Retningsløse antenner

Alle tekster, Kritikk 03.01.2022

Gjennom spesiallagde verk fra ni kunstnere skal utstillinga Sex Ecologies på Kunsthall Trondheim vise fram de mangfoldige formene for seksualitet og kjønn som naturen har å by på. På den måten ønsker kunsthallen, sammen med samarbeidspartneren The Seed Box, å utfordre et heteronormativt syn på disse tingene. Temaet er besnærende. Hvem lar seg vel ikke fascinere av, eksempelvis, gravide hann-sjøhester, de hundrevis av fiskeartene som kan skifte kjønn eller hunn-insekter som spiser opp partneren under paringsakten?

Innholdet hos Sex Ecologies viser seg imidlertid å ligge et stykke bort fra National Geographic. I flere av verkene er det vanskelig å få tak på hva som egentlig er seksuelt ved dem. For eksempel har Margrethe Pettersen laget et lydverk bestående av sildring og skvulp fra Nidelva, samt en var, ordløs joik utført av kunstneren selv. Det er deilig å lytte til, men hva Pettersen spesifikt vil si om elva, og om dette i så fall gir innsikt relatert til utstillingstema, er ikke tydelig. Det samme gjelder Jessie Kleemanns bidrag, som sentrerer seg rundt Sassuma Arna, havets mor i grønlandsk mytologi. Abstrakte blekktegninger er utstilt sammen med en liten haug av sand, stein, rødt fargepigment, parfymeflasker og tørket fisk. En video viser et slags iscenesatt rituale med kunstneren selv: hun graver i jorden, trommer på trestammer og står til knes i sjøen. Her foregår det en spirituell samtale mellom Kleemann og Sassuma Arna, men selv blir jeg ikke inkludert. Jeg kommer ikke tett nok på betydningen av kunstnerens handlinger, og hvordan de er relevante i denne utstillingssammenhengen er altså heller ikke lett å si.

Installasjonsbilde Sex Ecologies, Kunsthall Trondheim. Verk av Margrethe Pettersen, Jessie Kleemann, Anna Tje, Alberta Whittle. F: Daniel Vincent Hansen

Pettersen og Kleemann er ikke alene om å ta utgangspunkt i hav og vann. Jes Fans florlette verk i sateng omhandler Hong Kongs tusenårige perleoppdrett og kolonihistorie. Tekstilene viser innsiden av et østersskjell, og man kan så vidt skimte formen av et kinesisk tegn under perlemoren. Tegnet er implantert i østersen og betyr «østens perle», et kallenavn britene ga Hong Kong. Den historiske og kulturelle forankringen er interessant, og verket fungerer godt som bilde på kolonisering. Østersens egenskap som afrodisiakum knytter den på sett og vis opp mot utstillingens tematikk, all den tid orientalisme innebærer en fetisjering av et sted og en kultur.

Det eksotifiserende perspektivet ligger også til grunn for Anna Tjes bidrag Supernova Fruits, I’m So Glad You Chose Me. På et pelsete, rosa gulvteppe står et slags sofamøbel trukket i syntetisk, lilla stoff, mens fat med gull- og sølvfargede fruktimitasjoner er plassert rundt. Det kommer lyd fra en platespiller mens en video vises på en TV-skjerm på gulvet. Verket kobler de sensuelle og erotiske assosiasjonene knyttet til «eksotisk» frukt opp mot objektivisering og seksualisering av (svarte) kvinnekropper. Fra platespilleren høres blant annet diktet Safou Lover: «I am eating my own fruit / I am eating my own gender / I am eating my own queer sibling / eating my own twin /I am peeling off my own skin».

Installasjonsbilde Sex Ecologies, Kunsthall Trondheim. Verk av Jes Fan, Margrethe Pettersen. F: Daniel Vincent Hansen

Både Fan og Tje bruker på finurlig vis naturelementer til å si noe om tidligere og nåtidige menneskesyn. Kunstnerne virker imidlertid mer opptatt av postkolonial kritikk enn seksuelt mangfold. Dette deler de med andre kunstnere som bidrar i Sex Ecologies, noe som gjør utstillingen ufokusert. 

I kunsthallens underetasje er det seksuelle mer fremtredende, uten at det nødvendigvis byr på de helt store innsiktene. Der nede har Anne Duk Hee Jordan et eget, dunkelt belyst rom som er fylt med oppblåsbare, tentaklede plastfigurer og skalldyr i et byggskumlignende materiale. Deler av skulpturene har fargesterke partier som lyser opp i halvmørket. Det er i og for seg en sanselig opplevelse å bevege seg rundt i rommet, men særlig mye mer får jeg ikke ut av disse tilsynelatende tilfeldige skulpturene. På samme måte blir også filmen The Ovary av Pedro Neves Marques noe knapp; her overværer vi en telefonsamtale mellom to venner, hvor den ene forteller om et homofilt par som skal få barn. Av dialogen fremkommer det at surrogat-kvinnen kun blir betraktet som et redskap i det som er mannens graviditet. Telefonsamtalen er kort, virker litt konstruert og avveksles blant annet av klisjéfulle strandscener med bølger som ruller inn mot sanden. I bakgrunnen høres en sviskete versjon av Lana Del Reys Let Me Love You Like A Woman. Det er uklart for meg om verket er svulstig med overlegg eller om det vil noe mer enn bare å peke på et – riktignok kynisk, men i dag velkjent – surrogati-scenario. 

Anne Duk Hee Jordan, The Worm – Terrestrial, Fantastic and Wet. F: Daniel Vincent Hansen

Det er Ibrahim Fazlic som bringer den mest originale ideen til bords. The Tingly Room er i utgangspunktet en ulekker konstruksjon i svart lateks, hvor publikum må skyve tunge, klebrige lateksremser til side for å komme inn i et lite rom hvor man skal sitte på en sexhuske. Gjennom et par hodetelefoner hvisker en eggende stemme, den viser seg å tilhøre mikroplasten som de siste tiårene har spredt seg i omgivelsene våre. Mikroplasten får rollen som en dominerende og aggressiv sexpartner. Den bryter seg inn gjennom våre kroppsåpninger, hvor den vil overleve vår død og forråtnelse før den gjenopptar formen som olje. Selv om The Tingly Room forfekter et nokså fleksibelt syn på seksualitet, er det forfriskende med et verk som nyttiggjør seg potensialet i utstillingstematikken. 

Ibrahim Fazlic, The Tingly Room. F: Daniel Vincent Hansen

Bortsett fra hos Fazlic, gir ikke utstillingen meg et friskt blikk på hva seksualitet bortenfor kjønnskategoriene kan være. Det er forståelig at kunstnerne vil utfordre hva vi tenker på som natur, men jeg tror utstillingen ville loddet dypere om den inneholdt mer organisk, kanskje levende, materiale. Seksualitet og forplantning legger jo vitterlig opp til virkningsfulle sanseopplevelser både med tanke på lukt, hørsel, berøring og syn – tamme plastfigurer virker noe resignert i forhold. Ideen bak utstillingen er strålende, men kunstverkene har vanskeligheter med å tangere den. 

 

Sex Ecologies
Kunsthall Trondheim
09.12.2021 – 06.03.2022