Om steder, tomhet og tilhørighet – ArtScene Trondheim


Om steder, tomhet og tilhørighet

Kritikk, 24.05.2018

Ni unge kvinner og menn, fra sju ulike land. 33455448_10155248809967373_6669572757392457728_nDet er kunstnerne i årets avgangsutstilling, Master of Fine Art. De har til felles at de har bodd i Trondheim, iallfall de siste to årene mens de har studert ved Kunstakademiet, men de er alle vokst opp på forskjellige steder. Steder de har minner om, har vært, eller fortsatt er knyttet til, og kanskje vender tilbake til. Noen ofte, eller mer sjeldent. Enkelte kan hende aldri, fordi «lenken» som en gang forbandt dem med hjemstedet er brutt. Tenk på tomheten som kan oppstå når man mister sin tilhørighet; til et sted, til et menneske, eller seg selv.

I’m sitting next to the gas station/ Watching traffic on the highway going up going down(…)/ But where do we belong/ Leaning up against each other under an empty sky
Frida Hyvönen, Gas Station

I teksten som følger utstillingen med tittelen «GAS» refereres det til Gråmølnas arkitekt, Per Knudsen, som skal ha trukket parallellen mellom utstillingslokalet og en bensinstasjon: et sted som gir energi – slik som kunst gjør. Den som forventer eksplosive verk i form av visuelt bråkete, provokative eller grenseoverskridende uttrykk vil imidlertid bli skuffet. Med noen få unntak (verk som fremkaller en umiddelbar wow-effekt), er arbeidene i årets MA-utstilling heller lavmælte enn oppmerksomhetssøkende, mer kontemplativ enn spektakulær. Og dette er absolutt en kvalitet.

Alvor og refleksjon preger flere av verkene og noen kan oppleves som introspektiv og innadvendt, uten dermed å være utilgjengelige. Mens flere utfolder sitt egentlige vesen og sin dybde først når man nøster opp i de underliggende tråder. Andre verk beretter personlige historier og berører tema som identitet og tilhørighet, kretser rundt steder, utforsker tomhet og søker etter strategier for å fylle denne.

33222841_10155248810077373_5144230025754574848_nlight of stretching/ stretching light/ lines across light/ light flickering lines/ stretching lines across light/ terrain of lines stretching across light(…) Magdaléna Manderlová; Lines of flickering light stretching across terrain

Rett innenfor hovedinngangen til Gråmølna, samt andre steder i bygget, er Magdaléna Manderlovás lydinstallasjon Lines of flickering light stretching across terrain. Verket forvandler vibrasjonene i vindusglasset og forsterker lydene i bygningens ventilasjonssystem, og gir dermed selve bygget en stemme; det suser og bruser, surkler, sildrer, brister og vibrerer. Ved inngangspartiet blandes lydene med en kvinnestemme som jeg antar er kunstnerens, hun leser variasjoner over setninger med ordene «light», «stretch» og «lines». Stemmen er rolig, rytmisk, insisterende.

Ved skranken møter man på Mariko Takahashia grand affair. Verket består av en bok, som finnes i tre eksemplarer, i det som kan hinte om en hotellobby. Fotografier og andre utdrag fra boken henger på veggen bak. A grand affair viser seg å både være et portrett av en sykdom og realiseringen av en drøm. Det er en fortelling om en reise og forsøket på å flykte fra sin egen virkelighet. Utgangspunkt for verket er farens bortgang og depresjonen Takahashi ble rammet av som følge av tapet. Pengene hun arver åpner for muligheten til å leve ut en drøm – å bo på dyre hoteller. I den omfangsrike boken, nydelig innbundet i rødt tekstil, dokumenterer hun oppholdene på luksushotellene i London på en nøktern, nesten systematisk måte i form av korte, dagbokaktige notater, fotografier, skisser, kart over hotellenes beliggenhet og menyer. Beskrivelsene er overraskende usentimentale, allikevel får jeg vondt av å lese og bla i boken. Det er ganske høy gjennkjenningsfaktor i lengselen etter å være en annen, og den smertelige konklusjonen er at det ikke er mulig å flykte fra seg selv, i hvert fall ikke i det lange løp. Takahashi bryter ned forbindelsen mellom kunst og liv, og dette gjør verket til noe svært virkelighetsnært – selv om et element av fiksjon ikke er helt utelukket. A grand affair oppleves som relevant i en tid der det er mye fokus på større åpenhet rundt psykiske lidelser.

