Det store i de små tingene

På de hvite veggene i Dropsfabrikken henger et knippe små og mellomstore verk. Det er oljemalerier på ulike underlag og noen tekstilvever. Verkene er så forskjellige i teknikk og stilart at det ved første øyekast fremstår som en samleutstilling, men den nedtonede atmosfæren de gir avslører at én kunstner står bak. Niklas Delin er masterstudent på Konstfack i Stockholm og utstillingen Huset i Sörfjorden har et imøtekommende uttrykk. Fargene og motivene er subtile og rolige, de utstråler varme, og sammen ønsker verkene deg lavmælt velkommen.

Det brede spekteret av penselstrøk gjør at jeg går flere runder. Noen malerier er stringente og presise, og særlig Hustak om morgonen skiller seg ut med sine sirlige linjer. Det er et hus på en plen, sett ovenfra idet solen kommer fra siden og tegner en skygge. Ingen mennesker. Ingenting mer. Teknisk og arkitektonisk. Likevel blir jeg stående ved det, nysgjerrigheten vokser og det åpner seg opp på en merkelig måte. Det umulige i skyggens form mot marken i forhold til objektet som kaster den, interesserer meg. Stillheten i maleriet minner om Leonard Rickhard, også han er påpasselig med linjene i sine malerier av dagligdagse objekter. Kulissene i livet som man lett tar for gitt.

Andre malerier har grove, raske penselstrøk og et mer ekspresjonistisk preg. I denne stilen har Delin malt det samme treet tre ganger. Eller et utsnitt av det samme treet i ulike nyanser. Ett i et stålblått lys, to idet solen varmer den øverste delen. Det begrensede utsnittet gir meg følelsen av å se treet gjennom et vindu. Kanskje er vi inne i huset og ser ut. Det gjentagende motivet flytter fokuset over på malemåten og stemningen i bildet. Videre tenker jeg på Paul Cézanne og hans mange varierte malerier av fjell.  

Delin vender tilbake til flere motiver gjennom utstillingen. En vev på halvannen meter heter Rødt grus og viser nettopp det, en rød tennisbane sett ovenfra. Samme motiv er også gjentatt på en keramikkplate. I et mindre maleri, Court, ser vi banen fra bak et gjerde. Stålmaskene dekker hele bildet og forsvinner ut av det. Igjen former utsnittet synsfeltet vårt, som om vi står helt inntil nettingen. På innsiden av banen befinner det seg personer, sett som diffuse menneskeskikkelser. De kaster lange, ulogiske skygger. Er vi utestengt, eller er de stengt inne?  

Ingen av maleriene har rammer og de fremstår rimelig røffe. De har kanter av ubehandlet MDF og tydelige sammenføyninger. Delin har ikke gjort noe forsøk på å skjule eller forskjønne. Når dette ubehandlede treffer Delins mer råe malerier, der hvor motivet er naivt og abstrahert til en outline, som i Matte – (Middagsbord. 1) og Matte – (Middagsbord 2), blir det for grovt. De flisete sponplatene med det raske motivet visker ut skillet mellom skisse og ferdig verk. Det kan i og for seg være en interessant tematikk, men her blir det lett å passere dem.

​​På den andre enden av skalaen har vi oljemaleriet När solen kom tilbaka till Västertorp. Her blir jeg stående lenge. Stilen er en blanding av detaljert representasjon og naive hint av objekter. Det er skygger skapt av skrått sollys som brer seg utover en skjenk og omslutter en annen scene, et middagsbord sett ovenfra. Jeg ser for meg hvordan solen henger lavt om vinteren, og jeg lurer på om motivet er en slags optisk illusjon. Om bordscenen i maleriet er et bilde i bildet? Eller er det en surrealistisk gjengivelse av et måltid, hvor perspektivet kommer fra to steder samtidig? Samlet går komposisjonen uansett opp i en harmonisk balanse. En varm, dus følelse strømmer gjennom maleriet. Det rammer inn et øyeblikk: lite, men viktig.
  
Her synes jeg det beste i utstilingen kommer til syne. Nettopp hvordan Niklas Delin klarer å si mye med få grep. Menneskene er enten utelatt, eller gjengitt som skygger og streker. Fokuset er på objektene som tilrettelegger for menneskelige møter, atmosfæren i dem. Skyggen som markerer objektet. Lys og mørke. De små detaljene. Jeg får assosiasjoner til et dikt av den svenske forfatteren, Stig Johansson: «Alla dessa dagar som kom och gick / inte visste jag att det var livet» På samme vis, ujålete og subtilt, fra ei stue i Sverige, evner også Delin å si noe viktig, helt uten å skrike.

Niklas Delin
Huset i Sörfjärden
15.januar–14.februar 2022
Dropsfabrikken