Nomadiske kunstnerliv

Siden moderniteten har kunstnere oppsøkt naturen og landsbygda, i kortere eller lengre tidsrom, for arbeidsmuligheter, konsentrasjon eller inspirasjon. Kunstnerkolonier eller -miljøer i utkanten har oppstått som en tilbaketrekning fra det kulturelle sentrum, men har også vekselvirket med eller utfordret det.[1] I nyere tid har globalisering gjort det enklere å jobbe i periferien og samtidig ivareta en aktiv kunstnerkarriere.[2] Er det andre årsaker til at kunstnere flytter ut av storbyene nå enn tidligere?

Gjennom en serie tekster og portretter ønsker AST å gi et større innblikk i norske kunstnermiljøer og -residenser utenfor storbyene. Et nomadisk liv utfordrer forestillingen om hva et hjemsted og en arbeidsplass er. Samtidig vil kunstnere som bosetter seg over lengre tid i kommuner med stor fraflytting utgjøre en motvekt til avfolkningen, og kan også være innovative bidragsytere i lokalsamfunnet de flytter til.[3] Vi ser nærmere på hva slags synergier som oppstår gjennom utvekslingen mellom lokale og tilreisende, og hvilke kunstnere som finner veien til distriktene.

I dette tekstbidraget presenteres følgende kunstnere og kunstnerresidenser: Kenneth Alme / Altan, Brit Dyrnes / Kvenna kunstverksted, Esther Breslin og Marius Reed / Tynset grafikkverksted, Helle Lie Jakobsen / Kunstverket Folldal, Terese Longva / Longva Air, Elida Linge / Winterstudio Hanseplassen og Gunnveig Nerol / Leveld kunstnartun.

Udefinert miljø og fleksibel infrastruktur

Kenneth Alme forteller at han flyttet tilbake til Sunnmøre i fjor, etter tjue år som kunstner i Oslo. Nå etablerer han seg i Ålesund hvor han inntil nylig har vært utstillingsprodusent for kunstmuseet KUBE. Som en del av egen kunstpraksis driver han det mobile galleriet Altan.

– Sant å si er det uunngåelig at kunstnere må flytte på seg, og at de må flytte stadig lenger ut av byene for å arbeide. Dette gjelder til dels Oslo også. Det går ikke an å låne lokaler helt uten videre heller, for leiemarkedet er blitt rimelig tøft, sier Alme. Selv da han bodde i hovedstaden trakk han vekk fra sentrumskjernen, og hadde i stedet atelier på Vestfossen i mange år. Det ga mer stabilitet med tiårskontrakt og lavere leie, forteller han: – Jeg har alltid vært tiltrukket av det som ligger litt utenfor, og for seg selv. Jeg har heller aldri vært redd for å kjøre et stykke eller ta toget for å komme til studioet mitt. Man får sannsynligvis et effektivt mindset av noe lengre pendlevei til atelieret, noe som selvsagt kan være både bra og dårlig.

I sin praksis er Alme opptatt av kunstnerinitierte prosjekter og bruker definisjonsmakten som ligger i dette til å utforske hva – og ikke minst hvor – et visningsrom for kunst kan være. Da han hadde bi-jobb som tekniker ved Henie Onstad kunstsenter, fikk han for eksempel ansvaret for å kuratere fire utstillinger og valgte et tidligere styrerom etter en av kunstsenterets grunnleggere som visningsarena. Alme beskriver det som en besettelse etter å skape nye rom og varierte rammeverk å jobbe med estetiske problemstillinger innenfor, gjerne i fellesskap med andre.

Det mobile galleriet Altan, som Alme startet i 2017, befant seg i starten på en veranda i atelierfelleskapet på Vestfossen, men har senere oppstått flere steder. – Det er provisorisk og kan gjøres hvor som helst, jeg ser gjerne etter rom som ikke er i bruk. Altan funker litt som et indie plateselskap, eller prosessarbeid. Det har oppstått ved et basseng under en kunstnerresidens på Mallorca, i et nedlagt industrilokale, på en branntomt på Manglerud, eller som i 2021, på Brudaholen (680 moh) – ei gjeterhytte på fjellet i Skihelledalen på Sunnmøre. Her ble alle verkene av de inviterte kunstnerne fraktet opp til hytta i en tursekk. Alme og faren hans, som har vært med på å restaurere hytta, og som også var med på utstillingen, monterte verkene sammen. En tilfeldig turgåer ble invitert inn på åpningen, før de demonterte utstillingen samme dag.
 
