Et sted imellom

I utstillingen Inter er seks kunstnere involvert i en vandreutstilling som går til kunstforeningene i Ørland/Bjugn, Skaun, Neadalen (Selbu) og Namsos. De aktuelle kunstnerne er internasjonale, men har alle valgt å bosette seg i Norge etter endt mastergrad ved Kunstakademiet i Trondheim. Det er kunstnernes geografiske bakgrunn som legger grunnlaget for utstillingen. Inter, som betyr mellom, kan sånn sett gi oss et nytt blikk på det lokale, men også det globale.

Først blir jeg møtt av den dansk-portugisiske kunstneren Bella da Silva Buxbom sine verk: Tre fargesterke bilder henger i rett linje på veggen. Dette er akrylmaling på trekompositt, der geometriske former i sterke farger utgjør motivene, og som kan minne om kubisme og art concrete i stil. Bildene er innrammet i en sort, tykk, kvadratisk ramme som med sin stramhet forsøker å holde formene på plass, uten hell. Ut ifra bilderammen på noen av verkene stikker det ut to trekanter, samt at en finérplate står i spenn fra øvre til nedre del i hver bilderamme, og buer seg utover på midten. Former i forgrunn og bakgrunn snakker sammen, og når jeg flytter på meg ser jeg linjer møte hverandre – eller overlappe og kræsje. Buxboms fjerde verk i utstillingen, en høy treskulptur, har samme formspråk. Interaksjon og kommunikasjon virker å være utgangspunktet for Buxboms kunst. Det er lekent, men også voldsomt, både i hvordan formene kolliderer og bearbeidelsen av materialene. Alle verkene heter The Shape of Things to Come, et frempek til noe som kan være både godt og vondt.

Palestinske Hasan Daraghmeh sitt verk har en roligere fremtoning. Her vises en video, presentert med en klar referanse til fotografiet, i treramme med passepartout. I forgrunnen ser vi én mann som er duplisert fem ganger. Alle versjonene av mannsfiguren går oppover en åskam, og i bakgrunnen ser vi åkre, gårder og hus. Landskapet er gjenkjennelig for de av oss som har kjørt langs Trondheimsfjorden. Verket heter Keep Going: Hell (ongoing series), og er kanskje en referanse til stedet Hell i Stjørdal kommune. Mannen er iført blå, moderne arbeidsbukse og blå, høyhalset ullgenser. Klærne og landskapet rundt skaper, for meg, en historie om en bonde som går på tunet sitt, på vei til arbeid. Filmen har kun dette utsnittet, og mennene er det eneste som lager bevegelse, med sømløs teknisk utførelse. Den gjentagende handlingen med å gå over tunet gjør meg klar over årstidenes gang, og bondens rolle i dette. Det kan også være en referanse til Sisyfos, kongen som ifølge myten ble dømt til å dytte en stein opp en bakke i evig tid, men i motsetning til Sisyfos gjør bonden et viktig arbeid som får for lite anerkjennelse i samtiden.

Det er en tematisk og stilistisk fin overgang fra Daraghmeh til Carlos A. Correia og Enrique Roura sitt fellesverk: en liten, gammeldags mølle plassert midt i rommet. Mølla er laget av brød brukt som murklosser, og det er nærliggende å tenke på den danske kunstneren Kåre Frang, kjent for sine kjeks-konstruksjoner, blant annet en hvelvbru i miniatyr. Det oppstår en forbindelse mellom bonden i forrige verk og mølla. Verket går på en stillferdig måte i dialog med spørsmål om dagens matproduksjon, som i større grad enn før foregår langt fra oss, både i avstand og i bevissthet. En morsom detalj er at mølla står på sin egen fraktboks, der ordet «fragile» er skrevet flere steder. Om man setter seg på huk kan man også lese instruksen som kommer med dette kunstverket, om hvordan det skal pakkes forsiktig ut. 

I motsetning til brødmølla, er Tuda Muda sin kulltegning av slangeguden Takshaka langt fra skjør, på tross av tegningen er bygget opp ved hjelp av svake, sirkelformede streker. Det er en figur med store hofter, stødige føtter, en dhoti, altså et klede, knyttet rundt livet og en naken overkropp. Fra brystene vokser en tykk og knudrete slange opp som dets hode. Takshaka er en indisk slangegud som mange indere har et forhold til, også Tuda Muda. Det er en gud som kan skifte former mellom dyr, menneske, og i verket har den også ubestemmelig kjønnlige kvaliteter, noe som gjør at den både virker som mann og kvinne, i min lesning. I utstillingsteksten står det at da Tuda Muda flyttet fra hjemlandet ble det lettere for henne å skille mellom det hun mener er påført kultur og det hun selv velger å ta til seg, og at Takshaka har fått en ny betydning for kunstneren med denne avstanden. Bildet henger lavt på veggen, men utsondrer likevel myndighet og kraft.

Israelske Yanir Shani sitt fotografi av en stor stein er også plassert lavt. Faktisk hviler treramma mot parketten, slik at bildet av steinen knyttes til bakken. Det er et analogt fotografi, og i mørkerommet har Shani belyst papiret med raske frem-og-tilbake-bevegelser, slik at bakgrunnen er nærmest hvisket ut med streker, mens steinen er tydelig. Dette skaper en optisk illusjon av at steinen kommer imot meg, og bildet oppleves voldsomt. Det hører til historien at bildet er tatt i Palestina, et land hvor konflikten mellom to folkeslag fremstår like urokkelig som en tung bauta. Shani sin bearbeidelse i mørkerommet gjør at motivet får unike forstyrrelser, akkurat slik minner blir fordreid hver gang vi henter dem frem fra bevisstheten. Kanskje er verket også et bilde på hvordan særegenheter ved steder glipper for oss, hvis vi ikke ser dem ofte nok.

Utstillingskonseptet kunne med fordel ha vært mer bearbeidet. Premisset for utstillingen, at kunstnerne er internasjonale og samtidig bosatt i Norge, er for åpent. Det skaper ikke i seg selv en god ramme for utstillingen, og kunstverkene møtes ikke helt tematisk. Det å presentere disse kunstnerne sammen bekrefter likevel at de beriker kunstscenen i regionen. Dette er særlig relevant etter at regjeringen i år innførte krav om skolepenger for internasjonale studenter, noe som fører til færre internasjonale søkere på kunstutdannelsene. At den yngste og sist uteksaminerte kunstneren i utstillingen allerede har blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet vitner om hva vi muligens går glipp av i fremtiden. Inter er severdig, både på grunn av hvert enkelt verks særegenhet, men også for utenfra-blikket som utstillingen gir på det lokale.

Inter
Ørland/Bjugn kunstforening
12.08 – 16.09.2023
Skaun kunstforening
21.09. – 29.09.23
Neadalen kunstforening
05.10 – 21.10.23
Namsos kunstforening
28.10. – 11.11.23