Utenfor vår kontroll

Kritikk 27.03.2020

NO NO NSE NSE på Kunsthall Trondheim legger seg tett på de forskningsvindene som blåser gjennom akademiakorridorene for tiden, og innvarsler Stefanie Hesslers periode som direktør. 

Når man trer inn i kunsthallen er det åpne, ofte skarpt belyste hovedrommet ombygd. Nå oppleves det mer labyrintisk, med mørke ganger, kriker og kroker. Jenna Sutelas utstilling er montert som et løp mellom noen videopunkter og gjentatte hodeformede lavalampe-figurer på sokler, plassert rundt i lokalet, med tilhørende fotogrammer på veggene. Boblene av farget «lava» – til vanlig et av kitchens kjennemerker – fremstår i denne konteksten som former i konstant forandring, overvåket av avansert teknologi og koplet opp mot historier om datasikkerhet og kryptering.

NO NO NSE NSE er preget av ny teknologi og «artistic research» av 2020-tallet – helt i tråd med antologiene som Stefanie Hessler selv produserer i hyppig tempo, i samarbeid med antropocen-orienterte superakademikere som Bruno Latour. Og kunstnerrollen som tverrfaglig forskerfigur er tydelig all den tid Jenna Sutela aktiverer en hel mengde litteratur, teknologi og teori i utstillingen.

Tankegods og impulser fra science fictionforfatter Neal Stephenson (f. 1959), forfatter Arthur Koestler (1905-83), naturforsker Minakata Kumagusu (1867 – 1941) og det franske mediet Hélène Smith (1861-1929) – sistnevnte feilaktig beskrevet som aktiv på 1700-tallet i utstillingskatalogen – forenes med eksperimenter ved Google Arts & Culture Lab, entropiprosesser, algoritmer, encellede organismer og attpåtil en app, som er for avansert for undertegnedes mobiltelefon til å bli trukket inn her.

Jenna Sutela: I Magma App (2019). Mobilapp. Jenna Sutela med Memo Akten, språkgenerering av Allison Parrish. UI og apputvikling av Black Shuck. iOS: krever iPhone 6s og nyere / iOS 11 og nyere. Android: krever Android 8.0 eller nyere. Bestillingsverk av Serpentine Galleries og Moderna Museet, 2019. Kan nedlastes gratis på www.kunsthalltrondheim.no og app stores. Bildeopphavsrett: Serpentine Galleries, London. Foto: Ralph Pritchard

Selv om denne veggen av referanser og informasjon umiddelbart kan virke overveldende på noen – og selvfølgelig tiltrekkende på andre – fremstår utstillingen romlig og visuelt sett som helhetlig og konsistent. Kunstinstitusjoner bugner over av teknologi-orienterte utstillinger i dag, men er ofte både knotete teknisk og visuelt grådige. Sutela går derimot ikke på akkord med det estetiske. Teknologisk innhold og visuelt uttrykk fremstår velbalansert. Og her berøres et sentralt punkt; det er nettopp samarbeidet, selve interaksjonen mellom de forskjellige vitenskapelige disiplinene og fysiske materialene, som her kan være en fruktbar inngang. 

Jenna Sutela: nimiia cétiï (2018), stillbilde. Video, lyd, 12’06’’. Verket ble skapt i samarbeid med Memo Akten og Damien Henry som en del av n-dimensions, Google Arts & Culture’s artist-in-residence program ved Somerset House Studios. Lydopptak: Adam Laschinger. 3D-arbeid: Manus Nijhoff og Leith Benkhedda. Videoen inkluderer musikk av Miako Klein
in (kontrabassopptak), Shin-Joo Morgantini (fløyte). Lydproduksjon: Ville Haimala