Les også portrettintervju med Kenneth Alme på instagram:

Alme nevner at han kjenner flere fra studietiden ved Kunstakademiet i Oslo som flytter til tettsteder utenfor hovedstaden, som Nesodden eller Nittedal. Bruken av bysentrum forandrer seg, og når reisetiden mellom byer og tettsteder minker på grunn av bedre infrastruktur, er det enklere å bosette seg på bygda. –Ved å ta et steg vekk, eller til siden, så oppstår nye koblinger, og det tror jeg bare er sunt, avslutter han.

For keramiker Brit Dyrnes handler utflytting fra byen om tilgangen på verkstedsfasiliteter. Etter over førti år som drivkraft i Trondheims kunstnermiljø, brøt hun opp og etablerte seg i Surnadalen. I Trondheim sto Dyrnes i bresjen for at kunsthåndverkere skulle få lokaler i havnebydelen Nyhavna når denne utbygges, men innså etter hvert at det både er for usikkert og vil ta for lang tid å vente på resultatet av planarbeidet. Hun tok derfor med seg keramikkovn og annet utstyr fra atelieret hun hadde på Ilsvika til Kvenna i Surnadal, og for noen hundre tusen fikk hun kjøpt et verksted på nesten 200 kvadratmeter med god lagerplass. Noe tilsvarende er umulig å skaffe til samme pris i en storby.

Flere av kunstnerne vi har pratet med i løpet av turen, nevner at de har nettverket sitt spredt over flere fylker og byer, noe som gjør dem mobile og rustet for ulike typer oppdrag, selv om de bor på små steder. Dette bekrefter også Dyrnes: – Kunstnere er ettertraktet. Når du flytter til et lite sted, blir du jo nesten headhunta! Det tok ikke lang tid før jeg ble oppringt av daværende kultursjef i Kristiansund, som ville ha meg med på å utforme deres strategi for kunst i offentlige rom. Denne ble vedtatt i november i fjor, avslutter hun. I samarbeid med aktører som Karl Edvin Endresen i Kristiansund Kunsthall og Kristiansund kommune, har Dyrnes arrangert seminarer om kunst i offentlige rom, og hun er prosjektleder for kunst i det nye opera, museum og kulturhuset Normoria, for å nevne noe.

Det er ikke bare veletablerte kunstnere som bryter opp fra sine nettverk og vante infrastruktur. Kunstnerparet Esther Breslin og Marius Reed fant også ut at det er for dyrt å bosette seg i en storby. Uten sertifikat eller tilknytning til stedet fra før, tok de med seg flyttelasset på toget til Tynset i 2014. I dag er de etablert og har kjøpt en gård her i 2021. De er begge nyutdannet fra Kunstakademiet i Trondheim, med bachelorgrad fra henholdsvis Dublin og Bergen fra tidligere.

– Vi ble ønsket velkommen ganske raskt. Når noen trenger kunst eller noe kreativt, blir vi spurt. Det er kanskje en fordel med å bo her, folk kommer bare innom og spør om vi er interessert i å ta på oss oppdrag, forteller Breslin og Reed. De nevner alt fra Anno museum til Tynset Pride og musikkfestivalen Livestock, et utsmykkingsoppdrag, samt undervisning på skole og kulturskole som eksempler. – Vi må passe på å sette av tid til å jobbe med vår egen kunst, for oppdragene har etter hvert blitt mange, sier de.

