Skamløse stikk

Kritikk 15.06.2021

Kunstmuseet Nord-Trøndelag viser for tiden en retrospektiv utstilling viet den grafiske kunstneren Julie Ebbing. Til å være retrospektiv rommer utstillingen verk fra et kort tidsrom: fra 2011 og frem til i år. Kunstneren, med sine 35 år, er relativt ung for en slik utstilling. Hun har imidlertid hatt en solid produksjon av tresnitt og linosnitt gjennom hele karrieren. Med et særegent uttrykk preget av mørkt alvor og satire, har Julie Ebbing ervervet flere priser og blitt et kjent navn nasjonalt. 

I min iver etter å se utstillingen presterer jeg å gå av bussen 45 minutter før den når Namsos. På vei til museet passerer jeg et skogbruk der tonnevis av tømmerstokker vannes med gigantiske vannspredere. Eimen fra tømmeret er kraftig, og den dukker på ny opp når jeg ankommer kunstmuseets lokaler. Jeg kjenner trelukten gjennom munnbindet. Eller kanskje det er maling. Den skarpe lukten gjør iallfall til at produksjonsprosessen føles nærværende. Utstillingen, som rett og slett er titulert Julie Ebbing, inneholder både ferdige og uferdige verk, trykk og trykkplater. Midt i lokalet er det store arbeidsbord der skoleklasser og besøkende kan slå seg løs. Dette er et arbeidsrom så vel som galleri. 

Det første verket som møter meg er et linotrykk av gapende hodeskaller, nakne kvinner med melkesprutende brystvorter og menn i halsbånd og lenke. Nederst i et hjørne er det skrevet «I TOO FUCK AND MURDER». Bildet er også fylt med fraser hentet fra Charles Baudelaires «The Metamorphoses of the Vampire» (1857), et dikt om forføreriske vampyrkvinner og det mannlige offerets undergang. Dette hinter til hva som venter i resten av utstillingen. 

Foto: Frida Marie Edlund

På den innerste veggen henger en massiv kollasj, den må være minst fire meter høy. Jeg skulle ønske jeg kunne klatre oppover veggen og se alt på nært hold. Her er grafiske trykk, tresnittplater, tegninger og maleri montert hulter til bulter. De fleste trykkene er slengt opp på veggen sånn at de buler ut her og der. De ligner plakater i et tenåringsrom. Jeg finner referanser til alt fra Hannah Ryggen til Britney Spears og Mikke Mus. Enkelte trykk er påskrevet skjellsord og fraser, som «IT’S BRITNEY, BITCH» og «everything which is usual appears natural», i en gjengivelse av en bibelsk scene hvor Judith halshugger Holofernes. Sammensetningen fungerer godt, og referansen til popkultur letter på den alvorstunge stemningen i motivet. Det siste året har «Free Britney»-bevegelsen protestert mot at Britney Spears angivelig har blitt fratatt kontrollen over sitt eget liv og den usympatiske fremstillingen av henne gjennom media. Også Judith er usympatisk fremstilt i kunsthistorien. Her er det trukket linjer direkte fra et flere hundre år gammelt patriarkalsk regime, til dagens samfunn, der samme normer fortsatt er gjeldende for mange. 

Ebbing vier mye plass til temaet kvinnediskriminering, da særlig i kunsthistorien. Judith og Holofernes er et gjentakende motiv. Den jødiske kvinnen Judith, som ønsket å fri sitt folk fra Assyrerne, har ofte blitt fremstilt som en slu fristerinne, men den barokke kunstneren Artemisia Gentileschi tolket Judiths halshugging av generalen Holofernes som en heltedåd. Dette ser ut til å ha gjort inntrykk på Ebbing, som også har skjært fram et bilde av Judith på et svartmalt trebord, sammen med bøker om Gentileschi, Hannah Ryggen og kvinners selvportretter gjennom kunsthistorien. 

Foto: Frida Marie Edlund

Fascinasjonen for Judith kulminerer i et selvportrett utformet som et ikon der Ebbing er en helgen med glorie samtidig som hun forestiller Judith. Hun er naken på overkroppen og holder de avkappede hodene til de samtidige trønderske kunstnerne Håkon Bleken og Sverre Bjertnæs foran seg. Det morsomme med dette tresnittet, er at det egentlig skulle vært stilt ut sammen med Bleken og Bjertnæs i gruppeutstillingen Engasjert som er utsatt til 2022. Verket fremstår likevel som en makterklæring. Ebbing er opphøyd til en gjenstand for religiøs dyrkelse, og glorien er inskribert med en tekst som erklærer at hennes kropp, undertrykkelse og desperasjon også er hennes vare. For å oppnå denne posisjonen har hun måttet ofre to av Trøndelags største, mannlige kunstnere. Hodene deres er attpåtil krympet, så de kan bæres rundt som trofeer. 

Gjennom hele utstillingen tegnes et bilde av en kvinnefiendtlig kultur i kunstverdenen, en påstand som ikke gis uten grunnlag. Ebbing viser blant annet til Picasso, som var en kjent misogynist og skjørtejeger, og til fremstillingen av Judith og vampyrer som farlige fristerinner. Men, gitt Ebbings stødige posisjon i den norske kunstscenen der hun allerede har fått anerkjennelse i form av priser og en retrospektiv utstilling, er det vanskelig å påstå at hun sparker oppover når hun halshugger samtidige mannlige kunstnere. 

Foto: Frida Marie Edlund

Foruten å vise til ikoniske kvinner, inneholder utstillingen også polfarere, en utedo og en forstørret fyrstikkeske. Utedoen er tapetsert med tegninger og tresnitt med motiver fra Ebbings oppvekst: politiske skikkelser, forbilder, sitater og fortellinger. Det ser ut som om utedoen har blitt vandalisert av en gjeng anarkistiske ungdommer med brennende interesse for Jens Bjørneboe og Gro Harlem Brundtland. Utedoen representerer et privat rom der en kan slappe av og lese Donald eller se på bilder av kongefamilien. Her ser det ut til at utedoen er plassert midt i lokalet som et grep for å gjøre utstillingen mer folkelig og nedpå, sammen med uferdige verk, arbeidsbord og referanser til popkultur.

Ebbing har en upåklagelig teknikk, et voldsomt politisk engasjement og interesse for kvinners plass i samfunnet. Utstillingen som helhet er en rungende protest mot kjønnsdiskriminering, der Ebbing ønsker et paradigmeskifte innen kunsten og patriarkatet en gang for alle. I et lokale av denne størrelsen kan budskapet bli noe ensformig. Til å være en retrospektiv utstilling mangler den også en viss kronologi. Jeg skulle gjerne sett hvilke faser Ebbing har gått gjennom for å komme dit hun er i dag. Det er vanskelig å skille nyere fra eldre verk. Dette kommer særlig til uttrykk i kollasjveggen, der motiver fra det siste tiåret er representert, og det er tilnærmet umulig å fastslå hva som ble laget når. Kanskje hadde utstillingen klart seg helt utmerket uten retrospektiv-stempelet.

Julie Ebbing
Kunstmuseet Nord-Trøndelag
Utstillingen står til 4. september 2021