Stueren mystikk

Minikritikk 26.03.2021

Allerede ved det første maleriet blir jeg stående og gruble. Motivet viser tre personer som står hver for seg i et rom badet i blått lys. Lyset og bakgrunnen skinner gjennom dem, og de fremstår spøkelsesaktig. De ser mot meg, men ikke på meg. Innover i lokalet henger bilde etter bilde, alle har det samme blå lyset.

Kenneth Blom er på ingen måte et ukjent navn, eller lite omtalt i media. Dette er hans andre separatutstilling på Galleri Dropsfabrikken, og nå har han også inkludert skulpturer i utstillingen. Blom skaper som regel stuevennlig kunst, malerier som kan passe inn i mangt et moderne hjem. Det gjør han her også, og det kommer tydelig frem at dette er en salgsutstilling. Men, det er mer med denne utstillingen enn salgsobjekter. 

Alle bildene har en tydelig sammenheng, gjennomgående forestiller de enkeltpersoner plassert i arkitekttegnede omgivelser, eller omgitt av rette vinkler og geometriske former. Stemningen er laber, tidvis melankolsk, figurene står enten for seg selv eller i par, og interagerer ikke stort med hverandre. Det er noe statisk med dem. Selv mennesker i fritt fall og full galopp fremstår som fanget i tiden. Det er som om Blom har trykket på pause midt i en filmscene. 

Kenneth Blom, «Blue Sky», Dropsfabrikken. Foto: kunstneren.

Tidligere har Blom latt seg inspirere av Dan Flavins neonfargede lysrør, og kanskje det fremdeles ligger noe av dette i stilen hans? Bildene er malt i lasurtynne penselstrøk, i en grønn-blå valør som fremprovoserer minner fra svømmebasseng. Det er til og med basseng-scener i noen av bildene. Den overveldende blåfargen preger hvert eneste motiv.

Utstillingen består primært av disse store oljemaleriene, men spredt iblant dem er det plassert tre hvite skulpturer. Alle forestiller menn i dress som faller, og en av dem treffer selveste Jesus på korset med foten sin. Jeg undres over hva Jesus Kristus gjør her, og begynner å utvikle noen usannsynlige teorier. Er det et slags påskemotiv? Har mannen simpelthen snublet over Jesus, eller kanskje, bare kanskje, er hele utstillingen overøst med religiøs symbolikk? Jeg tviler. Det forblir et mysterium. 

Kenneth Blom, Dropsfabrikken. Foto: Tommy Normann

Skulpturene er ifølge utstillingsteksten 3D-skanninger av figurer fra maleriene. De har blitt trukket ut av sine sedvanlige omgivelser, strippet for farge og kontekst, printet i plast og plassert oppå hvite platåer. Mens jeg går rundt dem, bøyer jeg meg ned eller står på tå og liksom plasserer skulpturmennene i maleriene som henger i bakgrunnen. Jeg konstruerer nye scener. Det er maleriene som dominerer utstillingen, mens skulpturene blir en utvidelse av det maleriske universet. De bryter opp monotonien av blå bilder og skaper en interessant veksling i uttrykk.

Jeg vandrer frem og tilbake mellom bildene på leting etter en historie. Arkitekturen, blåtonene og de isolerte menneskene- ved første øyekast ser alt ut til å passe sammen som puslebrikker. Dette skaper en forventning om at det eksisterer en sammenhengende fortelling imellom bildene. Det gjør det selvsagt ikke. Men, det finnes likevel et tydelig narrativ, det kan beskrives med ord som ensomhet og melankoli, eller som jeg liker å tenke på det, «dyster og mystisk krimscene satt til 1950-tallet sett gjennom en turkis gardin».

For meg blir assosiasjonen til krimserier sterk. Ikke til blodige thrillere med sutrende mannlige politibetjenter. Jeg tenker snarere på påskekrim satt i Le Corbusier-lignende villaer, med dresskledde menn og kvinner i draperte kjoler, mystisk jazz og vakker scenografi fra det britiske høylandet.

Blom har skapt en liten perle.

Kenneth Blom
20. mars – 2. mai 2021
Dropsfabrikken