Virkningsfull vinkling på virkeligheten

I forbindelse med Media Acts bidro amerikaneren Larry Bogad med sin Tactical Performance Workshop. Innslagets praktiske del var på fordelaktig vis fundert i de teoretiske utleggene og fungerte som en forfriskende avveksling fra den teoretiske Media Acts-konteksten.

Skuespiller og aktivist Larry Bogad åpnet med følgende statement: ”Public space is increasingly privatized”. Og det er nettopp det offentlige rom som er Bogads scene, og kanskje særlig gatene i NYC. Her har han – i samarbeid med forskjellige performanceartister og aktivistgrupper – iscenesatt intensjonelt uannonserte performances. De underliggende og mer alvorlige motivene tas opp i en ironisk form, der en forståelse for symbolikk, mediebruk og maktstrukturer i det offentlige rom er nødvendige forutsetninger for gjennomførelsen.

Workshopen var todelt, og den bestod av en første del der Bogad presenterte et representativt utvalg av performances han har tatt del i, og en annen del der de oppmøtte selv deltok. For noen år tilbake kommenterte han polenes nedsmelting ved å rigge opp en stand som solgte iskrem og slush. En tilsynelatende regulær isbod ble promotert med utsagn à la ”Nå som polene smelter, kan de likeså godt smelte i munnen din”. Slik blir fornøyelsen konsolidert av et mer tragikomisk rammeverk. Boden ble i tillegg akkompagnert med fotografier av mennesker som heller smakstilsetninger direkte i elvene fra de siste isbreene på jorda, som et slags bevis på at du her får ”ekte varer”.

Et annet eksempel er gruppen Billionaires for Healthcare med deres slagord ”If we ain’t broke, don’t fix it”. Gruppen kommenterer gjennom en rekke performances hvordan makthaverne profitterer på USA’s mildt sagt skrantende helsepolitikk. På et møte vedrørende den politisk omdiskuterte Public Health Insurance Option i 2009 bryter med ett flere dresskledde tilhørere ut i sang, nærmere bestemt kjenningsmelodien til musikalen ”Annie”, men med ny og kritisk tekst. Billionaires for Healthcare hadde for anledningen leid inn fem profesjonelle sangere som var kledd slik at de passet inn i mengden. Og nettopp dette angår den implisitte symbolforståelsen som ligger til grunn for slike stunts: ”Dress like you know what you’re talking about”, postulerer Bogad under sin presentasjon. Hendelsen ble utførlig dokumentert ettersom flere av de oppmøtte kameramennene også deltok i stuntet. Da opptrinnet ble innlemmet i nyhetssendingene samme kveld, ble stuntets andre del realisert ved at nyhetskanaler som Fox News Channel ble nødt til å uttale det provoserende utsagnet ”Billionaires for Healthcare”, noe som i videre forstand vitner om aktivistenes forståelse for og bruk av media.

Det komiske med opptrinn som dette er just poenget. Hvem som helst kan møte opp på åpne politiske høringer og bidra med sinte utrop, men mottakerne – som i dette tilfellet var konservative makthavere innen amerikansk politikk – er med årene blitt immune mot denne strømmen av negative tilrop. ”We are weighted down by our own clichés”, fortsatte Bogad. Og her berører vi nettopp workshopens essens: For å bli hørt må senderen av det kritiske budskapet unngå klisjéen og heller overraske mottakeren slik at denne blir nødt til å forholde seg til hva som egentlig kommuniseres, noe Bogad omtaler som en synaptisk forstyrrelse: ”In order to achieve this, you have to earn your moment”. Det angjeldende budskapet når slik sett kun frem til mottakeren om man har evnet å overraske i så stor grad at man for en stakket stund får den ønskede mottakers oppmerksomhet.

Med en rekke slike eksempler friskt i minnet beveget de oppmøtte seg ut på Teaterhuset Avant Gardens gulvareal, der Bogad og hans assistent regisserte dem gjennom fire enkle, men effektive øvelser. Eksempelvis skulle man parvis styre partnerens bevegelser ved hjelp av håndflaten (øvelsen heter visstnok Columbian Hypnosis), og samlet i ring skulle deltakerne plassere et utvalg stoler slik at de symboliserte forskjellige former for maktforhold.

Øvelsene etterlot – til tross for sitt tilsynelatende ukompliserte sujett – en virkningsfull tyngde, fordi disse var forankret i første dels presentasjoner. Et annet positivt og virkningsfullt aspekt ved den praktiske delens gjennomføring var at den snarere var en generaliserende utforskning av skjelettet innenfor slike stunts enn utarbeidelsen av en fullverdig og poengtert performance, noe som fort kunne ha endt opp som øvelser i sosial fattigdom fremfor lystbetonte eksperimenter innenfor det nær sagt udefinerbare performancefeltet. De deltakende var ment å kjenne på følelsen av å eksperimentere med maktforhold, motstand og symbolikk for så selv å kunne fantasere videre rundt hvordan man kunne ha utarbeidet et fullverdig stunt med dette skjelettet som grunnstruktur.

Larry Bogads bidrag til Media Acts fremsto som et verdifullt statement, da hans tilnærming til en samfunnsengasjert, men ukonvensjonell kunst her ble upåklagelig presentert ved bruk av vidd, kunnskap og engasjement. For de drøyt femten fremmøtte var det beskjedne antallet deltagere kun et pre, men det er ikke dermed mindre viktig å poengtere at denne workshopens pedagogiske rammeverk og innholdsmessige budskap ikke var beregnet på en engere krets bestående av spesielt interesserte. Et stort antall av bidragsyterne til Media Acts resiterte kun sine aktuelle papers eller artikler. Larry Bogads bidrag derimot var en happening som foregikk der-og-da, et opptrinn som langt flere kunne ha hatt glede av å overvære.