Helgardering – ArtScene Trondheim


Helgardering

Kritikk, 27.06.2013

Trondheim Kunstmuseums sommerutstilling Lips Painted Red relaterer seg løselig til jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. Utstillingen er tredelt, og består av to gruppeutstillinger i museets to avdelinger i Bispegata og på Gråmølna samt én separatutstilling i Bispegatas andreetasje, der rester av den foregående utstillingen, Mariele Neudecker i Samlingen, fremdeles befinner seg.

Museet understreker at prosjektet denne gang ikke er altomfattende all den tid temaet ’kvinnelige identiteter’ spenner for vidt, noe som kan virke som en selvsagt og noe merkelig formulering. Det sier seg selv at ingen utstilling kan kalles altomfattende når temaet er av nært sagt bibelske proporsjoner hva gjelder variasjonsmuligheter og standpunkter, og grunndraget i utstillingen Lips Painted Red per se er dens vidtspennende profil: Her finnes et vell av mediale uttrykk og identitetsproblematiserende statements, selv om utstillingen nok kan synes å være fotobasert og med nordisk tyngdepunkt hva gjelder kunstnerutvalg. Det eneste betrakteren presenteres for som bindemiddel, er her en assosiativt oppfordrende og åpen formulering om ’kvinnelige identiteter’.

Verkene i Bispegatas første etasje representerer på mange vis denne utstillingens essens. Her finner man alt som bebudes i de mange presseskrivene og informasjonsplakatene. Verksutvalget spenner fra 1920-årene og opp til i år. Sanja Ivenkovic er rettmessig viet østfløyens største rom. Her vises blant annet fotoseriene Double Life og The Tragedy of Venus samt videoverket Make Up Make Down, alt fra slutten av 1970-tallet. Fotoseriene forskyver og sammenstiller det private selvbildet (kunstneren selv) med det offentlige forbildet (Marilyn Monroe og reklamemodeller). Disse verkene kan opplagt settes i relasjon til Rune Erakers fotografiske skråblikk i sort-hvitt på moteverdenens skyggeside og Anna Nordquist-Anderssons fotocollager, som har forelegg i bilder fra LIFE Magazines storhetstid som rolle- og identitetsskaper.

Nettopp collager er det også Penelope Slinger beskjeftiger seg med. Den nyvunne interessen for dette kunstnerskapet er delvis forståelig da collageverkene evner å riste liv i blant annet forholdet mellom seksualisert makt og mektig seksualitet, men skulpturene Keychained og Bandit, som er plassert i vitrineskap i samme rom, er derimot så rent ut plumpt banale at de nærmest øver en drepende effekt på de ellers så skarpe collagene.

Fotografiene av den franske Claude Cahun befinner seg innenfor A K Dolvens stramt effektfulle fotografiske tapning av det klassiske motivet av ’Madonna med barn’. Bildenes format er – sin egen samtid tro – så beskjedne sett i forhold til dagens fotos i stort format, at de tenderer mot de gamle kontaktkopienes størrelse, og de stammer alle fra 1920-årene. Men til tross for den beskjedne utstrekningen i rom, rommer de et suggererende mulm. Bildene viser kunstneren i identitetssjonglerende lek, skjønt ‘lek’ her kan bli et feil ord ettersom bildesyklusens siste selvportrett drar så mange veksler på den samtidige ekspresjonisten F.W. Murnaus filmatiske fremstilling av Nosferatu (1922) at det snarere må kunne kalles en hasardiøs og nesten demonisk selvutlevering med sin egen kjønnsidentitet som både mål og innsats. Rommets (for anledningen) mettede gulfarge blander seg med bildenes dypt sort-hvite karakter og treffer samlet sett farlig nært mellomkrigstidens interiørmessige valør. (Sett i forhold til de foregående tiår var det på 20-tallet at farger som gult, grønt og blått for fullt ble innført i det europeiske middelklasseinteriøret). Cahun-rommet kan oppleves som et ubestridelig høydepunkt i denne gruppeutstillingskonteksten. Det kan for øvrig nevnes at Cahun var en av åtte kunstnere som ifjor ble inkludert i utstillingen Avantgardens Kvinder 1920 – 1940 på Louisiana Museum of Modern Art.

