En plissert kunsthistorie

Minikritikk 22.06.2021

Anne-Karin Furunes’ monumentale verk utstilt i Stiftsgården, plisserer og skaper folder i kunsthistorien. Anledningen er spesiell: En av Trondheims fineste museumsbygninger er stengt, dessverre kanskje for alltid. Mangelen på et eget bygg har resultert i at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum arrangerer en rekke pop-up utstillinger i andre lokaler. Anne-Karin Furunes stiller ut fem av sine bilder i Stiftsgården under tittelen Plissé

Utstillinga består av fem portrett av ulike kvinner, og er å finne i to av Stiftsgårdens saler. Det første rommet er Kursalen, som blei brukt til oppvartning eller velkomster. Det passer derfor godt at man her møtes av utstillingas første verk. I rommet finnes tre sorte bilder i stort format, og et mindre i hvitt. Fra Kursalen ser vi ned gjennom Stiftsgårdens 60 meter lange fløy, og bort på utstillingas siste bilde, også i sort og stort format. 

Crystal Images II, F. Anne-Karin Furunes

Bildene er alle utført i Furunes’ spesielle perforeringsteknikk – i et strengt rutenett lager hun en mengde hull, i noen tilfeller opptil 40 000, i ensfargede lerret. Avhengig av hullstørrelsen slipper forskjellige mengder lys gjennom, noe som gir den ensfargede billedflata en illusjon av nyanser, som til sammen skaper et figurativt motiv. De store og sorte motivene er nærportrett. Det hvite, i mindre format, viser et portrett i halvfigur. Arbeidene har det til felles at de er portrett av kvinner som har blitt oversett i samfunnet og i kunsthistorien.

Sammen med Furunes’ bilder, er også silkekjolen Delphos (1907) utstilt i Kurrommet. Kjolen, som finnes i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samlinger, har inntil nylig vært kreditert den venetianske designeren Mariano Fortuny. Silke lar seg vanligvis ikke folde på denne måten, og kjolen er dermed ansett som et symbol på en moderne vending i motehistorien – tydeliggjort ved at den lenge var en av få drakter i MoMAs samlinger. Kjolen er sentral for utstillingstematikken, fordi det i nyere tid har kommet fram at det var Fortunys kone, Henriette Nigrin, som både formga kjolen og konstruerte maskinen som kunne plissere silke. I samlingen til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum krediteres nå Nigrin som kjolens opphavsperson.

Henriette Nigrin, Delphos, 1907, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foto Freia Beer

Med utgangspunkt i denne problemstillinga har Anne-Karin Furunes undersøkt arkivmateriale fra Fortunys studio, og funnet fotografier av kvinnelige arbeidere fra Fortunys atelier. Det er fire av disse fotografiene Furunes gjennom sin spesielle teknikk har forstørra og stilt ut i Stiftsgården. Bildet som er plassert i enden av den 60 meter lange fløyen, avbilder derimot veversken Augusta Christensen. Hun var leder for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums Vævskole og Atelier for Kunstvævning, som eksisterte mellom 1898 og 1909. Christensen sto også bak en oversettelse av Gerhard Munthes akvareller til store billedtepper. I følge museet, har ikke Christensen fått tilstrekkelig oppmerksomhet for arbeidet med teppene, som også vant gullmedalje under Verdensutstillinga i Paris i 1900. Utstillinga må derfor sies å forsøke å skrive en feministisk kunsthistorie. Christensens tilstedeværelse gir dessuten utstillinga både et lokalt og nasjonalt tilsnitt, og flytter den nærmere det lokale publikummet.

Å skrive en feministisk kunsthistorie ved å løfte glemte kvinner fram i lyset er et velprøvd konsept. Fordi utstillinga bygges over så mange lag og folder, blir dette likevel bare en av mange komponenter. Når silkekjolens stoff foldes, møtes deler av stoffet som normalt ikke er nær hverandre. Det samme skjer når Furunes med sin kunst skaper historiske folder. Glemte deler av historien får møte vår tids historieskriving, og nye sammenhenger oppdages. Valget av Stiftsgården som lokale er dessuten interessant. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum hadde i sine første sju år tilhold der, og museet møter dermed sin egen historie. Maleriene i Stiftsgårdens spisesal viser dessuten to motiv fra Venezia, hvor Fortunys atelier hadde tilhold.

Anne-Karin Furunes, Crystal Images VIII, F. Anne-Karin Furunes/Christen Sveaas Kunststiftelse.

Selv om de historiske foldene skaper gode fortellinger, er det Furnes’ spesielle teknikk som er det fortellende og avgjørende elementet. Teknikken er i seg selv ikke fotografisk, men bærer likevel med seg sentrale egenskaper fra fotografiet. Teoretikeren Roland Barthes begrunner sin undersøkelse av fotografiet med at det laminerer subjekt og objekt til uadskillelige lag. Den avbildede vil i større grad enn i et maleri oppleves som tilstedeværende, samtidig som fotografiet selvsagt tilføyer sine fortellende aspekt. Denne virkningen er gjeldende også her. Tilstedeværelsen av den portretterte er uatskillelig fra den perforerte flata, som likevel tilfører sin egen levende og nesten gjennomskinnelige karakter. 

Gjennom Spisesalens utsmykking finnes det en viss kobling mellom Stiftsgårdens utsmykking og venetianske Fortuny. Likevel er ikke lokalene nødvendigvis de enkleste å vise samtidskunst i. Møter mellom klassiske interiør og moderne kunst vil etter min mening ofte fremstå som lite meningsbærende. Det hvite, vegghengte motivet av mindre størrelse er kanskje det som må slåss mest for å bli sett.

Når det gjelder Plissé, oppstår det likevel et godt samspill. Det er bildenes monumentale karakter, den frittstående monteringa og de opptil 40 000 hullene i hvert lerret, som gjør at bildene tåler å konkurrere med Stiftsgårdens uttrykksterke saler.

Artikkelfoto: Anne-Karin Furunes’ portrett av Augusta Christensen, Stiftsgården, Trondheim. (Gjengitt med tiltatelse fra Det kongelige slott) F. Freia Beer

Anne-Karin Furunes, Plissé
Stiftsgården, Trondheim
1.  juni–15. august 2021