Dette er ikke en utstilling

Kritikk 14.05.2019

For andre gang denne uka forlater jeg Trondheim Kunstmuseum Gråmølna med en lett susing i hodet. Denne dagen, som den foregående, har jeg tilbragt gode to timer innenfor dørene der, i avgangsutstillingen til masterstudentene ved Kunstakademiet i Trondheim. Utstillingen har fått den foruroligende tittelen Bridges are burning og består av verkene til 12 internasjonale, nyutdannede kunstnere: Jane Pedersen, Kasper Holm, Trude E. Bekk, Letizia Balzi, Martin Palmer, Mika Claire Haykowsky, Katherine Butcher, Unnur Andrea Einarsdóttir, Anaclara Talento, Anton Benois, Ana Dunjić og Nanna K. Hougaard.

Med en utstillingstekst som nevner polarisering, grenser og virkelighetskonstruksjoner vandrer tankene tilbake til 2016-varianten av masterstudentenes avgangsutstilling, som til tider var svært politisk tilspisset. Verdenspolitikken har ikke akkurat blitt rundere i kantene siden da. Likevel er det kun ett verk i år som kommenterer en konkret politisk hendelse, nemlig Trude E. Bekks installasjon La fjella leve, som er et direkte tilsvar på utbyggingen av vindmøller som skjer akkurat nå i Trøndelag. Ellers er årets masterutstilling sprikende, med flere verk som det er vanskelig å få helt taket på.

Det er flere innfallsvinkler jeg kunne ha grepet fatt i her. En fellesnevner for flere av kunstnerne kan likevel oppsummeres slik: På hvert sitt vis forsøker de å blottlegge, eller provosere frem, de mange lagene med mening som kan befinne seg bak et musealisert objekt eller en iscenesatt situasjon – meningsinnhold med varierende grad av sannhetsgehalt.

Nanna K. Hougaard, F. Aage A. Mikalsen.

Kunstnerne som tydeligst arbeider ut fra premisset beskrevet ovenfor, er Anton Benois, Martin Palmer og Nanna K. Hougaard. Sistnevnte har laget Department of X, en 8-kanals lydinstallasjon med stemmene til like mange forskere. Disse snakker i tur og orden om sine adskilte fagfelt, i sekvenser som på hvert sitt vis synes å pirke i ting som har med verdensanskuelse å gjøre. Forskerne har visst ikke møtt hverandre i forbindelse med dette kunstprosjektet, men presentert på denne måten antar jeg at det forelagte skal kunne skape nye narrativ og sammenhenger. Det virker i utgangspunktet som en god idé, men jeg må tilstå at jeg ikke uten videre greier å sammenfatte det helhetlig, slik at den fiktive samtalen forskerne imellom gir mening. Selve installasjonen og monteringen av den, er derimot både helhetlig og lekkert gjort.

Anton Benois har fått museets nordøstlige rom, med glassfasade ut mot gaten, hvor han viser et tungt innrammet renessansemaleri av Maria og jesusbarnet. Verket viser seg å være en reproduksjon av Leonardo da Vincis Benois Madonna, bestilt gjennom en kinesisk nettbutikk som repliserer madonnaer on demand. Den prominente bilderammen viser seg også å være en kopi av maleriets originale ramme. Kopien er lagd ved hjelp av 3D-printing, men kun basert på dårlige gjengivelser av rammen som kunstneren har funnet i diverse turistfotografi hentet fra Instagram. Samtidig som man ser på maleriet, lytter man til et lydklipp hvor Benois nøster opp i de bakenforliggende hendelsene og motivene som ligger til grunn for verket. Blant annet kan Benois fortelle at det originale maleriet tidligere var eid av en av hans fjerne slektninger, men at det nå befinner seg på et museum i St. Petersburg. Kunstneren har imidlertid ikke mulighet til å ta seg inn i Russland for å se det, og har derfor laget sin egen versjon. Hvorvidt dette bakteppet er sant eller bare en familieskrøne, er ikke godt å vite.

Opplagte tematikker hos Benois er forholdet mellom kopi og original og mellom det opphøyde og det kommersialiserte. Selv om disse temaene kan være komplekse i seg selv, så tilføres det her egentlig ikke noe nytt til denne dikotomien, bortsett fra det mange allerede er kjent med fra 1940- og 50-tallets popkunst. Mer interessant er muligens kunstnerens forsøk på å tette gapet mellom nåtiden og hans familiære røtter ved å bruke de hjelpemidlene vi først og fremst tyr til i dag: internett og sosiale media. På samme måte som Skype-møter og flyktige snaps ikke erstatter fysiske møter mellom mennesker, forblir også Benois reproduksjoner utilstrekkelige kopier av det opprinnelige.

