Avansert Kromatikk
Kritikk, Solveig Lønmo 07.07.2010
Per Formo ønsker «å lage noe aldri før sett». Han lykkes med det, og mere til, i sin visuelt slående og mildt sagt imponerende maleriutstilling.
Formos tidligere, noe strenge hovedfokus på primærfargene, hvitt og svart har blitt erstattet av et fargespenn totalt uten hemninger. Dette kler konseptet hans, som likevel er «ordnet» nok til at vi kjenner det igjen. Ok, konsentrer deg: En linje følger endepunktet på en diameter som roterer i et nettverk av sirkler. Grunnsetningen er utgangspunktet for alle hans bilder, som likevel blir veldig forskjellige avhengig av linjens ulike retninger, bestemt av kunstneren. Linjen har en tendens til å lage fasettaktige, diamantlignende former. Slike lar Formo stå for seg selv i bildeseriene Fargetilstand og Doors of Perception. I de to hovedverkene Syn anvendes prinsippet til å gi inntrykk av uendelige, fantastiske konstruksjoner Formo har vært så snill å vise oss utsnitt av.
«Khroma» er gresk for farge, selv om adjektivet kromatisk oftest forbindes med musikk. En kromatisk skala inkluderer alle halvtonetrinnene, noe Formos fargeskalaer også gjør. Han tar utgangspunkt i et stort knippe rene farger, og viser gradasjoner fra lys til mørk innen hver av dem, ved å blande inn mer og mer hvitt eller sort. Språket strekker ikke til når jeg vil navngi de hundretalls fargene Formo har blandet seg frem til med det blotte øyet. Sammenstillingen av de ulike fargenes nyanser er kanskje det mest imponerende: Rosa felt fra lysest til mørkest samsvarer med de nærliggende fiolette og turkise felt i nøyaktig samme gradasjon. Og hvordan i all verden får han det til å se ut som et transparent blått slør ligger delvis over et bånd av hvitt, svart, grønt og gult? Han har oppnådd noe jeg målbundet må kalle «sannhet». Og mannen er ikke en avansert datamaskin, han har rett og slett et par uvanlig godt trente øyne.
De fine nyansene får meg til å fundere over fargenes «fasit». Den lys gule er bare lys i forhold til den gule som er hakket mørkere. Sett ved siden av den som er enda lysere, blir den jo mørk. Ville jeg ha greid å bestemme hvilken som var ublandet og klar hvis jeg så dem hver for seg? Og ville du sett det samme som meg? Funderingene henger sammen med ordenes betydning og språkets grenser, for klarer vi egentlig å formidle det øyet oppfatter med et felles vokabular?
Bildeseriene Fargetilstand (innrammede bilder i akryl på papir) og Doors of Perception (akryl på formskjært trepanel) fungerer som oppvarmingsøvelser til de store konsertene Syn (akryl på lerret). Førstnevnte serie er datert med nøyaktige datoer, noe som gjør tittelen særlig troverdig; tilstandene opplevdes nøyaktig slik, og bildene utgjør Formos kromatiske dagbok. Langt mer tidkrevende må de monumentale bildene ha vært. Her demonstreres hvordan graderte farger gir illusjoner av tredimensjonalitet og dybde. Fascinert betrakter jeg Syn 1 som om det viser kraftige, ensfargede rør som ligger på skrå innover i et rom, slik at lyset treffer dem på en bestemt måte. Men Per Formo er verken impresjonist eller konstruktivist, han er formalist – på sitt helt egne, rutinerte vis. Det han synliggjør er imidlertid fjernt fra alt som kan kalles rutine. Det jeg døper «sannhet» i bildene hans er sannheter aldri før sett. Og bedre grunn finnes neppe til å utrope: Må sees!
Tidligere publisert i Adresseavisen 3. juli 2010
Foto: Per-Kristian Nygård