Nostalgi i neon

Kritikk 16.08.2021

Det finnes aspekter ved kinesiske restauranter som jeg aldri tenkte over før jeg besøkte Lap-See Lams utstilling på Trondheim kunstmuseum Gråmølna. Kinesiske restauranter eksisterer overalt, og siden 1970-tallet er det mange i Skandinavia som har vokst opp med dem som et «eksotisk» alternativ til hverdagskosten. Dette globale fenomenet skaper visse forventninger og forestillinger om hva kinesisk kultur er, samtidig som det har gitt familier økonomisk trygghet, muligheter og stolthet over egen kultur. Utstillingen tar utgangspunkt i restauranten til kunstnerens familie i Stockholm, og resultatet er konfliktfylt og sammensatt. 

Utstillingen er badet i rødt neonlys, med ferskenmalte vegger og røde vegg-til-vegg-tepper. Med verkstitler som Phantom Banquet beveger tankene seg i retning ånder, men utstillingen byr på mer enn bare nostalgi.

Lap-See Lam: Chair (New Peking City), 2020, Table (Wingshing), 2020, Stove (Wingshing), 2020, Chair (Ming Garden), 2020, Mirror I, (New Peking City), 2020, Mirror II (New Peking City), 2020. Foto: Susann Jamtøy

Når jeg ankommer museet er ingen verk umiddelbart synlige, men bak en hvit skillevegg i inngangspartiet skimtes en svak glød som inviterer både blikket og sinnet innover i lokalet. De første verkene befinner seg langs en korridor. Det er to lysrør-installasjoner, der den ene er hengt foran et speil, mens den andre står og balanserer på tre jadevaser støpt av harpiks. Installasjonen på vasene fanger oppmerksomheten min, og får meg til å studere disse tradisjonelle gjenstandene, som kanskje ikke ville fått like mye oppmerksomhet uten en ekstern faktor. Vasene ser kunstige ut. Senere skal det vise seg at ingen gjenstander i utstillingen er originale, alt er replikaer som peker tilbake til fortiden. Det varme neonlyset og de knallrøde gulvteppene har også et syntetisk preg.

Resten av utstillingen består av tomme stoler og avstøpninger av interiør. Kunstneren har oppsøkt kinesiske restauranter i Sverige som ligner den hun selv vokste opp i, 3D-skannet gjenstandene der og printet dem ut i hvit plast eller skjært dem ut i isopor. Til forskjell fra lånte gjenstander, har ikke disse blitt fjernet fra sitt opprinnelsessted. På samme tid som de representerer fortiden, er det også nye konstruksjoner. Gjenstandene har fått andre farger og i enkelte tilfeller også andre former enn de hadde opprinnelig.

Lap-See Lam: Phantom Banquet, 2019, VR 360 stereoscopic video. Foto: Susann Jamtøy

Midt i lokalet presenteres en slik gruppe objekter; bord og stoler, servietter og bestikk er oppstilt uten å danne noen form for sittegruppe eller reell situasjon. Gjenstandene forgreiner seg, som om de har ligget på havets bunn i årevis og blitt dekket av koraller eller utvekster. Noen stoler mangler seter, bordet mangler bein. I scener som dette er restauranten en skygge av sitt tidligere selv, en etterlatt ruin. Den er omgjort til noe utenomjordisk og fremmed, et rent visuelt fenomen. Her er kunstneren en observatør som undersøker tematikken fra utsiden. Det er som om hun spør, hva ligger egentlig i konseptet «kinesisk restaurant»? Det fremmede som er så appellerende med kinesiske restauranter blir kraftig forsterket.

To videoverk er med på å tette avstanden som har preget utstillingen så langt. Videoene viser også 3D-interiører, men legger opp til en mer personlig interaksjon mellom verk og betrakter. En av videoene ses gjennom VR-briller. Her sitter jeg rundt et restaurantbord mens en stemme forteller på kinesisk om en bestefar som strever med å drifte restauranten sin. Noen skjellettlignende gjenferd vandrer rundt i restauranten mens jeg lytter til historien. I det andre videoverket, Mother’s Tongue, fortelles historien om tre generasjoner kvinner som eier en familierestaurant. Vi får innblikk i episoder fra kvinnenes liv, som da den yngste måtte oversette svensk til kinesisk for moren sin. Fortellingen er fiktiv, men fremstår realistisk. Disse videoene gir en stemme til restauranteierne, som tydelig formidler hva de har måttet ofre for å fylle en rolle og svare til visse forventninger om hvordan kinesiske innvandrere skal være.

Lap-See Lam: Mother of Lightning, 2018. Foto: Susann Jamtøy

Kunstneren forteller en universell historie om migrasjon, og hvordan det oppleves å være innenfor og utenfor samfunnet på samme tid. Hun distanserer seg fra materialet ved å ikke dele detaljer fra sin historie, men viser fellestrekk fra kinesiske restauranter. Interiørene i restaurantene ser ut til å følge en mal, så vestlige besøkende kan møte en gjenkjennelig, men eksotifisert, versjon av Kina. Det generiske ved restaurantene gjør dem kanskje mindre appellerende for besøkende i dag, nå som vi har mer kjennskap til Kinas kulturelle variasjon. Møblene som forgreiner seg forteller om en verden i rask utvikling. Verk som disse gjør at utstillingen ikke bare er tilbakeskuende, men fremstår utforskende og åpen. Verden krymper, og forhåpentligvis er det lettere å få innpass i samfunnet i dag uten å måtte underkaste seg utdaterte stereotypier. Utstillingen reflekterer godt over det å være en del av en kultur med et ønske om å bevare fortiden, mens man beveger seg fremover og bryter med tradisjoner.

 

Lap-See Lam
19. juni – 26. september 2021
TKM Gråmølna

Artikkelfoto: Lap-See Lam: Phantom Banquet Ghost, 2019. Foto: Susann Jamtøy