This is what depression is like; hell./ Living in my dream with an ultimate sadness
Mariko Takahashi; a grand affair

Selve hovedrommet disponerer 33359191_10155248810797373_7034776678429622272_nMariia Drachuks med hennes AreIWeam. Hun er den eneste av de ni som jobber med maleri, eller kanskje rettere sagt, tegning som medium; pastell. Hun tar i bruk alle de fire veggene som tegnepapir. En vogn med tegneredskaper; pastellstifter, pensler, papir, beholdere, notatbøker står midt i rommet – den kan være hentet fra hennes atelier. Drachuk skal ha flere performancer i løpet av utstillingsperioden. Jeg blir vitne til en av disse. Kunstneren beveger seg langsomt i rommet, det så ut som om hun danser (hun har på seg øreklokker – hva hører hun på?), og hun tar i bruk hele kroppen idet hun tegner en sort linje i store bevegelser på en av veggene.

Disse jordfargene leder tankene til hulemalerier, og til det svarte og røde krittet som ble brukt på 1400-tallet. Pastell er ustabilt, det ligger løst og må fikseres, stiftene brekker lett. På gulvet er det spor av fargepigmenter og rester av pastellstifter. Tegningene er abstrakte, ekspressive og har en lavmælt energi, en energi som kommer innenfra. Det ser ut som om kunstneren nettopp har avsluttet arbeidet. Det er subtilt, poetisk og vakkert. Ligner pastellfargene stjernstøv – eller karbon, – materien vi alle består av? Drachuk er opptatt av at ingenting eksisterer isolert, ikke engang menneskekroppen, det finnes bare én materie, én energi.

Innenfor det store vinduet som vender mot Trenerys gate er Veslemøy Lilleengens skulpturinstallasjon Portrait of Gregus 11 plassert. Kommer man fra nordøst, slik jeg gjorde på åpningskvelden etter yogatimen på Pirbadet, er det dette verket man oppdager først. Som Drachkus malerier/tegninger har det et lavmælt ekspressivt uttrykk, men vekker oppmerksomhet også fra utsiden: blåfargede tekstiler i batikkstil strener ut av et lavt skap med innfelt speil og oppstilte glassflasker. Tekstilene henger løst fra «grenene» de er festet i; de kan minne om flagg eller tøy som er hengt opp til tørk. Verket har en avslappet fremtoning, de lette tekstilene gjentar blånyansene av maihimmelen ispedd små hvite skyer. Graffitiene fra berlinmurfragmentet på utsiden speiler seg i skapet. Installasjonen er vakker i seg selv, men blir ennå mer interessant gjennom fortellingen om kunstnerens bestefar, forbindelsene til Hannah Ryggen og potteblått, samt måten hun har brukt disse referansene til å portrettere nabolaget sitt på Svartlamon. Verket er originalt og intimt, det forteller om røtter og om muligheten til å skape nye steder for tilhørighet.

33343126_10155248810242373_7751928945758437376_nOgså Sebastian Schumacher nøster med sin installasjon 51°00’00.8»N6°52’27.4»E opp i egne røtter og presenterer oss fragmenter fra den tragiske historien som utspiller seg rundt to familiemedlemmer, Gerhard Schumacher, som jeg antar er bestefaren hans og som var bonde (og nazist) i nærheten av den tyske byen Köln, og en grandonkel, – bestefarens bror – som mistet livet rett etter 2. verdenskrig, da et amerikansk jagerfly styrtet. Verket består av en tredimensjonal konstruksjon i tre, som med sine gjentagende geometriske former refererer til minimalismens skulpturer. Her utgjør den arkitektoniske formen et slags arkiv, den blir en ramme for innholdet som er strødd omkring: dokumenter, hefter, bøker (bl.a. Foucault, W.G. Sebald) og eiendeler. Del av installasjonen er også to skjermer, den ene viser landskapsopptak, antagelig fra gården til familien, og den andre en TV-dokumentar som handler om hvordan lavtflygende fly griper inn i folks liv. En stemme leser dagboknotater fra bestefaren. Verket synes å være en slags bearbeiding, det er både personlig og åpner opp for allmenngyldige refleksjoner rundt historie og historiefortelling.