Verkstedfasilitetene er årsaken til at de fortsatt bor på Tynset etter ti år, forklarer de. Med støtte fra Norske Grafikere har Breslin og Reed satt i stand Tynset grafikkverksted i Rambu. Huset har vært en del av bygdas identitet siden 1889, som kultur-, administrasjons- og forsamlingshus. I tillegg har det en nesten intakt kinosal fra 1919 hvor det arrangeres spillkvelder og konserter i dag. Både sentrale politikere og radikale kulturpionerer som Hulda og Arne Garborg har fremført stykker, forelest eller holdt andre typer arrangementer i Rambu i sin tid. – Da dette lokalet sto ledig ble vi kontaktet av kultursjefen som lurte på om vi var interessert i å leie det rimelig, forteller kunstnerne.

I Rambu vil Breslin og Reed tilrettelegge for et kunstnerkollektiv med flere verkstedfasiliteter: – Det er meningen at huset skal tilpasses det å ha workshop og at det skal kunne brukes av flere. Vi har allerede mørkerom for silketrykk som krever lyssensitiv emulsjon. UV-lys, et spylerom med drenering, syrebad, avtrekk og gode fasiliteter. Vi ønsker også å starte en kunstnerresidens i nabohuset. Ettersom aktiviteten har tiltatt har nok kommunen innsett at de får veldig mye igjen for at vi leier Rambu, avslutter Breslin og Reed.

Steder med en særegen historie

I teksten Skaperkraft i det lokale (2019) på ArtScene Trondheim skriver arkitekt Ole Senstad om å «bidra til å utvikle en forvalterkultur for omgivelsene våre». Han trekker frem to av sine kunstprosjekter, som gjenskaping av «Blakerosten» på Blaker meieri og aktivisering av en nedlagt togstasjon i Hundorp, Sør-Fron, med lydarbeid av innbyggernes minner fra stedet.

For meg handler ikke kunstprosjektene så mye om historieformidling, dokumentasjon eller kulturminnevern. De handler om å (…) styrke dype sammenhenger mellom et sted, et produkt, arbeidsliv, folk og hverdag. Det å kjenne på sterke koblinger til ens omgivelser er ikke en hindring, men en berikelse og nødvendighet når vi samtidig skal leve liv fulle av endring, ny teknologi, virtuelle virkeligheter og globale utfordringer.

Et annet kunstinitiativ med stedshistorie som omdreiningspunkt er nystartede Kunstverket ved Folldal gruver. En tidligere arbeiderbrakke er gjort om til kunstnerbolig for tilreisende kunstnere og studio. I Folldal har kommunen «omfavnet» krisen med fraflytting og tap av livsgrunnlag som oppsto da gruva stengte i 1993, og etablererer nye leveforhold ved hjelp av aktivt kulturminnevern og lokalturisme, men også samtidskunst. I dag bor det rundt 1500 innbyggere i fjellbygda.

Vi møter Helle Lie Jakobsen som har vært delaktig i ideen om Kunstverket fra starten, hun kom selv flyttende hit vinteren 2020 da hun var ferdigutdannet klesdesigner fra KHIO. Hun er oppvokst i Oslo, men bor nå sammen med mannen sin i Grimsbu i Folldal. De ønsket å prøve et annet liv enn det urbane, forteller hun.

– Historisk sett, og særlig fra 1920-30-tallet, har Folldal en stolt gruvehistorie. Men bygda må utvikle seg, og man har vært nødt til å reflektere over hva Folldal skal være etter gruva, forteller Jakobsen.

– Da det var et aktivt gruvesamfunn, kom det stadig vekk folk fra inn- og utland for å jobbe. Utveksling og åpenhet er man vant med her, forteller hun, og mener dette har hatt betydning for at residensen har blitt tatt godt imot. I dag ledes Kunstverket av Jakobsens kollega, Ellen Engh, som er kulturkonsulent i kommunen.

Tilreisende som drivstoff

– Med Kunstverket ønsker vi å få inn nye mennesker og et nytt blikk på Folldal, og samtidig dra nytte av de ressursene som er her. Interaksjon mellom kunstner og bygd er nok det viktigste, sier Jakobsen.

 – Kunstnerne velges ut ved at de søker med egne prosjekter og de bor her kostnadsfritt. Til gjengjeld viser de arbeidet sitt, har workshop eller presentasjon. Utover dette har det vært arrangert bålturer med samtaler om kunst, som har skapt en helt annen type samhandling mellom kunstnere og lokalbefolkning. Kunstnere med opphold her, har for eksempel vært interessert i gruveforurensing og mineraler, men også i selve interaksjonen med et lite samfunn. Det siste er det mange som ønsker å jobbe med.

