Gjenstandsforviklinger

Hvis spørsmålet – Er dette keramikk? slår deg, stilt overfor et mer eller mindre udefinerbart objekt i steingodt eller der hvor de keramiske gjenstandene på langt nær spiller hovedrollen i utstillingen alene, kan det være at du i samme øyeblikk overværer materialiseringen av det at samtidskunsten og kunsthåndverket for alvor er og oppleves som en og samme sak.

– Nåh, men er det likevel keramikk? tenker du kanskje. Og hvordan og i hvilket øyeblikk haker den seg samtidig på andre kunstformers historie?

I Midt-Norge er det for øyeblikket iallfall et par, om ikke flere, solide utstillinger, hvor nettopp kunsthistorien dominerer innholdet, men hvor de på samme tid oppfattes nåtidig, reaktualiserende. Freshe.

I de første eksemplene, henholdsvis på TKM Gråmølna og Kunstmuseet Nord-Trøndelag som ArtScene Trondheim har skrevet om tidligere, er kunstner og (kurator) Anders Sletvold Moe sin innfallsvinkel mer konseptuelt konservativ enn det bekjentskapet man får oppdage på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, og som har fått hele hovedsalen her til rådighet. Parallellen mellom disse ellers ganske ulike utstillingskonseptene ligger altså i den aktive, og overbevisende anvendelsen av billedkunstens og/eller keramikkens historie, men også det grepet å ublu og med selvsagt driv flette sitt eget kunstnerskap inn i dette forløpet.

Der stopper også likhetene.

Heidi Bjørgan er keramiker og kurator. Men hennes Beretningen om en affære oppleves som å tre inn i en tung, klassisk roman. Scenografien, gardinstoffene/teppene, tapetet, lyssettingen. Og ikke minst de hissig glasserte eller overlessede gjenstandene. Flere av dem plassert tett, om og over en annen, i museets eldste, mest ærbødig av utseende, montere. Andre på opplyste settebord, hyller eller i grupper i ulike veggoppstillinger. (Oppsatser).

Gjenstandene i utstillingen som Bjørgan selv har utformet oppleves herlig spekulative; De forvrenger, terger, ja til og med spotter. Med henvisning til den eksentriske keramikeren George Ohr (1857–1918), som må sies å ha vært en pioner i faget, misleder hun oss og manipulerer orginaler og kopier over en lav sko. Eller under et bord. Samtidig, den dedikasjonen, og arbeidet som er nedfelt her kan bare beskrives som en lidenskap til faget og materialene. Til reaktivering av historien.

Til tross for den tilsynelatende overordnede roen i lokalet, og opplevelsen av at alt i denne beretningen har funnet, eventuelt gjort krav på, sin rettmessige plass, aner man intensiteten som må ha vært forut for dette. I utvelgelsen, hvor skjøre, lett knuselige gjenstander og andre verdifulle objekter og elementer sikkert er blitt brakt til og fra, fram fra støvete lager og magasin, inn og ut av heiser, for så å velges ut eller vekk, dyttes tilbake i mørke avkroker og rom, bæres fram og flyttes tungt. For at plass nok settes av til at akkurat Bjørnen skal tre fram og få en hovedrolle.

Dette er i speilrommet. Midt på gulvet plassert på et rundt bord hvis opprinnelse jeg antar kan knyttes til noe art noveausk, står den intenst blodfargede Bjørnen. Det er visstnok en russisk keramiker som har formet den, og muligens en gang på 1940-tallet. Hva vet jeg. Sara som jobber her sier at denne skapningen er en av tingene i samlingen som har gått museet ubemerket hen. Men nå står den her glødende tilstede. Den bærer en bjørnunge etter nakkeskinnet.

For Beretningen om en affære har Bjørgan fått malt dette rommet mørk grønn, mot sort. Veggene er dekket av det som kan være alle speilene som museet har klart å oppdrive, fra hva det har ervervet gjennom tidene. For det eksploderer visuelt i speil og stilarter, tungt, gull, eller sølvforgylt knitrende, skjørt, glass. Lyset, vinkler og rommene reflekteres og skyter tilbake i alle retninger.

Lydsporet som starter idet man entrer rommet er kanskje for mye? (Antyder noen i lokalet). Eller tvert i mot, helt riktig. Først overraskelsen, i det lyden av stiften treffer gramofonplata, de forventningsfulle sekundene med lett, hakkende støy, før The Teddy Bear´s Picnic en tradisjonell, britisk barnesang fyller rommet; If you go out in the woods today/You´re sure of a big surprise./If you go out in the woods today/ You´d better go in disguise./(…).

Beretningen om en affære er keramikk og samtidskunst. Den er en klassisk roman, hvor de tradisjonelle uttrykkene og materialene ved nærmere øyensyn viser seg å være respektfullt og respektløst manipulert med. Ordene og begrepene er stokket om og justert på. Karakterene er vage, de glir unna definisjonene. Sceneskiftene er avbrutte, fulle av innskytelser og plottet har ingen klar slutt. Men en ting som blir tydelig etter dette møtet er følgende: Løp og se denne utstillingen.

Heidi Bjørgan, Beretningen om en affære
24. september – 20. november 2016
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
Se dokumentasjon.