I lekens ånd

Kritikk 01.11.2021

Namsos Kulturhus ligger som en øy i byens sentrum. Med skarpe vinkler i teglstein svinger bygget opp som en vifte med hovedinngangen som tyngdepunkt. Det er i østre del av bygget at lokalene til Kunstmuseet NordTrøndelag ligger og hvor Øyvind Suuls utstilling finner sted. 

Suul arbeider innen et bredt spekter materialer og metoder. Hans portefølje inneholder skulpturer i keramikk og tre, malerier, tekstiler og lys – ofte i samspill. Dette kommer allerede tydelig frem i Cabin Fever som er det første verket man møter i visningsrommet. Malte vinkler er plassert i hvert hjørne av en større treramme holdt oppe av to solide ben. Rett bak rammen står en skulptur komponert av tre lyse keramikkjegler plassert oppå hverandre. Det er risset inn smale renner langs kjeglene, noe som får skulpturen til å likne et slags grantre i form av hagedekorasjon eller julepynt. Patineringen gjør at keramikken fremstår myk som papp eller plast. Treet rekker nesten halvveis opp i rammen, og blir bare så vidt innrammet, som om naturen har falt litt ut av perspektiv. 

Øyvind Suul. F: Frida Marie Edlund

Materialenes tekstur og montering, fra boltede, grove trestykker til rene, skarpe flater og myke objekter, fremmer et sammensurium av stemmer. En samtale mellom tilsynelatende tilfeldige parter. I lys av tittelen kan Cabin Fever gi assosiasjoner til hyttedebatten som raste under pandemien og de sterke reaksjonene som fulgte nedstengingen av samfunnet. Det ble tydelig at hyttekulturen som et folkelig nytelsesfenomen utgjør en trussel for naturen og, i tilfellet med pandemien, folkehelsen. Ikke ulikt meningsutvekslingene i denne debatten, går uttrykkene i strupen på hverandre hos Suul. Denne kvaliteten er særlig synlig i materialenes stofflige kontraster og formmessige avvik. Særlig verket Upload to explode, hvor et slags keramikkhode med hjul i bunnen er lenket til et maleri, fremstår som et nesten oppstilt arrangement for å vise komponentenes individuelle egenskaper eller oppgaver. Som stemmer tvunget inn i dialog. Selv blir jeg også en aktør i denne samtalen, som i en performativ lek hvor jeg ser for meg kunstverkenes funksjoner. 

Keramiske komponenter er elementer som gjentar seg i utstillingen og fungerer oftest som maskindeler eller reisverk. Grovheten i keramikken, som kommer til syne i lys, brun sandstein, gir et tidløst preg – som om kunsten var byggeklosser fra et oldtidssamfunn. I verket Exactly as predicted blir det tydelig at det mekaniske fascinerer Suul. Konstruert av tre og keramikk er den et slags stativ med utstrakte armer som kulminerer i to runde flater malt i sterke farger. Med sine mobile deler ser det ut som om den kan styre armene rundt og brette seg sammen som hos et simpelt apparat. Slike mekaniske uttrykk finnes i flere av Suuls konstruksjoner og gjør det enkelt å forestille seg hvilke handlinger de kan utføre. Apparatene står likevel med en fot i det surrealistiske, for deres oppgaver tjener ikke nødvendigvis noen rasjonell hensikt. 

Øyvind Suul. F: Frida Marie Edlund

Til forskjell fra Suuls innretninger har visningsrommets arkitektur, med sine ruvende, hvite bjelker i taket og høye vinduer, tydelige funksjoner. Suul skaper dermed et brudd her inne. Ikke fordi verkene er ufullstendige, men fordi kunstneren har gitt seg selv et nytt logisk språk. Et språk nært beslektet det vi kjenner igjen fra mekanikken, men som tar et skritt ut i det abstrakte og gir plass til fantasien. Konsekvensen er at jeg blir forført av et språk jeg først tror jeg kjenner. Jeg ser et apparatus, gjenkjenner en konkret mekanisk egenskap, men ingen logisk ende. Det hele kan sees på som en konfrontasjon av rollen det rasjonelle og materielle spiller i den stadige forhandlingen mellom mennesket og natur. Målsettingen om produksjon og  kapitalverdi utfordres. Suuls univers er med andre ord en avart, en heterotopisk visjon med sine egne fysiske lover. Slik kan man forstå dramaturgiene i Suuls verk som forankret i spennet mellom det konkrete og abstrakte. Han skaper et polyfont og fantasifullt formspråk som evner å trigge en oppriktig forundring hos betrakteren. Fritt for pretensiøse påstander, men med et inderlig ønske om at betrakteren skal bli med på leken. 

Øyvind Suul. F: Frida Marie Edlund

Det kuratoriske arbeidet ved kunstmuseet legger generelt sett godt opp til å ta del i denne leken. Noen få ganger synes jeg likevel at det kunne vært stilt ut færre gjenstander. Dette gjelder spesielt de mindre verkene i keramikk. Stilt opp på rekke mot langveggen fremstår det hele nesten som en museal samling. Her er keramikken gjennomgående patinert i blank glasur, påmalt ulike mønstre og fasetter. Motivene fremhever kurver og spente flater, noe som gir inntrykk av at noe(n) presser seg ut fra innsiden. Jeg får assosiasjoner til innvoller og fostre, byller av hud og fett. Likevel er ikke skulpturene direkte groteske, for de fullfører ingen kjent form, de bare hinter vagt til dem. Skulpturene er med andre ord ikke naturalistiske gjengivelser av levende vesener, men heller poetiske representasjoner eller potensielle former for liv. Sånn sett blir de en forlengelse av formspråket i konstruksjonene på gulvet, og påny skjer en balansegang mellom det kjente og ukjente. Slik opprettholdes invitasjonen til lek, men som sagt har jeg mindre spillerom fordi jeg ikke får muligheten til å bevege meg rundt og tett inn på skulpturene. 

Det er fort gjort å gå i den fella at man ønsker å vise et kunstnerskaps bredde og derfor presenterer et stort antall verk. Enda visningsrommet her er stort, godt belyst og spiller fint på lag med Suuls komposisjoner rent arkitektonisk, kunne jeg ønsket meg et større fokus på enkeltverk og muligheten til å utforske disse mer inngående. Dette er likevel ingen stor brist i utstillingen. Det er fortsatt vanskelig å forlate Kunstmuseet NordTrøndelag og vende tilbake til hverdagen, leken var jo såvidt i gang. Da er det betryggende å vite at man med Suuls følsomhet selv kan bevege seg ut i verden og møte den åpent, til tross for at den ikke alltid er helt logisk.

 

 

Øyvind Suul
Kunstmuseet NordTrøndelag
25. september – 8. januar 2022