Når alt er rett

Minikritikk 14.10.2021

Korona-kronene har trillet over næringslivet under pandemien, og heldigvis har en liten slump også funnet veien til kultur-Norge. Med statlig støtte har Trondheim Kunstmuseum gått til innkjøp av 14 nye verk fra 13 forskjellige kunstnere. Disse avdukes etter tur og jeg dro innom for å se på to av dem.  

I et av de små rommene bakerst i museet, kalt studioet, henger Bente Sætrangs Never Look Away. Kunstneren er en veteran og tekstil har vært hennes medium hele veien. Ofte arbeider hun illustrativt og med en politisk brodd. Dette verket fra 2020 har derimot ikke et tydelig uttalt budskap. Det er et stort, varsel-oransje klede, over tre meter langt, som flyter fritt i rommet. Draperiet er i to lag, og nederst berører det så vidt gulvet. Det nærmest glinsende tekstilarbeidet er laget av silkemyk damask, et stoff som oser av klasse. 

Motivet står derimot i kontrast til denne edle vevnaden. Vanligvis er jo slike stoffer pyntet med intrikate, organiske mønstre, men her finnes bare to store og banale former: To hvite bånd med sort kant slynger seg opp mot hver sin sorte sirkel. De er nesten identiske, men likevel asymmetriske. Min første assosiasjon er eldre maskineri. Jeg ser for meg to drivremmer rundt tannhjul, som på en dampmaskin eller en vev. Det at linjene i figurene er ujevne og at pigmentet er utflytende, gir verket et førmoderne preg. Den fluoriserende fargen, derimot, slår meg som hypermoderne. 

På museets hjemmeside kan jeg lese at verket handler om å se. Noe som for så vidt gjenspeiles i tittelen: Never Look Away. De skriver at tittelen henviser til det seendets sentrale plass i vår tid, for å orientere seg både i det fysiske rommet og i den virtuelle informasjonsflyten. Med dette i mente prøver jeg å se verket på nytt. Kanskje skal motivet forestille to øyne i en strøm av informasjon? Nei, det fungerer ikke for meg. Menneskers syn har vel dessuten vært viktig for oss i alle tider. For meg forblir verket som et slags skille, en konflikt mellom nytt og gammelt.

Bente Sætrang, Never Look Away, 2020.

Sammen med Sætrangs klede er også et verk av Ayatgali Tuleubek innkjøpt. Det er videoverket Atoll, bay, beach, som spilles av i loop på en vegghengt flatskjerm. Samtidig som stillbilder av diverse naturlandskap ruller raskt over skjermen, ramser en kvinnestemme opp hva vi ser på med «this is my» foran: «This is my atoll, this is my bay, this is my beach», også videre, i alfabetisk rekkefølge. Stemmen er behagelig i starten, men etter en stund blir den ulidelig. En gjentagende pine som kan få den beste til å miste fatningen. Men det er kanskje meningen?

Landskapsbildene har et upersonlig preg, de er hentet fra stockfoto-arkiver. Den raske utskiftningen av bilder gjør at øyet så vidt oppfatter motivet før det forsvinner og blir noe annet. Dette fremmedgjør landskapet enda mer.  Det ligger en kritikk av menneskets eierskap over naturen her. This is mine, this is mine, this is mine. Berettiget sådan, om enn noe velbrukt. Videre minner alfabetiseringen og de generiske betegnelsene om vår trang til å kategorisere. For å parafrasere Nietzsche: «Hvordan kan du se en strand, og så kalle alle strender i hele verden for en strand?»

Atoll, bay, beach snakker imidlertid ikke til meg. Verket hjelper meg ikke til å forstå noe nytt eller se et annet perspektiv. Jeg blir ikke imponert av utførelsen, og den gjentagende masingen gir meg mer lyst til å stenge problemet ute enn å forøke og fordype meg i det. 

Etter å ha betraktet disse vidt forskjellige kunstverkene undrer jeg på hvilke premisser som ligger til grunn når et museum foretar innkjøp. Pris spiller sikkert en rolle. Praktiske hensyn som hvor lett det er å vise, låne ut og konservere er kanskje også med i regnestykket. Videre finnes det muligens et mandat om å speile bredden av samtidskunsten. Eller er det hvem som har laget verket som er viktigst? 

Jeg synes Trondheim Kunstmuseum treffer godt med sitt valg av kunstnere. Museet har etter sigende landets tredje største offentlige kunstsamling, og hvis de ikke allerede besitter et verk av Bente Sætrang, er det på høy tid. Ayatgali Tuleubek er en interessant, yngre kunstner, og til tross for at akkurat dette bidraget ikke overbeviste helt, er det sikkert lurt å skaffe seg et verk forholdsvis tidlig i hans fremadstormende karriere. Med sine nyinnkjøp bidrar museet til et tidsriktig mangfold, både med tanke på forskjellige medier, kjønn og alder. Og når alt er riktig, da kan man ikke klage, da. 

 

This just in: Nye innkjøp til samlingen
Bente Sætrang & Ayatgali Tuleubek
Trondheim kunstmuseum
29.09 – 31.10.21

 

Artikkelfoto: Ayatgali Tuleubek, Atoll, bay, beach, 2018.