Uforløst kjærlighet i sort-hvitt

Kritikk 21.01.2010

Til tross for elegante og gjennomarbeidede collager overbeviser ikke denne utstillingen, fordi den bakenforliggende idéen fremstår som sterkere enn selve utformingen.

Som kritiker føler jeg meg av og til stilt ovenfor et dilemma når det står i pressemeldingen at utstillingen man skal skrive om refererer til et litterært verk: Bør man holde de litterære referansene på avstand for å sikre blikkets åpenhet ovenfor det konkrete i utstillingen – eller vil det å ha lest boka bidra til at man evner å se bildene i en større meningskontekst? Muligens er det ikke et reelt dilemma. Snarere fungerer usikkerheten som en påminnelse om forholdet mellom verk og betrakter, så vel som idé og utforming. Nå var ikke boka umiddelbart tilgjengelig i min nærhet, så valget ble mer eller mindre tatt for meg.

Maja Nilsens utstilling Unfluid were the waves består av en serie på tolv små digitale fotocollager montert i lysbokser, samt en hengende skulptur av hvite gipsmoduler ved inngangspartiet. Sistnevnte blir jeg ikke helt klok på, hverken når det gjelder utforming eller tematikk. Umiddelbart minner de hvite, lett v-formede elementene meg om måker; måker som løser seg opp til skyer. Eller skyer som ligner måker. Den barokke tittelen kingdomphylumclassorderfamilygenusspecies synes imidlertid å ville styre betrakterens assosiasjoner i retning av beinstrukturer eller transformasjoner på tvers av arter; specimen unknown. Det virker som om skulpturens funksjon primært er å fylle det noe krevende rommet ved inngangen, sammenhengen med utstillingen forøvrig kjennes sekundær. En annen mer håndverksmessig innvending er at den fremstår som vel røft utført, og at opphenget med fordel kunne vært mer subtilt utført.

Referansepunktet for utstillingen er romanen Zoo, or Letters Not About Love (1923), skrevet av den russiske forfatteren Viktor Shklovsky; mest kjent for å ha utpekt underliggjøring (ostranenie) som kunstens viktigste oppgave. Ved at vanlige elementer beskrives eller fremstilles fra et uvanlig perspektiv, kan kunsten bidra til en fornyet bevissthet og refleksjon ovenfor hverdagslige fenomener, skrev Shklovsky. Dette er som kjent en veletablert strategi, fra surrealistenes readymades til samtidens digitale manipuleringer. Collagen, med sin fragmentering og rekontekstualisering av det kunstneriske materialet, synes spesielt egnet i så måte.

Zoo,+or+Letters+Not+About+Love+(Still+Images+from+a+Film+Never+Made,+Letters+to+a+Person+Who+Never+Existed,+Words+About+Feelings+Never+Felt)+(2009)Det fungerer også godt i Nilsens tolv fotocollager, som fyller den indre delen av utstillingsrommet. Elementer som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre er klippet sammen til poetiske og tidvis urovekkende tablåer, hvor fotografiets meningsbærende elementer tones ned til fordel for nye narrativer. Zoo, or Letters Not About Love (Still Images from a Film Never Made, Letters to a Person Who Never Existed, Words About Feelings Never Felt) er tittelen på collageserien som henviser både til det tekstlige opphavet og Nilsens visuelle utbroderinger. Shklovskys bok er skrevet mens han bodde i eksil i Berlin, og er et semi-biografisk verk som tar form som en brevkorrespondanse mellom to tidligere elskere, Shklovsky og Elsa Triolet (en fransk forfatter som i boken har pseudonymet Alya). Hun tillater han å skrive, så lenge han ikke beretter om sin kjærlighet til henne. Dette resulterer følgelig i at den forsmådde elskerens observasjoner, enten det gjelder poesi eller russisk politikk, fremstår som metaforer på hans lidenskap og smerte.

Det er selvsagt både fristende og mulig å lete etter passasjer fra det litterære verket i bildene, uten at dette gir den mest spennende lesningen av verkene. Hensikten er vel uansett ikke å gjenskape eller konkurrere med det litterære uttrykket, men å åpne det for nye assosiasjoner og betydninger. Nilsens bilder vitner på samme måte som Shklovskys roman om følelser på bristepunket, eksempelvis i det massive havet omringet av et tjuetalls orgler, svevende i luften mot en halvmørk himmel. Vann er ikke tynt og flytende i disse bildene; det er størknet masse, volum, utstrekning, ornament – det er unfluid. Som i Ovids Metamorfoser (som utstillingstittelen er klippet fra), blir naturens tilstander og omveltninger allegorier over sjelens transformasjoner: Bildene veksler mellom tørke og flom, stillstand og storm. Menneskene i tablåene er små og hjelpeløse i forhold til de ofte ugjestmilde og øde landskapene, imidlertid ikke uten et snev av kunstnerens umiskjennelige humor og absurditet: I ett bilde sitter en kvinne på buken til en strandet hval og spiser en banan mens store skip bryter seg fram over et stormfullt hav, i et annet dingler tynne pikeben ned fra taket på en teaterscene i en forlatt skog.

Det er ingen tvil om at Nilsen har valgt et interessant materiale til sin utstilling. Når det gjelder monteringen er jeg også her mer ambivalent. Kombinasjonen av lys bakenfra og lite format yter ikke rettferdighet ovenfor fotocollagenes detaljrikdom og tekstur. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan bildene hadde fungert i større format, eller også: som film, slik prosjektet i følge utstillingsteksten var påtenkt. Stillbildene satte seg imidlertid på netthinnen, og ble i tillegg med hjem i form av postkort, som en åpning til videre korrespondanser.

Unfluid were the waves av Maja Nilsen

Trøndelag Senter for Samtidskunst, 8.-31.januar

Bilder:

kingdomphylumclassorderfamilygenusspecies Foto: ArtSceneTrondheim

Zoo, or Letters Not About Love (Still Images from a Film Never Made, Letters to a Person Who Never Existed, Words About Feelings Never Felt) nr. 1 og 2 Foto: Maja Nilsen