En umulig reise

Fotofestivalen Nordic Light i Kristiansund er en mikstur av utstillinger, foredrag, filmer, boksigneringer, paneldebatter, internasjonale storheter og studenter. En av få som har fått et separat utstillingsrom, er den norske kunstfotografen Anja Niemi. I et eget gallerirom i andre etasje henger tre forskjellige billedserier. Alle iscenesatt til i en annen tid og et sted langt unna den grå, regntunge høsten på Nordmøre. Jeg er klar for en reise. 

På en flekket, hvit og sort hest sitter en krystallblond kvinne med en stiv cowboyhatt i hånden. Hun ser utover et rødt, tørt landskap, helt frem til veggen av solbrente mesaer som bryter opp fra bakken. Bildet er fra serien She could have been a cowboy (2018). Ansiktet til kvinnen er vendt bort fra oss og tildekket med hår. Dette er gjennomgående i hele serien. Aldri et fjes, aldri et uttrykk. Jeg går ut ifra at kunstneren selv er modell, men det er nok ikke det sentrale, for det er langt unna et selvportrett. 

Selv om kvinnen, klærne og hesten glir rett inn i landskapet, virker det stilisert og oppstilt. Små detaljer, som at salen ikke er ordentlig festet og remmen under hestens buk henger og dingler, vitner om fravær av bevegelse. Mellom hestens bein ligger en markløper (tumbleweed). Denne planten, kjent fra westernfilmer for alltid å rulle over ørkengulvet, er nå helt i ro. Den ligger i en perfekt posisjon i bildet. Kanskje hinter den til kvinnens situasjon, er hun også fryst fast i en reise? Et annet fotografi viser en liten koffert av lær. Den inneholder en brettet skjorte, hansker, et postkort og et kart. Den kunne tilhørt en turist, men samtidig er den så liten, utrustningen så sparsom; kanskje er hun på flukt? Hun kunne ha vært en cowboy i hvert fall, slik tittelen indikerer, men hva, eller hvem, hindret henne? 

Fargetonene i bildeserien er i brune, beige og rød. Lyset er varmt. Alle rekvisittene er fra 1940 – 50-tallet og det fremstår så genuint at du nærmest hører en sprakende radio med Hank Williams i bakgrunnen. Selvfølgelig blir jeg tiltrukket av denne estetikken. Selv har jeg alltid villet være en cowboy! Men det er ikke den opprinnelige western-tiden bildene portretterer. På 1930-tallet og opp til 50-tallet oppsto en «ny-western» mote. Med sine stive pyntehatter og støvfrie, pressede skjorter fulle av forfengelige frynser, etterlignet de en tid lenge før sin egen. Disse bildene er en slags nostalgi tilbake til en tid som selv var fylt av nostalgisk lengsel. Ingen av dem er virkelige i sin fremstilling. 1850-tallets ville vesten var fylt av skitt, sykdom og blodig urettferdighet. Årene etter den store depresjonen i USA var nok heller ikke like romantiske som de fremstår i disse bildene. Hva er det med oss, som gjør at vi alltid lengter etter det som var? Søker ikke også vi, dagens unge, med våre klær og musikksmak, tilbake til 1990-tallet?

I serien Darlene & Me (2016) befinner vi oss fortsatt i statene, mulighetenes land. Scenografisk sett har vi beveget oss noen år fremover. To blonde kvinner, helt identiske, er på road trip i et glis av en åpen amerikaner. Kanskje en Cadillac? Men hva vet vel jeg om slike 1960-talls biler? De har oppsatt hår og totalt uttrykksløse ansikter. De befinner seg i rene, modernistiske hus med store vinduer og svømmebasseng. Også i disse bildene er fargene blasse. Vintage-preget. Selv om de er rike på naturlig lys, og sånn sett kunne vært et snapshot av en virkelig situasjon, er fotografiene så gjennomgående oppstilt at de fornekter virkeligheten. Det er kulisser, brikker oppstilt for å bygge en historie. I et av bildene er kameraet plassert i baksetet, i forsetet sitter de to blonde kvinnene jeg antar er fra tittelserien. Gjennom frontruten ligger steppen, gul og øde. Dette bildet kunne vært hentet fra en film. Det minner meg om Thelma og Louise. 

Fotografiene åpner opp for at man skal kunne tolke en historie. Kunstneren serverer rammen, men ikke hele narrativet. I noen av motivene vises dog en aktiv handling. Men selv der hvor det åpenbart skjer en bevegelse, fremstår bildene totalt stillestående. Som om tiden er fryst. Dette virkemiddelet gir fotografiene en ubehagelig, kald og surrealistisk atmosfære. Er det dette vi lengter etter? En vakker, overfladisk dekor uten substans? Glimt av en ikke-eksisterende virkelighet?

Til tross for den underliggende uroen, tar de drømmende fargene og de mange detaljene i Anja Niemis fotografier meg med på en mental reise. Selv får jeg også lyst til å pakke en reiseveske av skinn, kjøpe et amerikansk flak, og flyte vekk fra Nordmøre anno 2021. Men hvor, eller når, skal jeg flykte til? 

Artikkelfoto: The Imaginary Cowboy 2018 © Anja Niemi

Nordic Light Festival of Photography
Nordic Light Fotohus, Kristiansund
27. – 31.10.2021