Brutte linjer

Minikritikk 26.11.2021

Galleri Ismene viste nylig Tracey Emin – Grafiske Arbeider. Parallelt med MUNCHs første internasjonale samarbeidsutstilling, i nytt bygg i Oslo, kunne samme kunstners grafiske arbeider oppleves i Trondheim.

Tracey Emins ærlige utleveringer har lenge definert hennes kunstnerskap. Hun fikk sitt store gjennombrudd med Young British Artists (YBA) på 1990-tallet, og man kan særlig trekke frem My bed fra 1998, omtalt i dag som et hovedverk i nyere europeisk kunsthistorie. Installasjonen bestående av en uoppredd seng, brukte kondomer, tomflasker, polaroid, flekkete truser, m.m. er nevneverdig også en del av utstillingen ved MUNCH; Sjelens ensomhet. Da er det passende at hun nettopp fra sin egen seng proklamerer på Instagram at utstillingen i Norge med Munch er en av hennes livs største øyeblikk. Kan en parallell utstilling i Trondheim tilføre noe?

Sengen og dens intime sfære er et gjengående motiv også i Emins grafiske verker. Arbeidene utstilt ved Ismene strekker seg fra 2008 til i år. Teknikkene spenner fra tradisjonell etsning, polymer-etsning og litografi. I tillegg finnes et serigrafi på tekstil, The beginning of me. Tekstil som overflate, i motsetning til papir, kan oppdages som en finurlig detalj ved nærmere iakttagelse. Arbeidet fra 2012 har mye til felles med de andre trykkene i utstillingen. Hovedmotivet er en naken kvinnekropp med skrittet i fokus, men der streken i de andre arbeidene oppleves matt, er det noe flyktig som inntrer streken i det den nærmest glitrer av reflektert lys på tøystykket. Man kan også se kvaliteten av tekstilet i de mange rynkene i stoffet, som frembringer opplevelsen av et laken på en seng. 

Tracey Emin, Grafiske arbeider, Galleri Ismene 2021

Sengen går også igjen i arbeidet på gallerirommets motstående vegg, i overetasjen, og utstillingens ferskeste arbeid On my knees, 2021. En kvinneskikkelse sitter på knær med bøyd hode vendt inn mot midten av en dobbeltseng. De febrilske strekene har noe akutt ved seg, og den skisseaktige ferdigstillingen skaper en åpenhet for tydning av hva man faktisk ser. Sitter kvinnen alene? Eller ligger det et menneske med hodet i fanget hennes? 

Den flytende streken blir mer fremtredende gjennom Emins kunstnerskap, eksempelvis i trykk fra 2010 mot 2019. Dette kan ha sammenheng med overgangen fra etsning til litografi. 

I en serie etsninger fra 2010, som henger på rekke og rad i underetasjen, er motivene mer linjebasert og kroppene oppleves stakkato. Tekst er hyppig brukt. I Mother – Brother står «Mother» med store bokstaver med «R» baklengs over 1/3 av bildeflaten. Nabo-trykket No time viser en naken kvinne skrevende på en seng med ansiktet klusset hardt over, under teksten: «I said there is no time left. A deep intense sleeplessness. No time for heart. No time for love.» Disse motivene i sort, med figurer og risset skrift, står i stor kontrast til de bevegelige linjene i litografiene fra 2019. I I loved my innocence og No surrender flyter bløte linjer av blått og rødt inn i hverandre. De kan ligne akvareller, der våte strøk legges over lett fuktet papir.

Tracey Emin, Grafiske arbeider, Galleri Ismene 2021

I tillegg til de 24 grafiske arbeidene vises også et verk i gips. En liten, sittende figur på størrelse med en tommeltott. Det skjøre, lille selvportrettet Me Me ligner det rå uttrykket fra skissene til den kommende skulpturen for MUNCH: «The Mother», som i sin endelige form vil strekke seg 7 meter over bakken. 4, 2 cm høye Me Me ble i utgangspunktet sluppet på markedet i 2014 som et «rimelig» alternativ for Tracey Emin-samlere, til mellom 3 000-5 000 kroner. Nå er prisen derimot steget til 20 000 kroner, fortsatt nest billigst på prislisten.

Og når vi snakker om pris; man kommer ikke unna at utstillingen ved Galleri Ismene hovedsakelig er en salgsutstilling. Det oppleves både ved at verkslisten er en kombinert prisliste, men også ved at den ikke forholder seg til utstillingens naturlige bevegelsesmønster. Dette gjelder forsåvidt opphengingen også: Rett linje, bilde på vegg, jevn avstand. Det monotone i monteringen kan bli frustrerende og ønsket om et mer tilstedeværende kuratorisk grep melder seg. Jeg kan skjønne det praktiske ved valget. Det må være fristende å gripe muligheten til å vise alle deres arbeider av Emin, på grunn av aktualiseringen Munch-utstillingen nødvendigvis bidrar med. Jeg klarer imidlertid ikke å legge fra meg tanken om hvilken gylden mulighet dette kunne ha vært til å stille Emins grafiske arbeider i en sammensetning som kunne skapt en ny debatt, eller i det minste noen nye refleksjoner. For er det ikke det kunst skal handle om? Å skape rom for refleksjon og undring?

Ved å gjøre et utvalg blant arbeidene, som for eksempel å trekke frem noe ved kunstnerskapet eller fokusere på et tema, kunne utstillingen fremstått mindre som et utstilt varelager. 

Tracey Emin, Grafiske arbeider, Galleri Ismene 2021

Sett bort fra dette, er det flere av verkene som har kvaliteter som går utover rammen. Det er herlig å se et selvportrett av en onanerede kvinne på nesten 60. Entusiasmen min over det å se en godt voksen kvinne som åpenlyst jobber med seg selv som tema, er relatert til debatter om kvinnekroppens såkalte «markedsverdi» som har pågått de siste ukene. Det ble furore på nettet over noen bilder av Sarah Jessica Parker nylig; ikke grunnet et scoop fra den nye spin-off serien til Sex og Singelliv, men av skuespillerens grå hår. Hun uttrykte selv at reaksjonene var latterlige:«hva skulle jeg gjøre? Stoppe å eldes? Gjemme meg?». Dette burde ikke være et tema, men er det like fullt. Den samme uken ytret journalist Åsa Linderborg til NRK at hun ofte avstår fra TV-opptredener, for å ikke vise hvor gammel hun synes hun ser ut. Psykolog Sissel Gran kommenterte i den sammenheng; «At det er så få middelaldrende og eldre kvinner på TV, tror jeg ikke bare skyldes at de som bestemmer er uinteressert i oss, men at vi ikke vil vise at vi eldes».

Tracey Emin har lenge vært interessert i å bryte ned tabuene hun har stått ovenfor gjennom kunstnerskapet sitt, og kanskje hun naturlig eldes inn i et nytt tabu hun kan sprenge rammene for. Emin er virkelig ikke en stagnert «one hit wonder», slik kritikken mot Young British Artist-generasjonen var på nittitallet. Hun er snarere en etablert bauta, i stadig utvikling.

Arbeidene er enkeltvis interessante, men dessverre gir Galleri Ismenes monotone opphenging og manglende kuratoriske grep utstillingen et preg av ufullendt potensial.

Tracey Emin – grafiske arbeider
November 2021

Galleri Ismene