Ugjennomtrengelig minnebank

Det er nærliggende å tenke at evnen til å danne minner, som andre egenskaper, opphører idet man dør. Yngvild Sæter, som er en av kunstnerne i gruppeutstillingen A Body of Memory ved Kunsthall Trondheim, mener likevel at hun kan minnes det å ha vært klinisk død. I et par minutter under en hjerneoperasjon var hun bevisstløs. Det hun husker fra dødsøyeblikket har vært utslagsgivende for kunsten hun har laget siden, noe hun forteller om i et intervju i Adresseavisen. Slike skjellsettende opplevelser påvirker naturligvis hvem vi er og hvordan vi ser på verden, og utstillingen på Kunsthall Trondheim kretser nettopp rundt hukommelsens formative kraft.

Hele kunsthallen er viet A Body of Memory med ni kunstnere. Skjermbaserte verk utgjør en stor del av utstillingen i tillegg til et par installasjoner og noen skulpturer. Sæters bidrag – et par monstrøse, symmetriske skulpturer som dominerer hver sin vegg i hovedetasjen – kan minne om tribal-tatoveringer. Begge skulpturene, Mother (altar XXVIII) og The Auryn (altar XXIX), har en abstrakt form og tar utgangspunkt i en visjon hun hadde på operasjonsbordet. Ifølge utstillingsteksten er varianter av denne formen noe som har vist seg for flere personer under nær døden-opplevelser. En slik kollektiv hukommelse er noe som flere av kunstnerne i utstillingen peiler seg inn på. Det er et takknemlig utgangspunkt, siden minner er et såpass komplekst og samtidig allment tema. Dessverre blir utstillingen uforløst da flere av verkene er knappe i uttrykk og innhold.

Et eksempel på et verk som fremstår noe ufullendt, er Binta Diaws fletter av løshår på flere meter som henger ned fra taket og sprer seg utover gulvet som tentakler. I verksbeskrivelsen vises det til at hår er et symbol på kunnskaps- og minneoverføring i afrikanske tradisjoner, i tillegg siktes det til det å ta eierskap over ens egen kropp. At håret er sammenflettet peker mot fellesskap og tradisjoner, men utover det så synes jeg ikke verket formidler nærhet, verken fysisk eller immaterielt. Det at Diaws fletter er syntetiske synes tvert imot å motarbeide det intime og tradisjonelle ved tematikken. Selv om verket i og for seg er stort og sentralt plassert, greier det ikke å fylle det luftige, kalde utstillingsrommet. En mer omfangsrik skulptur med naturlig hårtekstur, kanskje til og med kroppslukt, ville ha styrket følelsen av fellesskap og arv. 

Like ved flettene er det et lavt bord som hermer et salgsbord med saltkrystaller. Her kan man lytte til Libita Sibungus Quantum Ghost. Verket handler om gruveindustri og utnytting av mennesker under kolonitiden, og er basert på et reelt arkivmateriale som kan kobles til kunstnerens familiehistorie. Det virker som en gripende personlig og kollektiv historie, og gjennom minner kunne man ha formidlet både psykologiske og samfunnsmessige konsekvenser av den. På kunsthallen er lydmaterialet imidlertid begrenset til mørk during og løsrevne setninger som «in the beginning there was rupture», «sparkle of light» og «I’m trying to hold it together». Det er vanskelig å få inntrykk av hva lydene refererer til eller hvilke omstendigheter som beskrives. Kanskje er det ikke-språklige lydbildet hentet fra gruvene som nevnes i utstillingsteksten, men det er ikke spesifisert. I stedet får vi tygge på abstraherte setninger som denne: «Sibungus verk skaper en auditiv opplevelse som utforsker prosesser for å konstruere og dekonstruere som en måte å kanalisere den ofte uhåndgripelige naturen ved å holde eller tenke på et minne.» Uhåndgripelig er ordet.

Mens jeg sitter ved krystallbordet fester blikket mitt seg på den fordreide installasjonen til Diaw og videre mot Sæters skulptur Mother (altar XXVIII). Skulpturen, som altså symboliserer død og potensielt etterliv, er satt sammen av lysende motorsykkeldeler, noe som gir den et kjølig og prosaisk preg. Sammen skaper de tre verkene en atmosfære som virker uavhengig av utstillingen for øvrig. Når stemmen i hodetelefonene utbryter noe om «facing the vessel», mens det sylskarpe moderalteret svever noen meter bortenfor hårtentaklene, blir lokalet brått grøsseraktig. Kunstverkene formidler følelsen av at noe truer eller står på spill, men her får de en popkulturell klangbunn. Sæters verk kunne vært en rekvisitt i en fartsfylt actionfilm, mens Diaws hår alluderer til det langbeinte monsteret fra horror-dramaet Stranger Things. Det er fascinerende når kunsten virker sammen på uforutsigbare måter, men samtidig kan det tyde på at verkene ikke står seg helt som selvstendige arbeider. De mister noe av substansen som de er avhengig av for å gjøre ordentlig inntrykk.

