Industriell andakt på Babel 

Kritikk 31.05.2021

Brutal nostalgi og industriell natur: Engelands utstilling på Babel visningsrom er preget av spenninger.

Maisola lyser opp Mellomveien. Den lyser så sterkt at jeg ikke legger merke til hva som foregår innenfor de store vinduene til Babel visningsrom. Jeg blir derfor litt overrasket idet jeg først kommer inn. En industrielt utseende nett i oransje dominerer synsfeltet. Samtidig forstyrres sanseopplevelsen av den overveldende støyen som jeg antar er fra oppussing fra etasjen over.

Engeland har heklet et kolossalt verk i polyesterrep. Hekleverket er oppreist, montert i tak og gulv med sylindriske stålrør. Den måler 3×5 meter i breddeformat og er det eneste arbeidet i rommet. Hekleverket har også noen sjarmerende avvik, for heklingen lar seg bare kontrollere i begrenset grad. Engeland har forsøkt å gjøre det så stramt som mulig. Det har resultert i noen gjentagende, horisontale segmentbuer. 

Egeland, Root Out. Babel visningsrom for kunst. F. Susann Jamtøy

Det viser seg at støyen i lokalet hverken kommer fra oppussing eller fra etasjen over, men fra en nesten fire timer lang video som går i loop i Babels black box. Den sterke lyden av vind dominerer utstillingen. Videoen viser en solgul vimpel i toppen av en hvit flaggstang, svaiende under en blå himmel. Den skifter stadig vekk vinkel, men viser alltid det samme motivet. Mot slutten av videoen slår vinden knute på enden av vimpelen. Dette er visstnok et kjent fenomen. Jo lenger vinden rykker i vimpelen, jo høyere blir sannsynligheten for at den på et tidspunkt lager en knute. Under støyen fra vinden hører jeg bølgebrus. Jeg tenker på sommer og hytte ved kysten, men lyden er for voldsom til det blir spesielt hyggelig.

I siderommet ut mot Mellomveien henger tre vimpler og et kors. Vimplene er montert flatt på veggen, med duken hengende rett ned. En lyseblå vimpel henger alene på en vegg, mens to vimpler i henholdsvis svensk blå og gul er plassert på motsatt vegg. Også disse vimplene har en eller to knuter i enden, noe som er oppstått i vinden. På endeveggen henger et kors, laget av to tyggebein, som minner om det man kan få kjøpt hos en lokal dyrebutikk. Knoklene får det til å ligne et malteser- eller kløverbladkors. Det viser seg at de er støpt av storfehud. Det gjør dette til det eneste verket som er laget av et ikke-industrielt materiale. Et naturmateriale, industrielt behandlet og produsert, for å ligne (eller representere) et annet naturmateriale.

Egeland, Root Out. Babel visningsrom for kunst. F. Susann Jamtøy

Et mønster begynner muligens å tegne seg: Hele utstillingen virker å stå i spenn mellom orden og støy, mellom natur og industri, mellom nytte og høytid. 

La oss først ta spenningen mellom støy og orden. Alle de fysiske verkene er enkle, readymades (vimplene) eller enkle komposisjoner av ferdige materialer (hekleverket i polyesterrep og stålrør, samt korset i tyggeben). Rommet med vimplene og korset er så strengt og magert organisert at det nesten blir dødt. Til og med fargene er kalde. Men støyen fra videoen holder liv i rommet og tilskueren. 

Inne på toalettet har Engeland banket 18 mennesketenner i en sirkelformasjon inn i veggen. Det er ikke ekte tenner, men tannlignende gjenstander støpt i syntetisk polymer – også det et industrielt produkt som skal forestille biologisk materiale. Sammen med korset står de i spennet mellom natur og industri. Dette er kanskje den mest potente spenningen Engeland setter opp. Vi lever i en post-industriell alder, der mange lengter tilbake til en tid da vi levde tettere på naturen. Etter et harmonisk og post-historisk 1990-tall, kan det virke som at utryggheten igjen er høyst levende globalt. Avstanden mellom samtiden og industri på den ene siden, fortiden og naturen på den andre, blir en avgrunn i denne utstillingen.

Også hyttevideoen har et skjær av nostalgi over seg. Som all annen nostalgi er den uperfekt. Kvaliteten på de to iPhone-kameraene er ikke så høy, slik at videoen av vimpelen ikke klarer å gjengi fargene og bevegelsen. Det ser snarere ut som et gammelt, anaolgt feriefoto. Tidvis vrir flagget seg for raskt for kameraets bildefrekvens, så det innimellom flakker mer som en flamme. Uten lyden hadde det blitt ultranostalgisk. Med den sterke støyen blir det overveldende, nesten kvalmende. En nostalgi til å spy av.

Egeland, Root Out. Babel visningsrom for kunst. F. Susann Jamtøy

Tennene er et nødvendig oppbrudd og løfter utstillingen: Root out er veldig kontrollert, men her er det en aggressiv motreaksjon. Bittet er også bortgjemt – som om det bar på innestengt sinne som bare kan slippes løs bak låste dører. Romantiseringen av fortiden har også generelt sett fått tidvis illsinte uttrykk, enten det er hos amerikanske presidenter eller motstandere av moderne arkitektur.

Alt er veldig ryddig. Engeland er sterkest når hans trang til orden utfordres av materialet eller metoden – der han mister kontrollen. Det er særlig tanngarden i veggen, det store hekleverket i hovedrommet og videostøyen som byr på de fleste uregelmessighetene. Tennene danner ikke en perfekt sirkel. De er – som mennesketenner gjerne er – uregelmessige.

Bak de utilitaristiske materialvalgene virker det som om Engeland hinter til noe høytidelig. Korset er det mest åpenbare tegnet. I tillegg har vi det store hekleverket, som har fått navnet «Crochet Triptych», hekle-triptyk. Som om det hele er en gigantisk altertavle, men motivene og moralfortellingen er fjernet. I en sekulær verden står vi kanskje friere – men vi er samtidig nødt til å finne vår egen mening for å unngå et eksistensielt vakuum.

Det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd om Engeland slapp løs litt mer av de kaotiske kreftene. Lyden fra videoen må stå på ganske høyt for å fylle de ganske tomme rommene, for å blåse liv i det som ellers ville blitt dødsens stille. 

Det er uregelmessighetene som holder interessen min oppe. Utstillingen krever nemlig mye før den gir noe tilbake. Det kan være en god ting: Legger man mer i det får man mer igjen. Personlig ville jeg ikke hatt noe imot litt flere gulrøtter på veien. Jeg har fått mye tilbake fra Engeland, men det tok mye tid og tankekraft.

Jon Vogt Engeland: Root Out
Babel Visningsrom for kunst 7.–23. mai 2021