Sympatisk symbolikk

Minikritikk 21.05.2021

To menn under en kritthvit sol. Blendende og sviende i et kort sekund, før solen like raskt forsvinner bak en mørk sky. Krumbøyde, subbende og slagne er vi på vei til utstillingen Eyes as Big as Plates på Dropsfabrikken.

Hva vet jeg om kunstfoto? Ingenting.
– Vet du noe om kunstfoto?, spør jeg min venn. Han trekker på skuldrene.
Er ikke fotografiet det mediet hvor skillelinjene er mest utvasket? Motefotografi, fotojournalisme og kunstfoto, alt sammen mer eller mindre iscenesatt. 

Fra utstillingen «Eyes as Big as Plates», Dropsfabrikken. F: Håkon Noren

Det første som slår meg er den dempede atmosfæren i utstillingsrommet. På veggen henger et foto av et vennlig ansikt. Gammelt og omsvøpt av ro. På hodet har den portretterte en krans av siv, gulgrønn og stikkende ut til alle kanter. En slags krone? Posituren er geistlig vendt oppover, blikket sløret, nesten sakralt. Ut av neseborene stikker det noen lange hår, kroppens egen utgave av oppsatsen på hodet. Kjønnet er ubestemmelig. For er det ikke slik at når de eldre mister håret og fargen, når man blir pløsete og grå, og røde som babyer, blir det igjen umulig å skille mann og kvinne?

I neste fotografi vises en kvinne, halvt nedsunket i et mørkt skogstjern. Hun er naken foruten en gedigen hatt av vannlilje-blader. Som Nøkken, tenker du kanskje? Men selv om bildet har noe trolsk over seg, er det mystisk på en vennlig måte. Et ufarlig blikk, et snev av humor, og kroppen presentert så menneskelig at varmen nærmest stråler fra den. I vannhinnene duver brystene hennes, så tilforlatelig at hun kunne vært en organisme i myrvannets økosystem. 

Tuija. Fra utstillingen «Eyes as Big as Plates», Dropsfabrikken.

Alle fotografiene i serien følger det samme mønsteret: Portretter av forskjellige mennesker i naturen. Alle over halvveis i livssyklusen. Alle ikledd en drakt eller et kostyme i et organisk materiale som tilhører miljøet rundt dem. En inuitt dekket av is ligger på en kald strand. En dame står i skogen, rundt hodet har hun en hjelm av sopp. I vannkanten mellom sandfargede klipper står en herre med en brynje av fisk. Fra skulderen henger det en blekksprut som ser opp på han.

De portretterte er ikke profesjonelle modeller, de er vanlige mennesker, mer eller mindre plantet der som en del av landskapet. Ansiktene er merket av tiden. Nesen er karakteristisk og huden furet, slik bladene, steinene og skjellene som de er dekket med også er det. Under den organiske oppsatsen skimter vi deres simple hverdagsklær. De er kledd i sine gummistøvler, ringer og briller. Frynsete sko og ujålete jakker. 

Boubou. Fra utstillingen «Eyes as Big as Plates», Dropsfabrikken.

Det upretensiøse er prosjektets styrke. Det er egentlig en liten bragd, for her finnes det en rekke fallgruver. Eyes as big as plates fremstår akkurat så lite iscenesatt at personene og livene som portretteres blir virkelige. For hvis draktene hadde vært for forseggjorte, kunne det vært en reportasje om prestinner for en imaginær natursekt. Hvis naturen hadde vært for majestetisk ville det gitt Instagram-assosiasjoner.  Og hvis blikkene hadde vært mindre trygge, ville det vært noe fornedrende ved det å diktere personene rundt under tang og stinkende gjørme. På en ubestemmelig måte klarer kunstnerne å skape mystikk og vennlig magi, en litt mummitroll-aktig atmosfære.

Jakob. Fra utstillingen «Eyes as Big as Plates», Dropsfabrikken.

Utenfor er været grått. På vei tilbake til sentrum går vi langs fjorden, like steingrå som himmelen, og jeg tenker at utstillingen bærer med seg en lun klokskap. Som om noe av sindigheten til de eldre portretterte sitter igjen i bildet av dem. Et viktig budskap lurer i bakgrunnen. Om naturen vi er en del av. Man tar det med seg, sover på det, og slik sitter denne utstillingen lenge i kroppen.

 

Artikkelfoto: Marta. Fra utstillingen «Eyes as Big as Plates», Dropsfabrikken.

Eyes as Big as Plates
Karoline Hjorth & Riitta Ikonen
Dropsfabrikken
8.05. – 8.06.2021