DE-VE-LO-PE – Nordisk samtidskunst

Trondheim Kunstmuseum presenterer for tiden den spesielle kollektivutstillingen DE-VE-LO-PE som vil stå til over nyttår før den går videre til Sverige og Danmark. Utstillerne er sammensatt av syv etablerte nordiske kunstnere og ni utviklingshemmede personer.

Vi er alle likeverdige kunstnere, det er umulig å se hvem som er hvem, uttalte Kjell Erik Killi Olsen i et intervju om utstillingen til Adresseavisen (17.10.09). Han er en av initiativtakerne til utstillingen, mens ideen kom fra NAKU (Nasjonalt kompetansesenter for utviklingshemmede) og seniorrådgiver Aud Selboe. De norske kunstnerne som er representert i utstillingen er Sverre Koren Bjertnæs, Kjell Erik Killi-Olsen, Audgunn Vilhelmsen, Andreas Widerøe Hagen og Torstein Nilsen og Bård Breivik.

Kunstmuseets direktør Randi Lium uttalte seg i samme artikkel hvor hun sier at utstillingen var en unik sjanse for museet og handlet ikke om snillisme eller veldedighet. Kunstneriske kriterier og premisser ligger til grunn for utvelgelsen av alle de utstilte verkene legger hun til.

Utfordre etablerte holdninger

 

Trondheim Kunstmuseum er opptatt av at de ikke skal sette merkelapper på denne utstillingen. Dette er fordi de ønsker å utfordre etablerte holdninger omkring både kunst og kunstmuseet som institusjon. Kurator og prosjektleder Cathrine Hovdal Vik forteller i katalogen at kunst som blir skapt av mennesker utenfor den tradisjonelle kunstverden gjerne blir omtalt som outsider art eller art brut . At de valgte å ikke å bruke denne merkelappen skyldes et ønske om å åpne for dialog og debatt gjennom et fokus på verkene og ikke kunstneren bak dem.

Noen av spørsmålene de vil ha fokus på og debatt omkring er hvem kunstmuseene er til for, hvilken kunsthistorie fortelles gjennom kunstsamlinger, utstillinger og dokumentasjon, hvilke holdninger som formidles og hvilke retningslinjer og kriterier som ligger til grunn for representasjon i museets lokaler og samlinger.

Føringer og forutinntatthet

 

Dette er viktige spørsmål å se nærmere på fordi kunstmuseene lenge har hatt definisjonsmakten over hva som kan betraktes som kunst eller ikke, hva som er akseptabel kunst å stille ut og hvem som er verdig en plass i museumslokalene. Det å stille ut kunstverk av utviklingshemmede kunstnere er kanskje en måte å få debatten i gang på, men det ligger noen utfordringer i dette. Min antagelse er at det nærmest er unngålig å ikke legge føringer for publikum og sette en merkelapp på kunsten når det fokuseres aktivt i media på nettopp de utviklingshemmede kunstnerne.

 

Allerede ved navnet til utstillingen vil jeg påstå at det ligger an føringer, før man engang har kommet inn døren på museet. Filmen Bomber och granater, knivar og gafflar av Christina Erman Widerberg som er en del av utstillingen, vil jeg si også er med på å øke fokuset på kunstnerne som utviklingshemmede og ikke som selvstendige kunstnere.

I katalogen står det blant annet at utstillingen har som målsetting å bidra til å skape respekt og anerkjennelse for utviklingshemmede kunstneres uttrykk. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal tolke i disse begrepene, i denne sammenhengen.

Kunstutdanning

 

To veletablerte kunstskoler for mennesker med utviklingshemming tar del i prosjektet. Linnea i Sverige har et treårig utdanningsforløp for personer med intellektuell utviklingshemming. I Danmark finnes det et kunstnerverksted hvor flere kunstnere arbeider og underviser utviklingshemmede. I Norge mangler man derimot et slikt etablert tilbud.

Snakker man her om å skape respekt og anerkjennelse på grunnlag av kvaliteten i det håndverksmessige arbeidet, eller handler det om noe annet? Det er flere spørsmål man kan stille til uttalelsen i katalogen vedrørende utstillingens målsetting. Det kan se ut som det ligger en påstand her om at kunst som er laget av en utviklingshemmet er like legitim og kvalitativ god som de etablerte kunstnerne, med flere års utdanning og som har en solid posisjon i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Om dette er tilfellet så må vel fortsettelsen på denne påstanden være at den treårige utdanningen i Sverige kan likestilles med utdannelsen på Kunstakademiet i Oslo og Trondheim eller ved Central Saint Martins College of Art and Design i London, som Bård Breivik har deler av sin utdannelse i fra.

Kjell Erik Killi Olsen og Bård Breivik presenteres i utstillingskatalogen som to kunstnere som har deltatt på flere av verdens prestisjetunge utstillinger, biennaler og har utdannelse både fra inn- og utland. Den eventuelle påstanden og spørsmålene omkring begrepene respekt og anerkjennelse for utviklingshemmede kunstneres uttrykk, blir, etter min mening ikke belyst på en god nok måte. Dette kan bidra til å forstyrre opplevelsen av utstillingen.

 

Faglige vurderingskriterier

 

Det er mye spennende kunst på utstillingen, både fra de utviklingshemmede og de etablerte, «normale» kunstnerne. Flere av de utviklingshemmede har som nevnt utdannelse innen kunstfeltet, men jeg må si meg litt uenig med Killi Olsen i at man ikke kan se hvem som er hvem av kunstnerne. For eksempel kan noen av kunstnerne sies å ha et ekstremt naivistisk uttrykk og det kan se ut som om at andre har gjort forsøk på perspektiv og dybde i billedflaten som de ikke helt har lykkes med.

