Betong i tråd

Minikritikk 23.10.2020

Matilde Westavik Gaustad (1987) er fra Trondheim og «Syner» er hennes første separatutstilling i byen. Den inngår i en rekke «kollisjoner mellom samtidskunsten og samlingen til Roar Wold» i nyetablerte Wolds visningsrom, i fyrhuset på Nyhavna. Denne gang er det rørstolen «Wassily» fra 1925, fra Wolds samling, som er valgt ut til Gaustads utstilling. Designeren og arkitekten Marcel Breuer laget stolen da han arbeidet ved Bauhaus. Stolen anses i dag som et stilikon for funksjonalismen og modernismen. Breuer er også kjent for sin brutalistiske arkitektur. En retning som fyrhuset og ubåtbunkeren på Nyhavna skriver seg inn i. 

Matilde Westavik Gaustad har tidligere funnet inspirasjon i massiv arkitektur og er opptatt av dialog mellom sine verk og lokalene der hun stiller ut. Med utstillingen «Nurturing, Docile and Eager to Please» ( 2017) var verkene et resultat av hennes fascinasjon for det massive vannkraftverket i Suldal og Røldal etablert i 1960.

Dette er alt jeg vet når jeg står utenfor fyrhuset i høstmørket. Det er ingenting her som minner om et utstillingslokale. Man går inn ei dør i en «garasjeport» og opp ei smal betongtrapp. Men så, på toppen av trappa går man praktisk talt inn i Gaustads to første verk. To store, svarte vevnader henger løst over hver sin kraftige og blanke metallstang, festet høyt på veggen. De er plassert i rett vinkel mot hverandre og lager et kvadrat, nærmest som en blackbox vi må gjennom, for senere å komme inn i utstillingens hovedrom. Jeg liker kontrasten mellom den myke stoffligheten i vevnadene sett opp mot de rene metallrørene og det røffe, gråmalte rommet, hvitflekket av sparkelmerker. 

70001 (2020), Matilde Westavik Gaustad, Wolds Visningsrom. F. Susann Jamtøy

De to verkene er like i farge og opphengsmåte, men har ulikt stoff og form: «Foss» har tynt, men tettvevd stoff som henger dobbelt i øvre kant. I enden, lengst vekk fra veggen, er det innvevd fine, grønne og hvite tråder, vertikalt fra opphenget. De skjøre trådene står i kontrast til det svarte stoffet, opphenget og til selve rommet. Stoffet i det andre verket, «70001», henger som et dobbelt, svart sjal over metallopphenget. Rufsene er lange og ujevne og stoffet er løsere vevd og derfor mer gjennomsiktig enn det første. «70001» har et varmt preg, men også noe skjørt over seg, et inntrykk som brytes av de to skarpe triangulære spissene i tøystykkene og gir det et hardere inntrykk enn det «Foss» skaper. 

Når vi kommer inn i utstillingens kvadratiske og hvitmalte hovedrom dras blikket automatisk mot designklassikeren av Marcel Breuer. Den blanke rørstolen med svart skinnsete, rygg og armlener står mot bunnveggen. Stolen er overrislet av den svarte renningen i en kongeblå, smal og rektangulær vevnad som er festet på veggen en god meter ovenfor stolen. De svarte trådene, eller renningen i veven, flyter nedover veggen og utover stolen og deretter videre ut på gulvet i en vifteformasjon. Jeg tenker på Munchs «Solen» i universitetets aula (UiO). Verket heter da også «Blå sol». Gaustad trekker stolen inn i sitt verk med renningen. De svarte trådene knytter også an til de svarte stoffene, ute i inngangspartiet. 

Blå Sol (2020), Matilde Westavik Gaustad, Wolds Visningsrom. F. Susann Jamtøy

«Blå Sol» er omkranset av 6 andre tekstilverk, som varierer i bredde og form. Gaustad har valgt farger som går igjen i vevnadene og disse har tidvis rolle som bakgrunn og forgrunn, eller de er øverst eller nederst i verkene. Formene på vev og motiv preges av rette skarpe linjer, kvadrater og triangler. Det myke garnet sammen med det sterke, varme fargevalget står i sterk kontrast til de rette og harde formene, som gjør at hver vevnad framstår fast og litt stiv. Verkene har en enkel montering direkte på veggen med svarte stifter slått rett gjennom vevstrukturen. 

Formene gjenskaper så vidt jeg kan forstå silhuetter fra arkitekturen her nede på Nyhavna, fra ulike perspektiver. De viser til bygningene i møte med fjord og himmel, sett med fugleperspektiv, i tillegg til nedenfra og som tilfeldige utsnitt. 

Triptyk – damp, tåke, basseng (2020), Matilde Westavik Gaustad, Wolds Visningsrom. F. Susann Jamtøy

Vevnadene kommuniserer med hverandre på kryss og tvers av rommet både via formene og fargevalget og bindes sammen i et usynlig nett. Jeg trekkes mot den sterke kontrasten mellom det rustrøde og den massivt brune kvadratiske formen i «Varmen», og oppdager etter hvert de mindre iøynefallende «Brenning» og «Røyk» på hver sin søyle tvers overfor rommet. Begge med samme fargebruk. Formene i «Røyk», derimot, peker mot «Triptyk», som sammen med «Varme» er verkene jeg opplever står stødigst i seg selv. 

I «Triptyk – damp, tåke, basseng»s tre vevnader er den øvre delen svart. Den første har en hvit silhuett, den midterste en brun, begge med en smal innvevd sterk blåfarge som i «Sol». Den siste vevnaden har en gråblå melert nedre del, en farge som ikke brukes i noen andre verk.

«Syner» og «Syner II» skiller seg ut fra de andre verkene i dette rommet. De ensfargede og skittenhvite, rektangulære vevnadene har en ujevn nedre kant som løfter fram veggen bak og knytter verk og rom sammen. Disse verkene er nye tilskudd til prosjektet «Nurturing, Docile and Eager to Please», fra 2017. 

På vei ut tenker jeg at «Syner» og «Syner II» kommuniserer direkte med utstillingsrommet, bygget og arkitekturen på samme måte som «Foss» og «70001». På en mer abstrakt måte bidrar formene i alle verkene til å trekke den utvendige arkitekturen inn i visningsrommet. 

Jeg var fylt av inntrykk etter utstillingen og kommer stadig på nye sammenhenger mellom verkene i seg selv, deres sammenheng med lokalet og arkitekturen på Nyhavna. Jeg inspireres av hvordan Gaustad, med sine varme, grove og samtidig fine vevnader, helt konkret fyller den massive Dora-arkitekturen med liv og gir meg et nytt blikk på området. Hun trekker den brutale arkitekturen inn i sine verk og levendegjør dem som om de var natur. Med sin tilnærming åpner hun for å inkludere framfor å eliminere, for å fylle med liv framfor å tenke det massive bort. Hun følger en vei der man tar med videre, framfor å fortrenge, glemme. 

Syner av Matilde Westavik Gaustad
Wolds visningsrom, fra 16.10.2020

Artikkelfoto: Susann Jamtøy