Leksjoner i fri kunst

Kritikk 25.08.2020

Med åpningen av Heidi Bjørgans og Katrine Giævers utstilling forrige helg markerer Dropsfabrikken seg nok en gang som en viktig aktør i trøndersk kunstliv. Etter et drøyt halvår preget av nedstengninger og et kulturliv på halv fart er det livgivende å vie tid med de nymonterte, fargesterke arbeidene i utstillingslokalet.

Det blir raskt åpenbart at utstillingen presenterer to mestere innen sine respektive sjangre. Både Bjørgan og Giæver er skolerte innen materialbasert kunst, men innenfor ulike disipliner; henholdsvis keramikk og kuratering (Bjørgan) og tekstil samt maleri (Giæver). Begge utmerker seg gjennom en grundig utforskning av teknikker, material- og fargebruk. Som betrakter hensettes man til å absorbere, ta imot og lære.

Det er fire år siden Bjørgan hadde utstilling i Trondheim sist, med det toneangivende (og nokså barokke) totalkunstverket Beretningen om en affære på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.

Fortsatt er det noe motsetningsfylt og riktig i de keramiske objektene som Bjørgan formgir. Hun bruker det hun har for hånden, kan en si; både restprodukter og forskjellige typer «grunninger» anvendes som om det var det ypperste av materialer. Vips! Se så deilig og innbydende denne irrblå-hvite, glaserte og deformerte vasen kan fremstå. I selskap med atter andre elegante, deformerte gjenstander, plassert på rader i lytefrie hylleskap, og med et fargespekter til å gråte gledestårer av, trer helheten frem på ny, som skulpturelle, stringente installasjoner. 

Kanskje kan man like gjerne kalle det malerier. Det er iallfall den første assosiasjonen jeg får når jeg står foran et annet av Bjørgans verk, den minimalistiske og nedtonede, terrakottakrukke-aktige serien Object #7001. Også disse objektene er deformert og nærmest kollapset, her i forseggjorte, brente jordfarger og sort mot hvitt. Hyllene holder det stramt sammen. En aldri så liten maktdemonstrativ up yours til maleriets antatte hegemoni i kunstverdenens kretsløp. 

Heidi Bjørgan. Fra serien Objekt. F. AST

Som fagperson skal man være rimelig erfaren for å kunne fristille seg så totalt fra innarbeide regler og fremgangsmåter, og samtidig få det til å virke så uanstrengt. Anniken Storhaug, kunstnerisk leder ved Dropsfabrikken, uttrykker det slik: – Det er et før og et etter Heidi Bjørgan i norsk keramikk. Jeg skjønner hva hun mener.

Katrine Giæver, som er representert av Galleri Riis, har stilt ut hos Galleri SG (2010) og Trøndelag Senter for Samtidskunst (2003) i denne byen tidligere. Hennes befatning først med tekstil, deretter med maleri, strekker seg over flere tiår. Der Giæver tidligere arbeidet semi-industrielt, med spraylakk på aluminiumsplater, har hun ganske nylig gått over til å anvende mer naturlige materialer som bivoks, trefinér eller linlerret. Hun maler like fullt med akryl, eller kanskje man heller skal si at hun dypper og folder med akryl.  

Heidi Bjørgan og Katrine Giæver, Dropsfabrikken (installasjonsfoto). F. AST

For selv om Giævers verker er mer stringente og innenfor en modernistisk tradisjon, har hun til felles med Bjørgan en interesse for hvor langt man kan strekke teknikk og materialer. I serien Krakeleringer kan overflaten av verket, med sprukken og tørket maling som senere er fylt med oransje blekk og deretter lakkert, minne om glasert keramikk. Dermed blir dette også et godt eksempel på hvordan kunstnerne for anledningen har valgt verker som kommer hverandres kunstnerskap i møte.  

Denne utprøvingen er merkbar også i andre eksempler fra verksutvalget. Hvordan vil det for eksempel kunne påvirke uttrykket hvis man dypper en jutematte i et kar med akrylmaling, fremfor å påføre det lagvis med rulle eller penselstrøk? Hva om matten henger ut fra veggen og i rommet som en skulptur, og oppfører matten seg annerledes i møte med fargen enn et lerret vil gjøre? På tilsvarende og gjentagende vis eksperimenteres det med fargeflatenes beskaffenhet i Giævers malerier. 

Lux-serien, bestående av veggstore, minimalistiske malerier på trefinér, har andre kvaliteter. De er skåret i med kniv, horisontalt og vertikalt og fargepigmentet legger seg som tråder i furene. Det ligner tråder i en raknet nylonstrømpebukse. På avstand derimot, kan disse maleriene, med sine enkle, store fargeflater, minne om vevde tepper. Det legges opp til en lek med avstand, hvor verkene endrer karakter ut fra hvor man står i rommet.  

Katrine Giæver, fra Lux-serien (detalj). F. AST

I Heidi Bjørgan og Katrine Giævers utstilling på Dropsfabrikken forenes ulike disipliner i estetiske og materielle samtaler. Det gir publikum tilgang til noen lekne leksjoner i hva som teknisk sett er mulig innenfor kunstnerisk utforskning. 

Kritikken er publisert i samarbeid med Tidsskriftet Kunsthåndverk.

Heidi Bjørgan og Katrine Giæver
22. august – 20. september 2020
Dropsfabrikken