– Et eksempel er fra da kunstneren Elin Haugland var her i 2021. Hun hentet mineraler fra området til å lage pigmenter som hun senere har anvendt i akvarellmaling. Både en geolog og gruvedirektøren selv bisto med kunnskapsutveksling da. Siden jeg visste om en klebersteinsgruve i området, ble det også arrangert en ekskursjon dit, forteller Jakobsen.

Kunstneren Lovisa Ljungberg, på sin side, kontaktet eldre damer i bygda som driver med strikking, og inviterte dem til å strikke på samme stykke etter tur. Prosjektet var teknisk fordi kunstneren filmet og dokumenterte håndbevegelser og fakter, men også kollektivt, for kvinnene valgte selv neste strikker. Da fotografen Adrian Bugge var her, dokumenterte han naturinngrepene som gruveindustrien står for. Fotografiene hans er senest vist i utstillingen Earthwork på Bergen kunsthall.

På spørsmålet om hvorfor folk fortsatt bor her tredve år etter gruven la ned, svarer Jakobsen at nærheten til naturen sannsynligvis er årsaken. Hun forteller også at særlig mange kvinner har startet egne foretak her, de driver med turisme, skinn- og håndverksprodukter, sau og lokalmat. – Vi har en bacalaofabrikk og et ysteri og bakeri ikke langt unna, samt ordinære samfunnsfunksjoner.

– Mange av de tilreisende kunstnerne synes det er oppsiktsvekkende at Folldal har kino, samtidig som at det verken er apotek eller vinmonopol her. Kunstverket ønsker å være en møteplass med aktiviteter som holder bygda sammen. Det tror jeg er viktig, avslutter hun.

Å flytte hjem – en affektiv møtestad

Kunstner Terese Longva har overtatt slektsgården sin i havgapet utenfor Ålesund. Området består av flere teiger, driftsbygninger og landbruksanlegg. Etter tjue år med studier og arbeid i inn- og utland flyttet Longva tilbake til Skuløya/Flemsøya i 2017, hvor hun er en av 450 innbyggere. Her ønsker Longva å skape det hun beskriver som «ein affektiv møtestad» for tilreisende kunstnere. Kunstnerkollegaene Sabine Popp, Hild Borchgrevink og arkitekt Arild Eriksen er også med i planleggingen av residensordningen.

Stedet her er viktig for Longva, både som materiale for kunst og som tidsbilde eller vitnesbyrd over endringer i samfunnsutviklingen. Bygningskroppene på slektsgården er også politiske, det er for eksempel konsesjon her, men ikke gårdsdrift: – Hvis en vet hvilken funksjon byggene har hatt tidligere, så skjønner man også hvilke endringer samfunnet har vært gjennom, sier Longva. Masteroppgaven hennes ved Kunsthøgskolen i Bergen fra 2016, «Verda er blitt så nøyaktig», handler om fjøset som samtidsruin. Nå blir det hennes jobb å finne ut om hun kan omforme gårdsbruket til nye bruksformål, og residensen tenkes inn i dette.

Longva sier hun egentlig ikke er interessert i residensen som format, men mer det innholdet som det kan generere. Hun ønsker seg en ordning hvor utforskning av det særegne ved Nordøyene inngår. Her er tempoet annerledes, det eksisterer ikke aktiv turisme her. – Jeg er ikke spesielt interessert i kunstneren som turist, derfor er forankring viktig. Det kroppslige, tilkoblingen til stedet og varigheten er et must i min residensmodell, sier hun.

Terese Longva kombinerer arbeidspraksisen sin med en fast stilling som lærer på Ytre kunstfagskole i Ålesund. Flere av kunstnerne vi treffer denne turen nevner kunstskolen i Ålesund som et sted de har et forhold til, enten de har gått der selv og/eller underviser der. Med kurset «Stad, minne og visuell kunst», som går hver høst, inngår stedsforståelse som del av undervisningen. Studentene bor da på Ulla fyr, på naboøya like ved, hvor de jobber undersøkende med omgivelsene, som det maritime livet, med tang og tare, og det å forstå hvordan materialet og naturen er en ressurs for mennesket.

