Springende tanker, sirlige streker

Kritikk 11.09.2019

For det kulturinteresserte publikum er Charlotte Rostad et kjent navn fra den lokale kunstscenen. Sammen med arkitekt og partner Trygve Ohren har hun inntil nylig drevet Rake visningsrom for kunst, et 40 kvm lite hus som i løpet av åtte år har vist utstillinger med lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere. Det oppleves på mange måter betimelig at samtidig som Rake gikk inn i sin aller siste uke som kunstvisningssted, åpnet Rostad sin egen soloutstilling på Dropsfabrikken.

Charlotte Rostad, Narrativ feilslutning, Dropsfabrikken. F. Susann Jamtøy

Med Narrativ feilslutning får publikum et nærmere innblikk i Rostads egen kunstneriske praksis. Nært og tett blir det også, for noe av det første som møter en i lokalet er en ruvende tegning på godt over to ganger tre meter, hvor man skuer rett inn i en mannspersons nakne mageregion. Rostads naturtro og delikate strek gjør sitt til at samtlige kjønnshår og hver hudfold nærmest insisterer på å vises. Avkledde kropper går igjen som motiv i denne utstillingen. To tegninger viser tær og fotsåler, mens andre igjen fremstiller voksne kropper i akrobatiske eller henslengte positurer. To selvportrett viser Rostads eget ansikt som stirrer mot betrakteren. I begge tegningene har hun et forferdet eller engstelig uttrykk.

Charlotte Rostad, Kamelonaktig, Dropsfabrikken. F. Susann Jamtøy

De fleste av verkene i utstillingen er laget med blyant, men flere er også laget med blekk. De ulike materialene gjør at tegningene får forskjellig karakter, tydeligst eksemplifisert gjennom de to selvportrettene hvor ett er i blekk mens det andre er en blyanttegning. Man kan med god grunn la seg imponere av Rostads tekniske ferdigheter. Tegningene avslører en høy følsomhet og aktelse for det som i hvert enkelt tilfelle blir avbildet. Den over to meter høye tegningen av en fotsåle, for eksempel, gir betrakteren en umiddelbar opplevelse av fotsålens taktile overflate, selv om tegningen og arket i seg selv naturligvis er todimensjonale. En potensiell problemstilling ved naturalistisk gjengivelse er imidlertid at det tekniske tar mye fokus på bekostning av annet meningsinnhold. Kanskje er det derfor at jeg, spesielt i møte med de tegnede kroppene, synes det er vrient å forstå hva kunstneren egentlig vil fortelle – utover å vise kroppen eller kroppsdelen i seg selv.

Når det er sagt, er det andre verk i denne utstillingen som rekker dypere, og som i mine øyne lykkes bedre i å formidle den overordnede tematikken: Hvordan vi mennesker tolker og gir mening til verden rundt oss, samt sårbarheten og tilfeldighetene ved denne type narrativdannelse. Dette er elegant illustrert gjennom fire av tegningene, som viser papirark og oppslåtte bøker, hvorpå det er tegnet inn tekst i form av håndskrift og digitale fonter. En av disse tegnede tekstene, titulert St. Olavs, forteller om en personlig erfaring med det å ta abort. Jeg-personens oppriktige beskrivelse av å bli uventet gravid, og det påfølgende selvopplevde stigmaet, tar umiddelbart krav på hele min oppmerksomhet. Tegningen blir aldri sentimental, men uttrykker heller lettelse over at det var god hjelp å få når uhellet først var ute. Samtidig reflekteres det over de store forskjellene i hvordan mennesker forholder seg til dette inngrepet, eksemplifisert gjennom politikken i Norge sammenlignet med land som USA, Argentina og Polen. I det ene tilfellet er man pasient, i det andre tilfellet en morder.

I en annen tekst, et dagbokminne, forteller jeg-personen om en hendelse hvor en kvinne måtte forlate en kafe fordi hun ikke hadde handlet noe derfra. Teksten, eller tegningen, viser et hverdagslig og relaterbart eksempel på normer og uskrevne regler vi kollektivt innretter oss etter. Rostads sosiologiske innfallsvinkel bringer tankene tilbake på Lotte Konow Lunds utstilling ved Kunsthall Trondheim, i fjor. I tillegg til likheten i materialvalg, rørte også Konow Lund ved spørsmål som utenforskap og klasseskiller.

Charlotte Rostad, Om å snakke høyt med mild stemme / Om å anerkjenne skyggen, Dropsfabrikken, F. Susann Jamtøy

Tematikken tas videre i to portretter av britiske Mary Ann Bevan, en kvinne som på grunn av sykdom utviklet et deformert ansikt. På begynnelsen av 1900-tallet var hun en del av datidens cirkus-aktige, såkalte freak shows, hvor hun opptrådte som «verdens styggeste kvinne». I tillegg er det også to andre bilder i utstillingen som viser mennesker med en form for sykdom som påvirker utseende deres. Tegningene legger opp til en refleksjon rundt det vi oppfatter som normalt og hva som blir sett på som avvik, samt hvordan mennesker kontekstualiserer og lager selvforsterkende narrativ rundt disse oppfatningene.

Innerst i utstillingslokalet befinner det seg en monter hvor en tegnet versjon av Yuval Noah Hararis roman Sapiens ligger oppslått. Her kan vi, gjennom Rostads strek, lese forfatterens forsøk på å forstå hvorfor så mange av verdens samfunn har vært patriarkalske. Det er fascinerende lesning, spesielt fordi mannsdominansen tilsynelatende ikke så lett lar seg forklare. 

Med de ovenfor nevnte verkene i minne, kan man gjerne kalle Narrativ feilslutning for en feministisk utstilling. Samtidig favner dens idégrunnlag såpass bredt at den langt ifra oppleves som et opprop for én enkelt ideologi. Det er nettopp hvordan ulike former for verdensanskuelse griper inn i så mange aspekt ved livene våre som gjør tematikken interessant. Det at motivene som vises har sin opprinnelse utenfor Rostads atelier, enten ved å stamme fra private fotografi eller funnet materiale, bidrar også i noen tilfeller til å gi verkene kompleksitet. 

Charlotte Rostad, Narrativ feilslutning, Dropsfabrikken. F: Susann Jamtøy

Samtidig er det en fallgruve ved dette, for et så komplekst tema krever i mange tilfeller en stram form. Utstillingen spriker i litt for mange retninger i så måte, noe som gjør at det blir vanskelig å få et helhetlig inntrykk av den. I flere tilfeller skulle jeg gjerne fått en tydeligere forståelse for hvorfor det aktuelle motivet er valgt. For der hvor det klaffer, rører Rostad ved noe essensielt ved menneskelivet på en måte som gjør stort inntrykk.

Kritikken er publisert i samarbeid med Numer.

Charlotte Rostad,
Narrativ feilslutning, Dropsfabrikken
Utstillingen står til 22. september.