Seilas i tid og rom – ArtScene Trondheim


Seilas i tid og rom

Kritikk, 16.02.2023

Scenekunstkompaniet Fieldworks (Heine Avdal og Yukiko Shinozaki) har inntatt Rosendal Teater med Gone here (yet) to come, en forestilling som utforsker både fenomenet tid og de romlige mulighetene på en scene. Mer enn å ha et tydelig narrativ består forestillingen av fenomener som fravær, tilstedeværelse og brudd mellom det spektakulære og det underfundige.

I denne forestillingen er det ikke nødvendigvis det som spilles ut som er interessant, men heller mulighetene for hva som kan oppstå i det skjulte. Fraværet av lys skaper negative rom. Når lyset slukkes blir scenerommet fleksibelt og uforutsigbart. Siden forestillingen er ordløs virker det helt åpent hva som skal skje videre. Sakte åpenbarer det seg dunkle rom, oppdelt ved hjelp av lange, sorte scenetepper som henger fra taket. Dette skjer gradvis slik at scenerommet vokser seg større foran øynene våre. Noen lyspunkt kommer til syne, utøverne har lommelykter som de kan dirigere publikums blikk med. Det er skjerpende. 

Virkemidlene er ikke alltid like drastisk som total mørklegging: Noe så enkelt som å dekke til en av stolene i amfiet med et teppe, som siden dras av, fungerer som spenningsbygger. Det bortgjemte er ikke viktig i seg selv, men det at det er gjemt skaper spenning. Litt på samme måte kan ordinære handlinger bli ekstraordinære ved enkle grep: Når en av utøverne går med raske skritt over scenegulvet blir det spilt av lydeffekter som minner om hard tramping på sprøtt underlag. Knaselyden er såpass rik og dyp at det kribler i ørene. 

Fieldworks, Gone here (yet) to come. F: Jonas Maes

Utøverne gjør ikke nødvendigvis så mye ut av seg på scenen, men dermed blir nærværet deres ekstra påtagelig, for det er ikke alltid så mye annet å feste blikket ved heller. Forestillingen starter med at to utøvere står på scenen med ansiktet vendt mot publikum. Med jevne mellomrom løfter de håndleddet, som om de sjekker hva klokken er. Det er imidlertid kun en av dem som bærer armbåndsur. Bortsett fra denne enkle gesten er det ikke mye som skjer i løpet av det som kjennes som flere minutter. Stemningen blir trykkende og det er lett å bli utålmodig. 

Denne innledende bevegelsen kan leses som en enkel gimmick; en humoristisk kommentar på publikums (tilmålte) tålmodighet. Senere, etter at forestillingen har beveget seg videre og scenen for lengst er et tilbakelagt stadium, høres plutselig den høyspente lyden av en klokkealarm. På den måten knyttes de ulike elementene sammen, og publikum belønnes gjennom at vår forventning om sammenheng blir innfridd. Atmosfæren har også befestet seg godt nok på dette tidspunktet til at det humoristiske har fått selskap av en sanselighet som strekker seg mot det spirituelle. Det sceniske uttrykket, som blir nærmest arkitektonisk i sitt fokus på romlighet, er både storslagent, og enkelt og rent på samme tid.

Fieldworks, Gone here (yet) to come. F: Jonas Maes

Jeg skulle gjerne opplevd flere øyeblikk som med klokkealarmen, hvor puslespillbrikkene faller på plass på overraskende vis. Eksempelvis skjønner jeg ikke helt den sensuelle tilnærmingen til scenetepper som utøverne oppviser, hvor de drar og holder i tekstilene som om dette er veldig betydningsfullt. Meningen med berøringen av teppene forblir vag for meg. Når unnselige bevegelser, som å la fingrene gli over stoffet, blir løftet fram på denne måten får de fort en inderlighet ved seg. Det tipper nesten over til det sentimentale, men Avdal og Shinozaki unngår dette ved hjelp av skarpe brudd mellom forestillingens ulike partier og det uforutsigbare som liksom alltid lurer i bakgrunnen.

Gone here (yet) to come sitt overordnede tema, hvis man kan snakke om noe sånt i dette tilfellet, manifesterer seg gjennom oppstykkede enkeltpartier. Det gir mening at en liten seilbåt i tre på et tidspunkt dras over scenegulvet når hele rommet blir forvandlet til et stormfullt hav senere. Et gigantisk, mørkt silkestoff løftes fram og tilbake mot publikum slik at man får fornemmelsen av å slukes av bølgene som dannes i tekstilet. Teppets bevegelser, det mørke rommet og et buldrende lydbilde skaper en suggererende atmosfære. Det er et kraftfullt høydepunkt. Når stormen stilner dukker det opp en liten, dronelignende maskin som våker nesten lydløst over scenen med et søkende lyspunkt. Den finner noen havarerte kropper som ligger utover gulvet. Til sammen utgjør disse maritime scenene de mest meningsmettede partiene, med symboler og sanselige sensasjoner. Det er dette publikum belønnes med etter flere mer langtekkelige partier, og slik får også forestillingen sin tematiske forankring. 

Fieldworks
Gone here (yet) to come
Rosendal Teater
03. – 04.02.2023