Martin Palmer, The Splinter in Your Eye. Archive photo, 1942/1979. [Original: Alf Schrøder/Riksantikvaren]
Å leke med sannhet, og dokumenteringen av den, gjør også Martin Palmer i sitt prosjekt J. D. / HIVE 1979–1981: Art & Terror in Trondheim. (Palmer er forøvrig også skribent i ArtScene Trondheim). Hans arkivbaserte kunstverk er like intrikat som tittelen antyder, og mengden «arkivmateriale» som tilgjengeliggjøres for betrakteren er like overveldende som det kan være vanskelig å ta for god fisk: Kort oppsummert skal kunstneren ha fått tilgang til materiale som avslører eksistensen til HIVE, et radikalt kunstnerkollektiv i Trondheim i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 80-tallet. Tekstfragmentene som gjøres tilgjengelig for publikum ligner manifester og tar til orde for vold og terror som den ultimate kunstneriske handling. Sannsynligvis ligger alt til rette for at man skal kunne opplyses grundig om dette fascinerende fenomenet – enten det er i form av kunstnerens egen publikasjon eller de fotografiene og tekstutdragene som er pent dandert i monter – men på et tidspunkt gir jeg opp å swipe i den tilsynelatende evinnelige dokumentasjonsflyten på iPad-skjermen, og forlater rommet like klok som da jeg kom inn.

Det er som om all informasjonen på samme tid bidrar til å gjøre verket like mye obskurt, som å belyse det. Og det er gjort med overlegg, kan hende som en kommentar til den endeløse mengden mer eller mindre sannferdig informasjon vi stadig utsettes for i dagens digitale virkelighet. Tematikkene musealitet, tilgjengelighet og kunstneren som sannhetsvitne blir problematisert også her.

Balzi, Leticia (2019). The Gendered Planet Artistic Research Project: Not my King toolkit [Deck of playing cards and ludic space installation].
Å spille på tilgjengeliggjøring og tilsløring av kunnskap gjør også Letizia Balzi. Hun har laget The Gendered Planet, et verk i form av en kortstokk. De illustrerte kortene har det til felles at de viser en kvinnefigur i en sårbar eller undertrykt situasjon. På andre kort kan man lese til tider nokså innfløkte beskrivelser av kapitalisme, kjønnsteori og miljøfakta. Publikum oppfordres til, formodentlig ved hjelp av kortene, å finne ut følgende: «where do Patriarcy, Capitalism (and the Antropocene meet?)» (sic.). Det oppstår en diskrepans mellom den tunge tematikken og måten den formidles på: Når budskapet simplifiseres gjennom isolerte tekstfragment og kortspill, med dertil hørende lekne konnotasjoner, fører ikke dette til de helt store innsiktene. Den svært så uttalte feministiske argumentasjonen, krydret med sitat fra blant andre Simone de Beauvoir, kan i tillegg fort bli insisterende. Selv om man altså kan se likheter mellom Balzis kortspill og Palmers verk, opplever jeg ikke at førstnevnte i samme grad nører opp om undring og fri assosiasjon. Jeg får heller følelsen av at Balzis verk er der for å undervise, eventuelt irettesette, meg.

I utgangspunktet er det en god idé å spille på menneskers opplevelse av sannhet og da spesielt innenfor en institusjonell og musealisert kontekst. Likevel opplever jeg at kunstnerne det gjelder i varierende grad lykkes med dette. Det er kanskje noe fremmedgjørende som ligger til grunn for at det ikke klaffer helt, enten det dreier seg om Letizia Balzis strenge diskurs, Anton Benois noe navlebeskuende tilnærming eller det faktum at all informasjon om utstillingen i stor grad er skrevet på unødvendig innfløkt engelsk. Der hvor kunstnerne beskrevet ovenfor i hvert fall sjonglerer med ulike typer meningsinnhold, er det også flere verk i denne utstillingen som blir enten platte eller introverte.

Fremmedgjørende kan også utstillingens generelle, estetiske uttrykk oppleves. Det er nedstrippet, og alle skjermene, høyttalerne og øreklokkene gjør at utstillingen får et nokså teknisk, litt kaldt og lite innbydende preg. Når man i tillegg tar høyde for Martin Palmers liksom objektive arkivering og laboratorieestetikken til Ana Dunjić, som blant annet bruker speil, en glasskolbe og gjennomskinnelige prøveposer i plast i sin installasjon, er det som om utstillingsformen skaper en distanse mellom kunstner, verk og omgivelsene verket inngår i. Dette får til gjengjeld et humoristisk og selvironisk tilsnitt når både Benois, Balzi og Palmer har laget suvenirer og annen såkalt merch, basert på kunsten sin; objekter som forøvrig er til salgs i museumsbutikken. Således underbygges inntrykket av at det i stor grad er et konseptuelt og selvbevisst kunstnerkull som nylig er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim.

«Bridges are burning», Kunstakademiets MFA ustilling på TKM Gråmølna står til 26. mai 2019.

Teksten er publisert i samarbeid med Billedkunst.

Artikkelfoto: Benois Madonna, Hermitage, St.Petersburg, Dec 06, 2018 Image: Ina Hildebrandt