Longva er også opptatt av hvordan sentraliseringen i kunstfeltet blir selvforsterkende når kommuner utenfor storbyene ikke har en aktiv kunstpolitikk eller infrastruktur. Dette truer eksistensgrunnlaget til residensen hennes:  – I små kommuner blir ikke kunstnerne forstått, og mange kunstnerinitiativ risikerer å forsvinne fordi de ikke faller inn under politikernes forestilling om hva næringsutvikling er, mener hun.

Noe som likevel er en styrke ved å etablere seg på mindre steder er dugnadsånden og tilhørigheten som ofte eksisterer der. Dette minner både om hvordan Helle Lie Jakobsen forklarer samholdet i det nedlagte gruvesamfunnet i Folldal og hvordan Gunnveig Nerol i Leveld kunstnartun senere i teksten beskriver lokalsamfunnet i Ål. På Nordøyene/Skuløya er det dannet et øyråd som organiserer det praktiske både med tilflytting, næringsutvikling og turisme, forteller Longva. Denne formen for dugnad er både en ressurs og sosialt lim i samfunnet, og demmer opp for fraflytting når gamle næringsveier forsvinner. Hun forteller videre at lokale folk også deltar i performancene hennes og hjelper til på andre måter. – Det er en tillit i bunn. Det er lett å involvere innbyggerne, fordi de føler en sterk eierskapsfølelse til aktivitetene som foregår og det som settes i gang lokalt, avslutter Longva.

Odelsforpliktelser

En annen kunstner vi møter i periferien er Elida Linge, hun er odelstaus, frukt- og siderbonde på slektsgården Lingebakken som har vært drevet av familien siden 1800-tallet. Selv om det er godt utenfor høysesong er det travelt når vi ankommer, da det skal foregå sidersmaking med restaurantsjef og sommelier fra Juvet Landskapshotell samme dag. Linges mann fra Stockholm, Peje Engström, stepper inn og tar hånd om businessen mens vi snakker om det å kombinere en kunstkarriere med å bo på indre Sunnmøre.

Linge har studier innenfor kunstneriske fag, boktrykking og grafisk design, fra København, Leipzig og Bergen. Hun tok også gartnerutdanning samtidig med en master i kunst. Da faren døde i 2010 flyttet hun hjem. – I begynnelsen var jeg på en del residenser, til India i 2012, etterfulgt av Canada og Italia, så jeg la ikke kunsten på hylla selv om jeg hadde flyttet tilbake til gården. På denne tiden etablerte jeg Winterstudio Hansplassen, et fireårig atelierprosjekt (2012–16) sammen med Andreas Siqueland. Han lette etter et sted å ha det mobile atelieret sitt i 2011, som hadde vært en del av hans kunstneriske doktorgrad «Et sted å male», så vi satte det opp her på gården. Selve studioet har mål etter Siquelands eget studio på kunstakademiet. Vi inviterte inn flere kunstnere for å jobbe der, blant annet Camille Norment, Bjørn Bjarre, Per Inge Bjørlo og Silke Otto Knapp, og prosjektet munnet ut i en utstilling, forteller hun.

Linge beskriver kunstneryrket og gårdsdriften som to parallelle identiteter. Under koronapandemien deltok hun på en workshop som handlet om kunst og landbruk. Der foreslo de å tenke at begge deler inngår i kunstnerpraksisen, men det er ikke alltid det er lett å se det selv, medgir hun:

– Jeg jobber med selve gården i kunsten min på flere måter. Jeg ser bakken som et lerret som jeg beveger meg i, og har laget et plommehagepartitur, altså et lyd og papirarbeid med instrukser fra gårdsdriften. Partiturene kan beskrives som enkle og repetitive oppgaver, en oppskrift, men de er også referater fra tidligere år, siden handlingene gjentar seg hvert år. Linge har også laget bøker basert på partituret, med notater og barnetegninger fra arkivet på gården, hvor bokryggen er laget av en trestokk av plommetre. Plommetreet har også gjort nytte for seg som ulike omslag for en kassett i et opplag på 25 eksemplarer. 

