Etter døden: En historie om forbindelser

Åpningen for Songs for dying av Korakrit Arunanondchai er på en smertelig kald februardag. Ved inngangen til Kunsthallen trekker jeg munnbindet mitt opp av jakkelomma og fester det til ansiktet med de iskalde hendene mine, mens jeg skynder meg inn. Vertskapet som møter meg i lobbyen retter oppmerksomheten min mot munnbindet de for anledningen selger, som er designet av Arunanondchai. Det bærbare kunstverket og souveniren (If we burn, you burn with us), er dramatisk dekorert med en gul fugl og flammer. 

Under reglene for pandemien har vi bare lov til å besøke utstillingen i 50-minutters tidsluker som krever forhåndsregistrering, tiden med kunstverkene er dermed ganske knapp. Songs for dying er Arunanondchais første utstilling i Norge, og er et bestillingsverk av den 13. Gwangju-biennalen, Han Nefkens Foundation samt Kunsthall Trondheim. Sistnevnte har fått støtte fra Rema 1000 til å gjennomføre prosjektet. Tematisk dreier utstillingen seg om spøkelser og spirituelle medium, et gjentagende tema i hans kunstnerskap. 

I kunsthallens hovedetasje presenteres tre romlige installasjoner av store og fargerike, sammensatte strukturer. De består av ulike materialer og fargeblandinger: Akryl, bleket denim, leire- og harpiksskulpturer. Referansene er fra popkultur og religion med fargesterke flammer, gule fugler og andre motiver som refererer til buddhistiske og animistiske figurer. Dette er gjenkjennelige trekk ved Arunanondchais arbeid. 

I midten av rommet dekker et grovt teppe av det jeg antar er herdet sand og stein store deler av overflaten. Det ligger spredte skjell utover deler av teppet. På teppet befinner det seg en stor, grønn humanoid figur i leire. Figuren er formet etter boychild – en amerikansk queer performancekunster som Arunanondchai stadig vekk samarbeider med, mens hendene til figuren har form av en avstøpning av kunstnerens egen bestefars hender.

Jeg leste at vingene til figuren skal representere den buddhistiske guden for orden, en fuglelignende mann ved navn Garuda, mens det som ligner røtter, som strekker seg under  figuren, er slangehaler. Sandmonumentet er laget for uordenens gud, slangen Naga. boychilds tilstedeværelse i installasjonen representerer også Naga. 

Sammen med et par andre besøkende tar jeg et forsiktig steg ut på det harde, knuste teppet, men bare fordi kuratoren ber oss om å gjøre det. Hun snakker stolt om detaljene og motivene i arbeidet. 

På veggen ved siden av inngangen henger et maleri av en landskilpadde som holdes av en person med langt, svart hår: The memory of you stand still and time passes through (2021). Et spor av limte, tørkede blomster som ifølge programmet er plukket i Trondheim omgir disse figurene på veggen. Det er kuratoren selv og to lokale kunstnere som har montert og malt veggmaleriene etter Arunanondchais instruksjoner. 

Alle installasjonene er koblet til hovedverket – Arunanondchais film. Visningen av Songs for dying spilles i loop ved siden av hovedrommet. Den 20-minutter lange filmen binder sammen tre hendelser hvor temaet åndelighet er en gjenganger. Vi får innsikt i en bestefars bortgang, Jeju-massakren (som fant sted i Sør-Korea i 1948) og dagens demonstrasjoner mot det autoritære styret i Thailand. Filmen formidler en form for åndelig helbredelse av smerten som døden fører med seg. 

I løpet av filmen ser vi bilder av en åndelig verden, bortenfor vår. Publikum skal øve på sin egen død og vi lærer om nedbryting av organisk materiale samt Jeju-innbyggernes ritualer for «å bringe de døde hjem». Videre ser vi templer bygget for å udødeliggjøre den thailandske kongen og demonstranter som utfører «trefingersalutten» kjent fra romanene The Hunger Games. Sanger blir brukt som en et medium for å danne samvær mellom oss og åndene, og blir et verktøy for å forsone oss med døden («alle spøkelsene venter på å synge med deg», «et spøkelse brytes ned og blir en sang»). 

Siden jeg ikke kjenner til Arunanondchais symbolikk fra før, tar det litt tid å skjønne sammenhengen i symbolene og historiene i filmen. Likevel blir jeg grepet av kunstnerens bruk av konseptet åndelighet og spøkelser. Gjennom min meksikanske kulturarv er jeg kjent med det å feire forbindelsen mellom de levende og åndene, både som en personlig og en kollektiv prosess. 

I Songs for dying blandes kollektive tragedier med personlige minner og nåværende sosiale realiteter. På den måten løfter Arunanondchai frem samværet som finnes i åndelig helbredelse. Jeg får til og med følelsen av at jeg og de fem andre menneskene som besøker Kunsthallen gjenskaper en form for åndelig helbredelsesritual sammen. Med kunstnerens spøkelser, og litt mine egne også, til stede i luften, får jeg en merkelig følelse av trøst og forsoning. 

Et par dager senere la jeg merke til en tilfeldighet: Jeg har besøkt utstillingen på askeonsdag, dagen man minnes menneskets dødelighet. Jeg antar at den åndelige forbindelsesøvelsen Arunanondchai har lært meg allerede har begynt å sette spor. 

Songs for dying
Korakrit Arunanondchai
Kunsthall Trondheim
11.02.-18.04.21

Artikkelbilde: Korakrit Arunanondchai: Workshop for Peace, from a place/ not so familiar/ but relatable/ through the sound/ of its breath, 2018 (omarbeidet 2021), detalj. Courtesy Korakrit Arunanondchai, Bangkok CityCity Gallery, Bangkok, Carlos/Ishikawa, London, C L E A R I N G New York / Brussels. Foto: Daniel Vincent Hansen