Hva gjelder utstillingen på Gråmølna, er det et langt lettere humoristisk, til tider punkestetisk grelt og muligens noe mer forglemmelig sujett som gjør seg gjeldende. Duoen Pauline Boudry og Renate Lorenz bidrar med en tilsynelatende fotoarkivarisk queer-arkeologi, uten at det hele helt klarer å formidle stort annet enn det øyeblikkelige blikkfanget: Skjeggete menn i kjole. I midtrommet står noen relativt interessante, somatisk utforskende fotos og noen glorete tegninger som ikke på noe vis legitimerer sin sentrale plassering vis á vis Nadja Bournonvilles pirrende fotografiske narrativ. Lisa Jonassons tekstplakater er så umiddelbare i sine spissformuleringer (”Fittan er en muskel”/”Tjejer och negrer är snygga”) at de må kunne kalles utstillingens mest effektive, men lettbente bidrag, mens Lilibeth Cuenca Rasmussen tar det helt ut i sin musikkvideo som – sikkert ikke er for enhver – med sin krenkende ironi og sitt direkte temperament fungerer som en lakmustest på korrekthetens tålegrense. Det er nok likevel Leigh Ledare som klarer å stikke dypest, idet han balansere det ømt ubehagelige med det åpenhjertig brutale i et videoverk der kunstnerens egen mor fungerer som erotisert modell, fiksert av kameralinsens altetende begjær.

Som et siste kort i utstillingsbunken presenteres et verksutvalg av den peruanske kunstneren Teresa Burga som en egen utstilling. Hun bidrar i museets andre etasje med finstemte blyanttegninger – ofte skjematisk og nennsomt utført på rutepapir – og installasjoner. Når Burga kalles en ”feministisk konseptkunstner som gikk i bresjen for konsept-, pop- og feministisk kunst i sitt hjemland”, stemmer nok dette, men i denne utstillingskonteksten – som nettopp tematiserer kvinnelige identiteter – synes det angjeldende verksutvalget å lene seg tungt på de to førstnevnte kategorier, nemlig konsept- og popkunst.

Burgas fargerike klosser, som er viet hele den lyse frontsalen, er rendyrket popkunst og trenger sårt noe av blyanttegningenes finstemthet. Blyanttegningene i seg selv vitner om godt håndlag, men er i konsept grunne. Det er med et slags lettelsens sukk man finner noen verker fra det tidlige 1980-tall med kropps- og identitetsproblematiserende motiver, deriblant en naken utstillingsdukke plassert på et podium med målene for en virkelig peruansk kvinne avslørende og kontrasterende tegnet på det gjennomsiktige plastkabinettets yttervegger. Men her stopper det riktignok.

Historien er full av uoppdagete kvinnelige (og selvfølgelig også mannlige) kunstnere som av flere (og ofte innlysende) grunner ikke er blitt løftet frem før lenge etter sin virksomhets mest aktive dager. At Burga nå løftes frem av flere internasjonale kunstaktører – det være seg gallerier, museer eller kunstmagasiner – skyldes nok ikke først og fremst at Burga ble undertrykt på grunn av sin kjønnstematisering så seint som langt opp i 1980-årene, ei heller at tiden dengang ikke var ”moden nok” for hennes kunst (dette fungerer og føles tross alt som en retrospektiv, noe svak og tidstypisk verkssamling). Hovedgrunnen er nok nettopp det som overordnet er årsak til at svært mange kunstnere fra nettopp 1960-, 70- og 80-årene for tiden gjenoppdages eller løftes frem: Kunstmarkedet spekulerer de unge og samtidige kunstnerne ihjel og ser seg alltid nødt til å løfte frem eldre kunstnere på jakt etter nye uoppdagede navn fra B- og C-sjiktet. At det nå er Burga som trekkes frem fra glemselen, er selvfølgelig kunsthistorisk interessant, men det verksutvalget som her vises og i nettopp denne konteksten, legitimerer på langt nær hverken behovet for eller nytten av å gjøre dette til en separatutstilling, særlig med tanke på det som vises nedenfor. La meg derfor nevne at man der også finner det storslåtte og kompakte fireskjerms videoverket Women wearing wigs av Kutlug Ataman, de avstemt effektfulle portrettvariasjonene til New Zealandske Shigeyuki Kihara som tematiserer transseksualitet og Vibeke Tandbergs semiklassiske fotoserie Old man going up and down a staircase fra 2003.

Det er vanskelig – om det ikke er intendert umulig – å spore et samlet budskap eller standpunkt fra museets side denne gang. Her finnes så mange statements og stillinger, budskap og bebudelser at det i realiteten bare er å plukke frem de verkene og verksanalogiene som best understøtter ens egen oppfatning, smak og innstilling. Det er i tilfellet Lips Painted Red nærmest umulig ikke å finne verker som taler rett til en og som – i henhold til pressemeldingen – ”undersøker hvordan kvinnelige identiteter skapes og opprettholdes.”

Les også kommentaren Innenfor sin egen begrensning av Marit K. Flåtter.

Lips Painted Red/Teresa Burga
22. juni – 15. september 2013
Trondheim Kunstmuseum
Se bilder fra utstillingen