Jeg pleier ikke å sette meg ned ved et bord 

ved siden av en fremmed, bare for å snakke 

med vedkommende.”  

Jeg setter meg ikke ned for å prate med “vedkommende”, men jeg har lyst. Teksten belyser så godt det ambivalente forholdet jeg føler ovenfor de andre besøkende her. Mange kunne en sikkert kommet overens med, startet livlige samtaler og funnet felles interesser med, men slikt gjør vi ikke. Gjorde man det før, og var verden et bedre sted da? Jeg vet ikke, men Andersen og Lygre virker ganske bestemte. Kunstverkenes insisterende narrativer gjør meg i hvert fall bevisst, ikke bare på situasjonen mellom oss besøkende, men også mellom meg og stedet. Ni Muser blir på den måten et performativt landskap, et “sosialt galleri” der de besøkende blir bevisstgjort sin rolle som både aktør og tilskuer gjennom kunstverkene som vises der. Det er kanskje derfor den tomme stolen ovenfor meg plutselig minner meg på min egen ensomhet. 

«Tonys bar», Signe M Andersen.

Skal en tro Andersen har prosjektet en historisk bakgrunn: Vi ser produktet av et turbulent politisk landskap preget av polariserende retorikk. Det graves skyttergraver, og den nyanserte befinner seg fort i et ingenmannsland. Prisen er små bobler av ensomhet i form av ekkokamre. Offentlige plasser, som en gang var steder for intellektuelle diskusjoner og meningsbrytning, er blitt plasser hvor vi sitter tankefulle og stirrer ut i luften, forbi eller gjennom de rundt oss. Slik blir idéen om kaféen som et “sympatiens landskap” hvor vi alle deler en stue, utfordret. 

Jeg får lyst til å starte en samtale med noen tilfeldige gjester for å motbevise dette vemodige budskapet, men Andersen og Lygre har rett. Her kommer man ikke for å etablere nye relasjoner, men for å dyrke de man allerede har. En kan spørre seg hvorfor noen av oss da drar alene på kafé. Er det for å sitte og se eller lytte til andre? Vi gjør det hvert fall ikke i søket etter ensomhet, men kanskje for å være alene sammen? Hos Andersen og Lygre fremstår tilstanden av isolasjon og avstand som konsekvens av samtidens økende politiske og økonomiske ulikheter. Spørsmålet blir nødvendigvis om det finnes noen vei ut herfra. For kan ikke bildet av den ensomme også være et bilde av en som venter?

 

Artikkelbilde: «The Breakers cafe», Signe M Andersen, Trondhjems kunstforening. F: Signe M Andersen

The Breakers Cafe
Signe Marie Andersen og Arne Lygre
Trondhjems Kunstforening/Café Ni Muser
29. april – 13. juni 2021