Kvalitetsmessige vurderinger på det nivået er vel egentlig verken viktig eller interessant. Jeg synes det er mer interessant å spørre seg hvordan vi hadde vurdert og kvalitetsbedømt denne kunsten om vi ikke hadde visst at kunstnerne var utviklingshemmede i utgangspunktet.

 

En av hovedutfordringene i utstillingen ligger i at man vet at noen av kunstverkene er laget av utviklingshemmede og andre ikke. Man kan da bli gående å kun lure på hvilke verk som er laget av hvem. Jeg innrømmer at jeg er av dem som gikk rundt og lurte. Dette vil jeg påstå blir forstyrrende i betraktningen av kunstverkene. Det blir også, etter min mening, problematisk å gjøre en god kunstfaglig vurdering av verkene og det er urettferdig mot kunstnerne i utstillingen.

 

Mangler helhet

 

De ulike verkene som er presentert på utstillingen skiller seg ut på mange forskjellige måter. Flere skulpturer av Killi Olsen og Bård Breivik er representert sammen med en stor mengde andre kunstverk i flere sjangre. Blant annet portrettmaleri og vev. Jeg savner en helhet i kurateringen av utstillingen. Installasjonene stod nesten hulter til bulter inn i mellom store og små bilder, noen med dominerende farger og andre ikke. Med det resultatet at det ene slo det andre litt i hel.

Man kan si at mange av verkene er preget av en sterk fargebruk. Jeg fikk inntrykk av at denne fargebruken bevisst ble brukt både til et følelsemessig formål og rent dekorativt. Et eksempel på det ser man for eksempel i den danske maleren Pia Bechs Fabeldyr.

De fleste maleriene hadde også en lekenhet over seg og med motiver som kan minne om Paul Klees kunst i første del av 1900-tallet. I verket Fridasviten av Therese Persson, som har utdannelse fra Linnea, kan man se en referanse til Frida Kahlo. Slike referanser synes jeg som kunstkritiker er interessant. Fordi det viser hvordan kunsthistorien kan gå i sirkler og hvordan tidligere kunstnere og kunstneriske uttrykk kan ta ny form i samtidskunsten. I dette kunstverket ble det hovedsakelig interessant fordi jeg visste at hun hadde studert på kunstskolen Linnea og at hun dermed hadde en intellektuell utviklingshemming. Kvaliteten på verket er nok et annet spørsmål, men som sagt gjorde konseptet og ideen at det ble vanskelig å vurdere det.

Kvalitet?

Kvalitetsvurderinger i kunst er ofte et problematisk felt. Dette handler blant annet om vurderingskriteriene, både faglige og personlige. Vi har som betraktere og kritikere med oss våre egne premisser for hva som er god kunst. Disse er ofte mer eller mindre koblet til smak og hva man mener at kunstbegrepet bør innholde.

For min egen del tok jeg nok i bruk et slags etisk vurderingskriterium og det er sjeldent et godt og saklig kriterium i møte med noen form for kunst. Jeg kjente at jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor de som jeg bedømte negativt, for de laget jo bra kunst – til utviklingshemmede å være.

 

Overordnet tema

Jeg ville kanskje heller ønsket en utstilling med et tydeligere overordnet tema. På mange måter kan denne utstillingen sies å handle om kunstfeltets kvalitetskriterier. På grunn av de spørsmålsstillingene som museet ønsker å ha et fokus på, synes jeg ikke man får en reel mulighet til å bedømme kunstnerne som likeverdige, uansett hva man legger i begrepet.  Et mer nøytralt bakteppe kunne nok være hensiktsmessig for å gjøre en konklusjon om likeverdighet.

 

Utstillingen kan sies å være solid i den forstand at den er omfangsrik. Hele seksten kunstnere er representert og over femti ulike kunstverk er med i utstillingen. Tankene og spørsmålsstillingene som har kommet frem i media er sentrale, også intensjonene som initiativtakerne har med denne utstillingen. Noe som gjør utstillingen til et viktig og interessant innlegg i debatten om kunstbegrepets innhold og i spørsmålet om kunstinstitusjonenes rolle i samfunnet. Utstillingen kan også bidra til å gjøre kunstinstitusjonene til tydeligere aktører i samfunnsdebatten.

Dette gjør utstillingen spennende, men det er hele tiden noe som skurrer. Ideen om at det hele likevel kan være veldedighet, snillisme eller kanskje et populistisk stunt, er stadig tilbakevendende. Når det er sagt, så gjør det kanskje ikke noe om utstillingen er snillistisk eller populistisk.

Ideen kan kanskje til en viss grad forstyrre opplevelsen av kunstverkene. Sammen med de føringene som jeg påstår har skjedd, blir det en svært utfordrende utstilling.  Jeg vil likevel si at debatten, refleksjonen og kanskje møte med sine egne fordommer mot utviklingshemmede fortsatt er like aktuelle. Ustillingen er verdt å se og jeg får lyst til å stille spørsmålet til dem som går og ser den om de fikk til å se utstillingen uten å ha lyst til å tippe på hvem som var hvem.

 

Bilder:

DE-VE-LO-PE. Foto: Birger Larsen, Trondheim Kunstmuseum ©

Fabeldyr av Pia Bech. Foto: Trondheim Kunstmuseum

Kroki 1 av Therese Persson. Foto: Trondheim Kunstmuseum

 

DE-VE-LO-PE:

Trondheim Kunstmuseum, 18. oktober 2009 – 3. januar 2010