Lenger inn i lokalet presenteres videoverket Into the Violet Belly, som kunstner Thuy-Han Ngyen-Chi har regissert sammen med moren Thuyen Hoa. Det handler om morens flukt fra vietnamkrigen. Hvordan slike dramatiske erfaringer føres videre og oppfattes av ens etterkommere er interessant, men som med Quantum Ghost overføres dessverre ikke erfaringen fra kunstner til verket på en virkningsfull måte. Videoen, med morens fortellerstemme, nevner hendelser som virker litt tilfeldige og blander inn mytologi på en måte som gjør det vanskelig for meg å forstå sammenhengen i det som blir sagt. Jeg kan heller ikke se at vi får eksempler på hvordan minner endrer seg over tid og på tvers av generasjoner, bortsett fra at morens erindringer blir formidlet via en dataskjerm. Hvis meningen er at teknologi kan ivareta minner på en ny måte, så virker det som et nokså enkelt poeng.

I underetasjen er det blant annet to lekre videoverk. Tai Shanis DC: Mnemesoid vises på en vertikal flate, plassert på en lav sokkel. Videoen viser et nærbilde av ansiktet til en kvinne, den er i teknisk god kvalitet og ansiktet er opplyst av kaldt, blått lys på den ene siden og gyllen-varmt på den andre. Kvinnen gestalter programvaren Mnemesoid som, slik jeg forstår det, har tilgang til en database hvor all verdens erfaringer skal være lagret. Mnemesoid, eller kvinnen, formidler erfaringer fra databasen. For eksempel beskrives noe som ligner et kaotisk krigsscenario, mens tilsynelatende hyperteknologiske fenomen som telepatisk reproduksjon nevnes i forbifarten. Så går monologen videre via blekkspruter og tentakler til noe som ligner en scene fra en pornofilm. Det er uklart hvorvidt historiene er konstruert av KI eller om kunstneren har skrevet dem selv. Beskrivelsene er usammenhengende og det er ikke så lett å få med seg alt som sies over høyttalerne, for den avanserte engelsken drukner litt i støy fra lokalet.

Da er det lettere å få grep om et narrativ i Tuan Andrew Ngyens The Boat People – her befinner noen unger seg i en postapokalyptisk verden og forsøker å pusle sammen sporene etter fortiden. Også denne videoen er strøken med kreativ bruk av eksempelvis kameravinkel og kostymer. Det er med på å skape en medrivende fortelling med iøynefallende effekter. Når et av barna snakker med et objekt fra det forgangne samfunnet, det avkappede hodet fra en statue, dannes relevante assosiasjoner til minnesmerker og hvordan vi mennesker bearbeider historien. 

The Boat People representerer en innfallsvinkel til tematikken som jeg skulle ønske at utstillingen som helhet gikk mer i dybden på. Det ville for eksempel vært interessant å få nærmere innblikk i fenomenet med nær døden-opplevelser og det å minnes en ubevisst tilstand. Lidelser som demens eller det at traumer kan gå i arv, slik noen studier påstår, er engasjerende temaer som det ville vært spennende å få formidlet kunstnerisk. Eller hva med fotografisk minne, for ikke å snakke om dannelsen av falske minner? Jeg opplever ikke at utstillingen tar ordentlig tak i slike allmenne aspekt ved tematikken, men at den heller roter seg bort i obskure fremtidsscenario og introverte, personlige historier. I likhet med tidligere gruppeutstillinger som Who wants to live forever? og Sex Ecologies, om henholdsvis døden og alternative seksualiteter, så er grunnideen for nåværende utstilling ved Kunsthall Trondheim både aktuell og nysgjerrighetsvekkende, men kunstverkene makter ikke å følge opp.

A Body of Memory (from neurons to the sea)
Kunsthall Trondheim
22.06 – 10.09.2023

Artikkelfoto: Binta Diaw, Uati’s Wisdom (2023), detalj. Courtesy kunstneren og Galerie Cécilie Fakhoury. F: Daniel Vincent Hansen