Steht da ein Rahmen/ Ist es eingerahmt/ Oder nur ein Rahmen/ Oder ist es etwa Art?
Lebanon Hanover; Kunst

Om videoinstallasjonen til Hasan Daraghmeh Untitled (In Search of the Image) skulle hatt et soundtrack, måtte det være dark wave bandet Lebanon Hanovers låt Kunst (hør den på Spotify!). Videoen ser ut til å være filmet i det samme rommet som det er projisert, og det er kunstneren selv som er avbildet. Han bærer en tom ramme i den ene hånden, går ut av bildet for straks å bli erstattet av en ny mutasjon av seg selv, som igjen går ut av bildet. Dette gjentar seg i det uendelige. På en iPad festet til veggen utenfor rommet ser vi så kunstneren og hans dobbeltgjengere gå i rekke og rad over skjermen. Verket kan tolkes konseptuelt, som en kommentar eller refleksjon over maleriets natur, eller mer generelt over kunstverkets vesen. Er det en ramme/ Er det innrammet/ Eller bare en ramme/ Eller er det kunst?

33499312_10155248810897373_2957859645072343040_nTo av kunstnere har klassisk fotografi som deres uttrykksform; Susann Jamtøy har gjennom kameralinsen tegnet et fintfølende og respektfullt portrett av faren sin og samlet bildene i fotoboken The winding and demanding road that leads you all the way home, og Gard Aukrust stiller ut fire gråskala fotografier i store format under tittelen The Current Current. Begge har et godt blikk for detaljer og komposisjon, men uttrykker dette vidt forskjellig. Fargefotografiene til Jamtøy har et dokumentarisk preg og er stillferdige, hverdagsnære miljøskildringer. Et forlatt fuglerede, faren sovende i godstolen med ytterjakka på, fullmånen over fjellet, et slaktet dyr, en oppskåren fisk; detaljer fra farens hverdag på gården. Stilen kan kanskje betegnes som en slags poetisk realisme. The winding and demanding road that leads you all the way home berører et aktuelt tema i samfunnsdebatten. Det er stor bevissthet rundt viktigheten av å ta vare på gamle ferdigheter og immateriell kulturarv. Paradokset er at enn så mye vi idealiserer denne livsstilen, så er vi mindre villige til å ofre noe for å realisere den. Det enkle livet er ikke bare idyll, det er også hardt arbeid, ryggproblemer og ensomhet.

I Aukrusts bilder er menneskene helt fraværende, men det er spor etter sivilisasjon; utsikt fra et vindu med en florlett gardin hvor konturene av trær skimtes bak, et moderne rekkverk som speiler seg i en glassflate, opphopningen av finkornet grus som minner om ørkenlandskap og et drapert, hvitt tekstil som ser ut som et snedekt fjell. I fraværet av natur ligner de likevel på landskapsbilder. Der Jamtøys fotografier er knyttet til stedet og forgangen tid er Aukrusts bilder abstrahert, og udefinert i tid og rom. De er klassisk modernistiske i den forstand at de forsøker å tømme fotografiet for meningsinnhold. Bildene er selvsikre, men ikke påtrengende, de gir rom for betrakterens egne projeksjoner.


A monument proposed
av Casey Asprooth-Jacksons viser avdukingen av en Nelson Mandela-skulptur i Ramallah. Denne ble visstnok gitt som gave fra borgermesteren i Johannesburg til det palestinske folket og skal symbolisere solidariteten mellom befolkningen fra de respektive stedene. På en mindre TV-skjerm, parallelt med den dokumentariske avdukingsvideoen, viser Asprooth-Jackson utdrag fra filmen Columbus, akkompagnert av pompøs musikk. Avdukingen framstår som kaotisk, sikkerhetsfolkene virker nervøse, det er urolig filmet. Kunstneren trekker inn Norge ved å foreslå en kopi av skulpturen i konkurransen som ble utlyst av UKA, i anledning deres 100-års jubileum i fjor. Det virker som om realiseringen av prosjektet på forhånd var dømt til å mislykkes. Og en kan spørre seg om en tung, gammeldags statue egner seg som form til å uttrykke menneskelighet i dag?

GAS, MA-utstillingen 2018 Kunstakademiet i Trondheim, på TKM Gråmølna står til 3 juni 2018.

Med Casey Asprooth-Jackson, Gard Aukrust, Hasan Daraghmeh, Magdaléna Manderlová, Mariia Drachuk, Mariko Takahashi, Sebastian Schumacher, Susann Jamtøy, Veslemøy Lilleengen