– Tidsforløpet jeg forholder meg til er syklusen til gårdsbruket. Jeg liker tanken på å ikke tilføre noe nytt, men lage kunst ut av det som allerede finnes på gården. Kultivering er jo ikke natur, det er kultur. Vi spiller på lag, men naturen følger vår orden i gårdsbruket, sier hun. Linge fikk prosjektstøtte fra Kulturdirektoratet i fjor, og en installasjon basert på plommehagepartituret laget i samarbeid med musiker Mari Kvien Brunvoll, har blitt innkjøp av KUBE.

– Jeg oppfattes nok ikke som en kunstner lokalt, for yrket mitt er ikke synlig for bygda for øvrig. Det er i alt seks gårder og noen mindre tun på Linge. Atelierprosjektet med Winterstudio Hansplassen, derimot, var synlig, sier hun. – Fordelen med å bo usentralt er at jeg slipper det sosiale spillet og konkurransen som eksisterer i kunstfeltet. Her får jeg den avstanden jeg trenger. Med en residensordning får jeg kunstmiljøet tettere på, men i passe doser. Atelieret passer best for andre kunstnere som er selvgående, og som kan tenke seg et rom for kontemplasjon langt unna annen infrastruktur og utenfor gårdsdriftssesongen, avslutter hun.

Les også portrettintervju med Elinda Linge på instagram

Kulturelle synergier i Leveld

Gunnveig Nerol møter oss på Leveld kunstnartun i Ål i Hallingdal. Hun har kjørt hit fra nabokommunen Hol, hvor hun er etablert som billedkunstner. Da Leveld kunstnartun ble påtenkt i 2008 var hun en del av arbeidsgruppa og er fortsatt styremedlem. Nerol forteller at det i starten handlet om å finne et godt sted for skrivestua etter forfatteren Jens Bjørneboe, kalt Bjørneboeloftet. Så vokste det frem ideer om å lage et kulturelt miljø i tilknytning til dette. – Ål er en kulturkommune som vet å sette pris på dette, sier Nerol.

Kunstnertunet ble stiftet som forening og de reiste egenkapital på én million kroner ved å tilby livstidsmedlemskap til folk i bygda, som også består av hytteeiere og skiturister. Residensordningen startet i 2013, og siden da har både billedkunstnere, forfattere, musikere og teatergrupper fra inn- og utland vært på kortere og lengre opphold her. I 2017 kom Leveld kunstnartun på statsbudsjettet, bevilgningen økte ytterligere med en million kroner i 2023, det  gir anledning til, ved siden av daglig leder, å tilsette en koordinator og vaktmester, samt tilby stipend til residenskunstnere. Utvelgelsen av tilreisende kunstnere foretas av et fagutvalg oppnevnt av Norsk forfatterforening, Norske grafikere og Landsforeningen Norske Malere. I 2021 ble det etablert et grafikkverksted med donerte presser fra flere kunstnere. Gjestekunstnerne vi møter mens vi er der er grafiker Erika Reed, komponist Martin Tvedten og tekstilkunstner Birgitta Nordström.

Kunstnertunet fremstår som et forbilde i hvordan ressurser kan samkjøres, og hvordan man skaper synergier med hjelp fra det private næringslivet, lokale organisasjoner og andre samarbeidspartnere, dette i tillegg til midler fra det offentlige etter fordelingsnøkkel mellom kommune fylke og stat. Nerol forteller videre at Leveld jevnlig nyter godt av frivillig innsats fra Bygdekvinnelaget. I forbindelse med restaureringen av våningshuset «Lærarbustaden» deltok elever fra Ål videregående skole. Senere er flere bygninger kommet til, og i 2016 ble det nye atelierhuset Låven bygd for 5,8 millioner kroner, tegnet av det lokale byrået Arkitekthagen.

