Forhandling av fortiden

Minikritikk 31.08.2020

I utstillingen Birds of metal presenterer Cassius Fadlabi en rekke akrylmalerier på lerret, laget i perioden 2019-20, sammen med motiver malt direkte på veggene i Gråmølna. 

Jeg blir stående en god stund allerede ved det første maleriet jeg møter inne i utstillingen. Det er stort, omtrent to meter høyt, og montert alene på en hvit vegg som er så bred at den skjermer hele resten av utstillingsrommet. Det er et portrett av en ukjent mann. Huden er malt med tynne laseringer, strøkene virker rutinerte og selvsikre. Det er som å være helt nære et ansikt. Uttrykket er likevel forenklet og minner litt om måten reklamemotiv ble malt på husvegger før i tiden. Øynene i portrettet forsvinner i mørk skygge. Et parti med lys blå maling dekker  over ansiktet, rundt det ene øyet. Denne formen ser ikke ut til å forestille noe spesielt, og bryter med den realistiske utformingen av ansiktet. Til venstre for bildet har den samme, lyseblå formen blitt malt rett på veggen, akkurat som om den har hoppet ut av bildet. Rundt den kan man såvidt se spor av malingssøl, noe som vitner om Fadlabis fysiske tilstedeværelse i rommet. 

Cassius Fadlabi, Metal Bird, 2020.

Resten av utstillingsrommet preges av sterke, klare farger. Det er ansikter og menneskeskikkelser som formes og brytes opp. Det er tekst, symboler, tall og store flater med farge. Det er fugler som flyr over veggen. Alt dette smelter sammen til en helhet. Noen strøk virker improviserte, der malingen er utvannet og har fått renne. Andre strøk er mer solide, hele flater med maling som er tette og veloverveide. Det er lag på lag med maling som skjuler, overlapper og former. 

Jeg kan nesten se nedover i lagene av maling som overlapper, som en arkeolog. Bildene oppleves aldri overlessede, det er heller som om hvert element gradvis har funnet sin plass, akkurat der de hørte hjemme. Jeg ser for meg at bildene blir til i en langsom prosess, som om Fadlabi kommer tilbake til dem igjen og igjen over tid. 

Det er noen tunge scenario som formes frem i bildene. Det er mennesker er på reise med alt de eier, og det er krigsfly. Samtidig ser jeg også en gutt med en pokal og en bodybuilder. I flere afrikanske tradisjoner finnes det en tilnærming til kunst der det handler om å se med det indre øyet; å fange essensen av et subjekt i et bilde eller form, og at denne essensen flyter ut av verket og påvirker betrakteren. For meg ser det ut som at fuglene, som er malt direkte på veggen, har det kraftfulle, direkte og ærlige uttrykket man kan finne hos et barn. Metaforen “birds of metal” refererer til kampfly, og får meg til å tenke på barns erfaring med krig og hvordan denne former virkeligheten deres. Kanskje er bildene manifestasjoner av minner og opplevelser som bearbeides etter hvert som de males, og flyter ut i rommet og inn i oss.

F: TKM/Nadia Caroline Andersen

Jeg går inn i et mørklagt rom hvor albumet “Calypso in New York” av Lord Invader spilles av. Calypso er en musikkform utviklet av vest-afrikanere som ble fraktet som slaver til Karibien. Gjennom sang kunne de kommunisere seg imellom og gjøre narr av slavedriveren. Lord Invader, som var kunstner navnet til Rupert Westmore Grant, spilte inn dette albumet i USA på 1940- og 1950-tallet. Piano, orkester, trommer og klapping kan høres samtidig som han forteller om minner fra Trinidad, erfaringer i New York og kritiserer amerikansk rasisme

Når jeg kommer ut fra det mørke rommet ser jeg Fadlabis bilder på nytt og tenker at både musikk og maleri er noe du kan manifestere i verden. Å synge er å sende lydbølger ut i rommet og på den måten utvide seg selv, en handling som gir styrke og agens tilbake til personen som utfører den. Å male er å selv skape det du ser eller føler. Maleriene og musikken har begge en oppløftende energi, som om de dystre temaene de beskriver ikke skal få dominere energien i rommet, men heller være et kreativt uttrykk og en kraft som peker på subjektets aktive bearbeiding av disse. 

Fadlabi har tidligere arbeidet med problematikken rundt Norges rolle under kolonitiden, blant annet gjennom det konseptuelle prosjektet Kongolandsbyen. Kongolandsbyen ble satt opp i Frognerparken i 2014 som et ubehagelig spøkelse fra 100 år tidligere da Norge feiret seg selv med å stille ut afrikanere som underholdning i det som skulle forestille en kongolesisk landsby. Ved å rekonstruere landsbyen stilte prosjektet spørsmål til hvorvidt vi har møtt fortiden og ransaket vår egen mentalitet for rester av kolonialistisk tankegods. 

Cassius Fadlabi, Elwathiq, 2020.

I møte med Fadlabis malerier blir jeg invitert inn i en sammensatt personlig fortelling om blant annet den langvarige, ødeleggende effekten av kolonialisering og krig. Samtidig får jeg innblikk i en tradisjon som kan utvide vestlige kontekster og kunstuttrykk. At kunstneren anvender maleri på lerret, men samtidig lar maling flyte utover i rommet som veggmaleri, får meg til å tenke på hvordan europeiske kunstnere på 1900-tallet plukket med seg afrikanske uttrykk inn i bildeflaten og opplevde en ekspansjon, mens afrikansk kunst fikk blindramme og hvite vegger presset på seg som eneste gyldige premiss for en kunstnerisk praksis. Fadlabis kunst fremstår som en aktiv forhandling, eller et spill, mellom disse premissene og tradisjonene men med en kraft som stammer fra ham selv som skapende aktør. 

 

Birds of metal
Cassius Fadlabi
20. juni – 18. oktober 2020
TKM Gråmølna

Hovedbilde: Cassius Fadlabi, Jaksa, 2020.