Humor og håpløshet

Minikritikk 05.03.2021

Fra utsiden av Heimdal kunstforening kan utstillingen På tross av alt annet skimtes gjennom vinduene. Fire dels trette, dels fortvilede fjes titter ut. De er malt på vinduene med en karikert stil, og de fremstår som en tragikomisk velkomstkomite.

F. Lissette Escobar

På vei mot Heimdal kunstforening gjorde jeg et raskt Google-søk på Lissette Escobar, som har laget utstillingen. Jeg forventet å bli møtt av noen skremmende, potensielt marerittaktige keramiske skikkelser i mørklagte rom. Det viser seg at Escobar ikke har hatt tilgang til en stor keramikkovn, og derfor stiller hun ut små keramiske skikkelser oppå bord og nede på gulv. De var ikke så skumle likevel. 

Enkelte av skulpturene fremstår som vaser fra oldtiden som har blitt gjenskapt, mens andre igjen er barnslig utførte katte- og hundefigurer. Dette skaper et noe forvirret uttrykk, men det er også det som gjør utstillingen spennende. Det er noe trygt over dyr, spesielt kjæledyr som katt og hund, og disse er plassert sammen med hodeskaller og skrekkslagne fjes. Denne snodige kombinasjonen av trygghet og fare hinter til hva utstillingen egentlig handler om.

F. Lissette Escobar

Escobar utforsker hva vi mennesker egentlig trenger. Hun har tatt utgangspunkt i den tysk-chilenske økonomen Artur Manfred Max-Neefs teori om grunnleggende behov, som fokuserer på «economics as if people matter». Han ramser opp følgende: livsopphold, beskyttelse, hengivenhet, forståelse, deltagelse, rekreasjon, skapelse, identitet og frihet. Dette minner mistenkelig om Maslows behovspyramide, men til dens forskjell er Max-Neefs behov plassert på en likeverdig linje. Alle fortjener å få oppfylt sine behov uansett status og økonomisk situasjon. Ifølge utstillingsteksten vil Escobar få oss til å vurdere hva som er viktig i livet, og ved hjelp av Max-Neef blir listen over grunnleggende behov ganske lang. Det er mye å gape over i en liten utstilling. 

Helt innerst i utstillingslokalet står to blå hunder av pappmasjé og hønsenetting, og vokter en dør. Foran døra henger et mørkt, fløyelsaktig draperi. Jeg entrer rommet. Rullegardinene er trukket ned og tapet til vinduskarmen. Det eneste lyset stammer fra en ensom spot som er vendt mot en krybbe. Over krybbekanten henger mørke, pølseaktige slanger. Det er noe urovekkende over scenen som formes i rommet. Jeg går bort til krybba og kikker oppi. Der ligger det sannelig en baby. Den minner om Beetlejuice, fra Tim Burton-filmen Beetlejuice (1988), med porselenshvit hud og innsunkne øyne som nærmest er gravd ut av skallen. Babyen er også formet i leire. Det er vanskelig å føle sympati for en slik baby, men den har noe sårbart over seg. Den ligger tullet inn i et strikket teppe, fredfull og trygg, men omgitt av farer. Det er i dette rommet Max-Neefs menneskelige behov trer tydeligst frem: behovet for beskyttelse. 

F. Lissette Escobar

Utstillingens tittel og kildematerialet vektlegger at man skal kunne oppfylle sine behov selv om en er i en tragisk livssituasjon. De fleste av Escobars skikkelser fremstår som håpløse, de mangler beskyttelse og trygghet. De skriker mot oss. Utstillingen ble visstnok utformet før korona, men har endt opp med å bli svært aktuell. Verdenen som Escobar har skapt virker som et kjipt sted å være, men den minner litt om vår egen. Det er heldigvis også en humoristisk undertone til stede i utstillingen, i form av pølseslanger, tilfeldige hunder, og ekle men sårbare babyer. Dette redder i det minste meg fra å forlate utstillingen mer nedstemt enn da jeg ankom.

Lissette Escobar, På tross av alt annet
27. februar – 21. mars 2021
Heimdal kunstforening