I tillegg til residensen driver kunstnartunet aktivt formidlingsarbeid. Det arrangeres sommerutstillinger med lokale og nasjonale kunstnere, musikere og forfattere, og festivalen Stabbursfrieri har pågått annenhvert år siden 2016. Kunstnere som Randi Nygård, Lotte Konow Lund og Ahmed Umar har alle deltatt under slike arrangementer i Leveld. Et spesielt vellykket eksempel er kanskje Umars egendesignede bunad med kulturelle detaljer både fra Hallingdal og Sudan. Umar fikk ideen til bunaden på et seminar som Leveld kunstnartun holdt om drakt og identitet. I år er Olav Christopher Jenssen festivalutstiller.

Kunstnertunet aktiviserer også nabogårdene ved å ha utstillinger på utvalgte låvevegger i den billedskjønne grenda. I tillegg har grafikkverkstedet åpne dager og workshops. Et samarbeid Nerol trekker frem er med organisasjonen UKL Utvalgte kulturlandskap Leveld, og ei sommerutstilling i 2021 der fotograf Oskar Puschmann fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBO) brukte dager i Leveld på å refotografere landskapet med utgangspunkt i gamle bilder. Målet var å vise hvordan landskapet har forandra seg fra da til nå.  – Kunstnertunet setter spor i lokalsamfunnet, sier Nerol. Vi har ambisjoner om å være til for hele Hallingdal. Opptil tusen personer ser sommerutstillingen årlig, noe de gjerne kombinerer med naturopplevelsene her, avslutter hun.

Etter at vi har reist derfra får jeg opp beskrivelsen på Google om hva Leveld betyr. Det stammer fra «leikvollr», som betyr en stad for leik og dans, noe de synes å ta på fullt alvor på Leveld kunstnartun.

I neste tekstbidrag presenteres følgende kunstnere, institusjoner og kunstnerresidenser: Ingrid Langklopp og Kirsten Bertelsen, Stokkøya, Siri Skjerve / Todal, Karin Augusta Nogva og Trine Smoor Isaksen, Aggregat kunstnerfellesskap, Benedikte Holen og Solfrid Otterholm, Jugendstilsenteret og KUBE, Jørn Tore Egseth og Arild H. Eriksen, Nordisk kunstsenter Dale, Torkil Sandsund, Samvirket Scene.

Artikkelfoto: Bjørkelo. F. Flåtter
Kunstnere i periferien er støttet av Bildende Kunstneres Hjelpefond og Trondheim kommune.

---

[1] Utover at det eksisterte flere kunstnerkolonier på landsbygda i Europa (f.eks. i Bretagne, Skagen, Darmstadt) i 1830-90-årene, ofte som en respons på industrialiseringen eller som motbevegelse til andre kunstneriske stilarter, fikk særlig det eksperimentelle Black Mountain College (1933–1956), South Carolina, USA etablert av John A. Rice, betydning for nyere kunstforståelse. Skolen oppsto samtidig med at kunstnere og intellektuelle måtte flykte fra Europa til USA ved inngangen til andre verdenskrig. Josef og Anni Albers fra Bauhaus-skolen i Tyskland møtte her likesinnede i felles oppfatning om kunsten som en essensiell grunnstein for all læring. John Cages «Theater Piece 1» ble fremført her på midten av 1950-tallet og forstås i dag som det første fremførte «happening»-stykket. Mer om BMC her: https://www.blackmountaincollege.org/

[2] I «Katalysator Refugium møteplass. En evaluring av støtteordningen for kunstnerresidenser i Oppland» Telemarksforsking, 2017, nevnes det at et internasjonalisert kunstliv utfordrer periferi-sentrum-dimensjonen i kunstfeltet ytterligere. En risiko ved å flytte ut av Oslo er mindre dersom sentrum er i en europeisk eller global målestokk. s 6.

[3] Kunstnerinitiativet Pikene på broen og deres aktivisering av grensebyen Kirkenes i Sør-Varanger er kanskje det fremste eksempelet på samarbeid mellom kunstnere og offentlig bevilgningshavere i omgjøringen av et tidligere gruvesamfunn. Se også Kulturrådets rapport Lokalt kulturliv i endring, 2009, hvor både positive og negative effekter av en slik transnasjonal «branding» løftes frem (s. 75).