En sensorisk dypvannsreise

Minikritikk 09.11.2021

KOREDA er en dansefestival som har blitt arrangert siden 2011 på Inderøy i Nord-Trøndelag. Akronymet står for “kortreist dansefestival”, men i år kommer de fleste av utøverne fra Oslo, Trondheim og Bergen. Enkelte kommer helt fra Frankrike. Publikum er imidlertid ganske lokalt, festivalens målgruppe er hovedsakelig barn og unge fra regionen. Forestillingen Sea Me! er en av programpostene som henvender seg til barn fra fem år. Det er duoen Liaavag/Lindberg i samarbeid med teaterkompaniet Remote Control Theatre som står bak. De legger opp til en interaktiv teateropplevelse for småungene.

Forestillingen tar med publikum på en reise inn i livmorens «indre hav». Den undersjøiske turen starter utenfor inngangsdøren. En sprudlende karakter kledd fra topp til tå i et glansfullt, silkeaktig hvitt og rødt stoff kommer ut, og henvender seg til alle barna som står i kø for å komme inn i scenerommet. Hun har en varm og entusiastisk fremtoning. Kvinnen tilbyr barna en liten kappe i et silkeaktig stoff, lik den hun har på seg. Idet barna tar på seg kappene er de varmet opp og klare for det som venter på andre siden av døra. Barn og voksne kommer inn i et mørkt rom hvor vi kan sette oss ned på et par seterader. Foran oss henger det en gjennomsiktig gardin fra taket og ned til gulvet. Den fungerer som en romdeler, med publikum på den ene siden og scenerommet på den andre. Scenografien er tiltalende, en lyskaster skinner mot midten av rommet og avslører det som ligner en havbunn med korallrev. Vi hører lyden av bølger, og den tynne gardinen svaier lett frem og tilbake, som om den skal simulere vannets bevegelser. 

F: Liavaag/Lindberg

Lysene dempes og barna blir invitert til å bli med bak gardinen. De samles rundt korallrevet og hvert barn får en “nøkkel til dypet”, et stykke hyssing med et smykke hengende i enden. “Fra nå av kaller æ dokker for vannunga”, sier guiden i flagrende gevanter. Plutselig kommer det inn en dansende skapning dekket med flere lag av plast, dandert som en kjole med ermer som lange vinger. Deretter leder guiden barna inn i en korridor og forteller dem at det er noen skapninger som sover der inne. Ungene må krype varsomt fram og hviske hvem de er. En gutt sier navnet sitt og forteller at han har hatt “politidag” på skolen. De voksne ler bak gardinen. “Hør! De hørte deg,” sier kvinnen. “Har noen av dere hørt om hemmeligheten til lungene?”, spør hun så. 

Livet i havet brukes som metafor for livet i livmoren under hele forestillingen. Utøveren benytter seg av en rekke fantasifulle gjenstander for å understreke disse parallellene. På et tidspunkt hentes det fram en lysende manet som assosieres med et sted hvor ideer blir født. De drømmeaktige lydene som spilles av i bakgrunnen kan både være nynning og hjerteslag. ”Hva om tårene våre var søte?”, spør utøveren mens hun og barna står samlet rundt to krukker med rosa væske. Det blir ikke nødvendigvis plass for at barna skal svare eller stille spørsmål, de fleste nøyer seg med å observere og samhandle. Jeg får assosiasjoner til barne-TV fra oppveksten, der en programleder formidler til barna hvordan ting fungerer, hvorpå de får teste ut sine nye kunnskaper. Sea me! virker imidlertid å handle mer om somatiske forbindelser enn pedagogikk. 

F: Liavaag/Lindberg

Det vakreste øyeblikket i forestillingen er når den dansende skapningen befinner seg under et stort, grønt, silkeaktig stoff som henger ned fra taket. Luft blåser oppunder tekstilet og gjør at danserens bevegelser blir ekstra dramatiske. Med en myk saksofon i bakgrunnen blir dansen drømmeaktig. 

Mot slutten av forestillingen fjerner utøveren den røde kappen sin og plasserer barna på en stor pute, under en hvit, traktlignende skulptur som lyser opp og løfter seg når barna setter seg under den. Kvinnen forteller at helt i begynnelsen holdt verden oss oppe, men at dypet ventet på oss. Hun avslutter med å påpeke at livet alltid starter med et skrik, og viser til fødselsøyeblikket. Kvinnen ber ungene om å skrike. Lysene tennes der hvor de voksne sitter. “Der er foreldrene og besteforeldrene deres! Jeg tror de har ventet lenge på dere”. Barna får invitere de voksne inn i det magiske rommet bak gardinen og vise dem rundt.

F: Liavaag/Lindberg

Ordspillet med verbet “se” og ordet “sjø” i verkstittelen skal vise seg å være talende for forestillingens form. Jeg følte meg splittet mellom det å skulle nyte det rørende ved barnas oppdagelsesprosess og følelsen av å være en kikker som bevitner et eksperiment med intetanende mennesker. Til tross for gode hensikter har kunstnerne tatt en risiko her, de har dratt nytte av barnas tillit. 

Alt i alt legger Sea Me! likevel opp til at barn skal få oppleve scenekunst på en oppslukende og sansende måte. Selv om tematikken ikke er helt original, er symbolikken med sjøen og kvinners indre hav interessant og godt gjennomført. Ved å tilrettelegge for undring og fantasi gjennom en halvpedagogisk, kreativ og somatisk tilnærming, klarer Liaavag/Lindgren å skape en verden som er både relaterbar og innbydende for barna.

 

Sea Me!
Liaavag/Lindberg, Remote Control Theatre
KOREDA dansefestival
08.10.2021