Mektige steiner og flyktige farger

Minikritikk 15.09.2020

Trondhjems kunstforening åpner høsten med utstillingene STEIN/BRUDD av Nina Skarsbø og Flytende av Elisabet Alsos Strand.

Det er både noe organisk og mekanisk i det visuelle uttrykket som møter meg i byggets andre etasje. Her har Skarsbø fylt rommene med skulpturer som ligner steinformasjoner samt vegghengte, kvadratiske og rektangulære flater. Sistnevnte – i valører av industrigrønt, sjøblått og berggrått – ser ut som de er møysommelig skjært ut fra en fjellvegg. Fargepaletten skaper en helhet og sammenheng mellom verkene. På den måten gir arbeidene inntrykk av å gli inn i hverandre, selv om hvert enkelt verk har en presis, avgrenset form. 

STEIN/BRUDD, Nina Skarsbø. F: TKF/Karina Hildrum Berg

To halvkuler som er hengt opp på den ene veggen fanger oppmerksomheten min. Jeg liker hvordan den grid-mønstrede teksturen på overflaten fremstår organisk og myk, samtidig som formen minner om storslåtte, arkitektoniske byggverk; for eksempel kirker eller hypermoderne teltkonstruksjoner.

I midten av utstillingslokalet finner jeg steinformasjonene, seksjonert ut i fire knehøye skulpturer på om lag en ganger en meter. De står som tunge modeller av fjellkjeder balanserende på tynne tre-stativ. “Steinoverflatene” er polygonformet, og føyer seg dermed inn i rekken av geometriske, renskårede verk. 

STEIN/BRUDD, Nina Skarsbø. F: AST

Jeg får assosiasjoner til bunnløse jettegryter nær Lærdal og bergflater på Hamarøy. Tankene går også i retning geologi og bergprøver, noe som minner meg om min tidligere jobb som laboratorietekniker. Da ble jeg satt til å ta «bypass»-prøver av steinmateriale fra forskjellige oljefelt for å vurdere områdenes potensiale for oljeutvinning. I motsetning til laboratoriearbeidet, virker det ikke som at Skarsbø følger et fastsatt system for å ende opp med et endelig svar. Kunsten hennes åpner i stedet opp for undring og refleksjon rundt persepsjon. Objektene, selv om de fremstår som tunge og massive steinblokker, er ved nærmere øyesyn lette og hule; de er laget av epoxy, marmorsand og pigment. Denne illusjonen er gjennomgående hos Skarbø.

Utstillingen STEIN/BRUDD får meg til å tenke at det eksisterer et brudd mellom innbilt og reell virkelighet. Med titler som Model of a stone legger kunstneren fundamentet for en dypere refleksjon rundt hva som er virkelig og ikke. 

Sansene blir også utfordret idet jeg sniker meg inn mellom to massive steinblokker. En av dem står støtt og ruvende, den andre lener seg tungt mot veggen. Det er både fryktinngytende og komfortabelt å kile seg mellom dem. Jeg hvisker; akustikken er en helt annen her. Formene og tyngden føles overveldende, men også disse objektene er støpt i marmorsand, pigment og polyester. 

STEIN/BRUDD, Nina Skarsbø. F: AST

Teksturen på Skarsbøs kunst er tiltalende og har en taktilitet ved seg som pirrer en ekstrem berøringstrang; jeg vil kjenne etter om det umiddelbare inntrykket av steinete, tung og ru masse stemmer overens med den fysiske erfaringen. 

I Elisabet Alsos Strands utstilling i første etasje står også forholdet mellom mennesket og natur sentralt, hun lar seg gjerne inspirere av nord-norske naturlandskap. Likevel er det som om tempoet er et annet her nede. Der Skarsbøs arbeider føles ru og eksplosive, er Strands kunst elegant, omtrent lydløs. 

Flytende, Elisabet Alsos Strand. F: AST

Senest i fjor kunne man se Strands utforskning av bokformatet i utstillingen BOK. TRYKK. PAPIR ved Babel visningsrom. Nå er det tresnittet som står i fokus, nærmere bestemt den japanske, vannbaserte teknikken «mokuhanga». Verkene eksisterer i en slags symbiotisk osmose der fargene trekker seg inn i papiret, samtidig som papirets egne kvaliteter skinner gjennom. 

Arbeidene gir assosiasjoner til en utstilling ved Nasjonalmuseet for noen år tilbake, Japanomania i Norden 1875 – 1918. De diffuse, nesten bevegelige, fargetonene fremstår veldig forskjellig fra det harde uttrykket forbundet med tresnitt i vestlig tradisjon. Opplevelsen av noe bevegelig slår meg i møte med flere av verkene. Runde, myke former uten skarpe konturer er gjennomgående. 

Utsnitt fra «Å XIII», Flytende, Elisabet Alsos Strand. F: AST

Serien Tilsynekomst består av fire motiver som varierer fra en helsvart, tett sirkelform (Tilsynekomst IV) til forsiktige spor etter avtrykk (Tilsynekomst III). Verket som virkelig fanger oppmerksomheten min er Å XIII. Motivet består av abstrakte, blå fargefelt samlet helt nederst på et papirark. Det tynne papiret er så skjørt at det knapt virker som det klarer å holde fast ved sitt eget motiv. Både Strand og Skarsbø har skapt sitt eget univers hvor menneskets persepsjon og opplevelse av naturen står i sentrum.