Ta eksempelvis et arbeid som videoverket nimiia cétiï (2018), der et sett med streker i forgrunnen vekselvis ser ut som språklignende tegn og bakterielle bevegelser. Strekene er visst inspirert av automatskrift, og lydsporet består av hakkete, verbale lyder som støtter opp om det glitchy, stakkato tegnspråket. I bakgrunnsbildet beveges vi rolig langs bunnen av et slags dalføre med rødbrun palett; et slags marslandskap, et første steg ut i noe nytt, der en ukjent krysning mellom menneskespråk, teknologiske data og bakteriell formasjon endelig har kulminert i en hybridestetikk. Hva som ligger i menneskeskapte strukturer, hva som er tilfeldige formasjoner – som lavalampenes bobler – og hvordan dette snakker sammen, helt ned til det konkret visuelle, er tankevekkende gjennomført.

I formidlingen av dette ligger det selvfølgelig visse utfordringer. Å forklare de mange prosesser og teknologier byr på sin andel ingeniørske fremmedord, men en grundig innføring i disse er heldigvis ikke nødvendige for å nærme seg Sutelas fasetterte arbeid. For søvndyssende tekniske manualer er ofte det som ellers bremser (i hvert fall undertegnedes) fascinasjon for teknologisk orientert kunst. Som sagt er det samspillet som er overordnet her. For disse verkene har overføringsverdi og et stort diskursivt potensial.

Jenna Sutela: RI JIRI I O WA NU RU DAINICHI T-1000 (2016). Video, lyd, 2’14’’. Kamera og redigering av Mikko Gaestel. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim & Daniel Hansen

Ta det tiltalende og korte videoverket RI JIRI I O WA NU RU DAINICHI T-1000 (2016) som eksempel; der et blodårenettverk av grønt organisk materiale vokser seg klamrende langsomt over kaldt metall mens flytende kvikksølv danser under maskinen. Også her er lydsporet industriell puls og glitchy kvinnevokal. Samspillet er fanget; kontrasten og konstellasjonen. Det nye samarbeidet. 

I et avlukke henger to verk fra det større prosjektet Orgs (2015-18). I to plexiglassrammer er slimsopparten Physarum polycephalum blitt plassert inn i et inngravert labyrintmønster sammen med havregryn. Den encellede organismens evne – eller skal vi her trekke inn det gjennomgående ordet bevissthet? – til langsomt å finne riktig vei, forbi hindringer og frem til føde, kan studeres i skarp detalj. Det ene verket bærer navnet From Hierarchy to Holarchy (2015), og når en leser om «den encellede organismen» som «trosser hierarkiske system», er det ikke vanskelig å se disse verkenes politiske dimensjoner. For vi er her vitne til en utvikling som er utenfor vår kontroll, i hvert fall delvis. Andre nettverk har tatt over og gjør endringer foran nesen på oss.

Jenna Sutela: From Hierarchy to Holarchy (2015), detalj. Physarum polycephalum, agar, havregryn, CNC inngravering på plexiglass, 50 cm x 50 cm x 1.5 cm. Foto: Mikko Gaestel

På tross av noe småslurv på detaljnivå – en sprukken plexiglassplate i kjelleren blant annet – er Jenna Sutelas alt i alt gjennomført og presis og står seg godt i det internasjonale akademiske miljøet som Stefanie Hessler trekker med seg. At Hessler velger å åpne «sin» første utstilling med en kunstner som med NO NO NSE NSE har sin første store separatutstilling på en internasjonal institusjon, er uredd og løfterikt. Så gjenstår det å se om de vitenskapelige musklene hun flekser med, også skaper sterke synergier mellom regionens kunst-/vitenskaps-miljø og dette internasjonale.

Artikkelbilde: Jenna Sutela: I Magma (2019), detalj. Blåst glass, slim, elektronikk. Variable dimensjoner. Bestillingsverk av Serpentine Galleries og Moderna Museet, 2019. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim


Jenna Sutela, NO NO NSE NSE åpnet 4. mars 2020
Kunsthall Trondheim er midlertidig stengt på grunn av koronapandemien.